Takknemlig for Jehovas vitners arbeid
HVA tenker oppriktige mennesker når Jehovas vitner besøker dem i deres hjem? Ja, hva mener de innerst inne om de anstrengelser som vitnene gjør seg for å gjøre dem kjent med Bibelen og dens livgivende budskap? Legg merke til hva dette ekteparet i Los Angeles i California forteller:
«En søndag formiddag ringte en eldre kvinne på hos oss. Hun var utlending og litt vanskelig å forstå. På det tidspunkt forsto jeg ikke fullt ut hva grunnen var til at hun besøkte oss, men hun gjorde det klart at hun var opptatt i et bibelsk undervisningsarbeid. Jeg hørte på henne av to grunner. For det første var jeg forundret over at hun hadde så stor tro på sin religion at hun ville umake seg med å fortelle meg om den. Jeg vet at det ikke var lett for henne å gjøre dette, for hun var ikke særlig flink til å snakke engelsk. Hvordan skulle jeg kunne la være å høre på henne? Hun viste så stor omsorg for meg, som var helt fremmed for henne, at hun kom til mitt hjem utelukkende for å dele de tingene hun hadde lært, med meg. For det annet hørte jeg på henne fordi jeg var interessert i emnet.
«Min hustru tilhørte den episkopale kirke, og jeg tilhørte den lutherske kirke. Vi hadde undersøkt begge kirkesamfunnene og var ikke bare blitt skuffet, men følte til og med avsky for dem. Vi hadde også undersøkt andre kirkesamfunn, men vi ble aldri tilfreds. Jeg var av den oppfatning at ens religion ikke bare skulle bestå i å komme sammen, gi bidrag, synge sanger og en gang i uken lytte til en halv times preken uten å lære noe av betydning. Da denne eldre kvinnen kom hjem til oss, var vi derfor søkende, og vi var absolutt interessert i det hun fortalte om Bibelen. Det første besøket var kort, og hun tilbød oss en bok som forklarte Bibelen. Den kostet bare 50 cent. Hvordan skulle jeg kunne avslå å ta imot den?
«Kvinnen var meget vennlig. Hun glemte oss ikke. To uker etter det første besøket kom hun tilbake sammen med tilsynsmannen for Jehovas vitners menighet på stedet. Deres interesse for oss og hans kjennskap til Bibelen gjorde så dypt inntrykk på meg at vi straks begynte å studere Bibelen sammen med dem.
«Vi gjorde små framskritt, for det oppsto stadig problemer, men vi fortsatte å lære. Etter at vi hadde studert noen måneder, sa min hustru til meg: ’Bob, jeg er så forvirret og urolig, for det vi lærer, er helt forskjellig fra det jeg før har lært.’ Hun spurte meg om vi ikke kunne slutte å studere Bibelen. Jeg var ikke enig med henne i det, for jeg var ikke av samme oppfatning som hun. Jeg svarte: ’Nei, Sharon, jeg vil ikke slutte å studere. Jeg lærer noe, og jeg er takknemlig for at de vil bruke sin tid til å lære oss de ting som de selv har lært.’ Min hustru følte seg nesten med det samme lettere til sinns. Det tok ikke lang tid før hun ble like oppsatt på å fortsette vårt bibelstudium som jeg var.
«Det var ikke alltid like lett å godta de ting som vi fikk lære, selv om hvert punkt ble grundig underbygd med skriftsteder. Vi kom i konflikt med vår familie og våre venner. Det ble nødvendig for oss å forandre på mange av de ting som vi pleide å gjøre. Det var ikke lett for oss å slutte å holde hedenske helligdager. Det var heller ikke lett for min far å forstå og godta de forandringer vi foretok i vårt liv, og dette gjorde det også vanskelig for oss. Men vi var klar over at vi var på rett vei, og fortsatte å studere. Fra tid til annen dukket det opp ting som vi ikke kunne forstå eller fullt ut godta på det tidspunkt, men han som studerte med oss, sa til oss at vi ikke burde la et enkelt punkt bli en snublestein eller hindre oss i å gjøre framskritt i vårt studium av Bibelen. Vi fulgte hans råd og merket oss de punktene som vi ikke fullt ut forsto. Vi skrev til og med ned disse tingene. Etter hvert som vi fortsatte å studere, fikk vi klarhet i disse punktene.
«Vi ble innbudt til å overvære Jehovas vitners møter, og etter gjentatte innbydelser begynte vi å overvære dem. Først overvar vi det offentlige foredraget om søndagene, så bokstudiet om tirsdagskveldene, så Vakttårn-studiet og til slutt den teokratiske tjenesteskolen og tjenestemøtet. Vi lærte mer og mer. Og jo mer vi lærte, jo mer ønsket vi å lære. Ikke lenge etter begynte vi å gå ut og fortelle andre om det vi hadde lært, slik den vennlige, eldre kvinnen gjorde.
«Nå får vi ikke ukene til å strekke til. Guds sannhet er blitt en viktig del av vårt liv, og ingen skal kunne hindre oss i å fortsette å gjøre framskritt.»