Jeg søkte Guds sannhet

JEG ble oppdratt som katolikk. Da jeg var 15 år, oppsto det forskjellige vanskeligheter i familien, og jeg måtte flytte til protestantiske pleieforeldre. Jeg forsto snart at mye av det den katolske kirke lærte, ikke var riktig. I 1961 ble jeg medlem av Canadas forente kirke. Jeg var forholdsvis aktiv og gikk regelmessig i kirken i Port Coquitlam i British Columbia i cirka et år.

Presten talte ofte om hvor mange flere penger de trengte, at hans hustru trengte en ny vaskemaskin, og så videre. Jeg visste ikke så mye om hva det vil si å være en kristen, men med tiden så jeg i hvert fall kirkens hykleri. Det eneste de var opptatt av der, var loppemarkeder og tiltak som tok sikte på å skaffe penger til å bygge en kirke til 100 000 dollar

Jeg trodde ikke på Bibelen, for jeg hadde lært at den ikke var inspirert av Gud. Jeg trodde imidlertid på Gud og Jesus Kristus.

Vi hadde noen venner som var Jehovas vitner. Når de besøkte meg, snakket jeg med dem og stilte spørsmål angående deres lære, men dette var bare av nysgjerrighet, for jeg var ikke særlig interessert. Jeg pleide å ta lørdagsavisen og lese kirkesiden idet jeg ba en stille bønn om at jeg måtte finne den sanne religion — en hvilken som helst utenom Jehovas vitner. Jeg hadde satt meg i hodet at de tok feil, og jeg gikk inn for å bevise det.

Jeg bestemte meg for å oppsøke en prest i New Westminster i håp om at han ville gi meg noen argumenter som jeg kunne bruke mot vitnene. Han uttalte seg i stedet meget vagt og uklart og sa til og med at han beundret vitnene og ønsket at hans sognebarn var like nidkjære som dem.

Jeg følte meg nå forvirret med hensyn til hva som var den sanne religion, og hvor jeg kunne finne den. Den ene natten etter den andre ba jeg til Gud om at han måtte hjelpe meg å finne sannheten om livet.

Vitnene kom fremdeles på besøk. Hver gang jeg snakket med dem, motbeviste de idéer som jeg var i ferd med å godta, ved å sitere Bibelen. Til tross for at jeg ikke trodde på Bibelen, bestemte jeg meg for å studere den sammen med dem. Jeg tenkte at jeg ikke hadde noe å tape på det. Min mann likte ikke dette, men jeg sa til ham at jeg ikke var ferdig med å søke, at jeg ikke ønsket å ta vitnenes ord for gitt, og at jeg ville bevise min tro ved hjelp av andre kilder.

Jeg likte det Bibelen sa om skapelsen og andre emner. Det lød mer fornuftig enn noe annet jeg hadde hørt. Jeg fikk lyst til å finne ut om Bibelen var sann. Jeg ville ikke ta imot noe av Selskapets litteratur om dette emnet, men gikk til biblioteket og leste bøker om bibelsk arkeologi, og jeg ble forbauset over å finne at Bibelens historie er pålitelig. Nå hadde jeg så mange spørsmål om forskjellige ting at jeg ringte til vitnene og snakket med dem i flere timer. Jeg bestemte meg for at jeg fra da av ville overvære alle deres møter og lære alt det jeg kunne.

Jeg var så lykkelig som jeg ikke kunne huske at jeg hadde vært før. Jeg ønsket imidlertid å få enda en sjanse til å bevise at dette er Guds sannhet. Jeg ble naturligvis rystet over å få vite at kristenheten er gjennomsyret av hedenskap, og at til og med korset og kirkespirene er av hedensk opprinnelse. Jeg tenkte at det kanskje fantes en god grunn til dette. Menneskene i kristenheten er jo fornuftige, resonnerte jeg. Jeg bestemte meg derfor for å finne ut hvorfor de tillater at deres religion er besmittet av hedenske ting.

Jeg gikk for å besøke min stemor, som hadde vært katolikk hele sitt liv, og stilte henne en rekke spørsmål angående læresetninger som er av hedensk opprinnelse. Hun kunne ikke svare i det hele tatt! Hun sa bare at de tror på Bibelen, men at kirken ikke er basert på den, men på messeofferet. Hun foreslo at jeg skulle besøke en katolsk prest i Westminster. Den presten jeg snakket med, er overhode for alle de katolske prestene i British Columbia. Da jeg fortalte ham hva jeg hadde lært, svarte han: «Jo visst er de hedenske, men når kirken sier at det er i orden, er det i orden.» Han trodde ikke på Bibelen i det hele tatt. Han godtok hverken jomfrufødselen, oppstandelsen eller skapelsen, men trodde på utviklingslæren. Jeg spurte ham da rett ut: «Hvordan kan De kalle Dem prest og undervise andre?»

Han sa at han også beundret Jehovas vitner, og at han skulle ønske at hans sognebarn var like iherdige som de er. Jeg spurte hvorfor de ikke er det. Hvis de virkelig mente at deres tro var den rette, burde de vise den samme iver. Han svarte: «I de første århundrer, da kristendommen var ny, var alle de kristne nidkjære, men så begynte den menneskelige natur å gjøre seg gjeldende. Bare la vitnene få noen få år til på seg, så vil de være akkurat som oss.»

Jeg svarte raskt: «Det vil aldri skje!»

Kort tid etter denne samtalen ringte jeg til en professor i religion ved University of British Columbia. Jeg fortalte at jeg hadde undersøkt forskjellige religioner, og at jeg nå studerte med Jehovas vitner. Jeg spurte om han kunne gi meg noen opplysninger som jeg kunne bruke for å få dem til å snuble. Han sa: «Vi bare studerer religion. Vi er ikke interessert i hvilken religion som er den sanne.» Nå var jeg helt overbevist om at vitnene hadde rett når de omtalte sin tro som «sannheten». Jeg hadde bedt og søkt så lenge at da jeg nå forsto at det er Jehovas vitners organisasjon som har Guds sannhet, var det ingen grunn til å vente før jeg innvigde meg til Gud! Etter seks måneders studium innvigde jeg meg og ble døpt som et symbol på det. Min mann har også bestemt seg for å studere Bibelen. Hvor glad er jeg ikke for at jeg prøvde alt og nå holder fast på det gode og sanne! — 1 Tess. 5: 21. — Innsendt.