Spørsmålet om fødselskontroll splitter kirken

ET STORT antall katolikker ønsket lenge en lettelse i kirkens forbud mot kunstig fødselskontroll. Mange verdslige ledere, som har problemer å stri med på grunn av fattigdommen og sulten som følge av befolkningseksplosjonen, håpet også på en forandring. Dessuten anbefalte flertallet av en kommisjon som var blitt nedsatt av paven, en forandring.

Likevel kom pave Paul VI i juli 1968 med sin encyklika Humanae Vitae (Om det menneskelige liv), hvor han stadfestet kirkens standpunkt. Den forbød alle metoder for kunstig fødselskontroll, innbefattet svangerskapshindrende piller. I encyklikaen het det at «enhver fullbyrdelse av ekteskapsakten må være åpen for overføring av liv».

Reaksjon i vide kretser

Kunngjøringen kom som en bombe. Den utløste en eksplosjon. En overskrift på første side i New York-bladet Post lød: «PAVENS KUNNGJØRING SKAPER URO.» Og San Francisco-avisen Sunday Examiner & Chronicle sa:

«Det var pave Johannes XXIII som med det økumeniske konsil førte kirken ut i nye farvann. Men det var pave Paul VI som måtte stå ved roret da det i løpet av de siste fem årene etter hvert ble mer stormfullt. . . .

«Da paven kom med sin encyklika om fødselskontroll, var det bare så vidt ikke roret ble revet ut av . . . hans hånd.

«St. Peters skip, som kirken ofte blir kalt, gynger voldsomt på de stridens bølger som prester og lekfolk har skapt.»

En mengde katolikker verden over var rystet og fylt av harme. Sjelden hadde så mange kommet med så kraftige uttalelser. En katolsk mor i De forente stater sa: «Hvordan kan paven tillate seg å komme inn på mitt soveværelse?» En franskmann med fire barn sa: «Jeg mener at paven tar feil. Jeg kommer ikke til å bry meg om pavens forbud.»

En gallupundersøkelse som ble foretatt av det brasilianske tidsskriftet Manchete, viste at en stor del av de kvinner som er i forplantningsdyktig alder, er uenige med paven. Til og med 52 prosent av de kvinner som var over 50 år, sa at paven tok feil. Og 84 prosent mente at familieplanlegning var et personlig spørsmål, som kirken ikke skulle blande seg opp i.

Det sies at om lag 70 prosent av de katolske kvinner i De forente stater benytter svangerskapshindrende midler. Få av disse forandret synspunkt på grunn av encyklikaen. Dette ble påpekt av presten Robert Fox fra Loyola universitet i Chicago, som kom med følgende åpenhjertige uttalelse: «Det finnes millioner av mennesker til hvem paven indirekte har sagt: ’Dere lever i synd.’ . . . De svarer: ’Det blåser vi i.’» Denne holdningen kom til uttrykk i en erklæring som en lekmannsforening i Los Angeles med 800 medlemmer kom med. Det ble sagt: «Vi forkaster simpelthen pave Pauls forbud mot fødselskontroll og oppfordrer alle voksne katolikker til å gjøre det samme.»

Også mange prester har rettet kraftig skyts mot pavens encyklika. Den katolske teologen John G. Milhaven sa til en stor menneskemengde som var forsamlet i Fordham universitet i New York: «Jeg kan ikke godta denne læren som sann, og det kan heller ikke de fleste av mine kolleger. Det samme kan sies om de fleste katolikker under 45 år — og også om mange som er over den alderen.» Da han hadde sagt dette, kom tilhørerskaren, som innbefattet 300 prester og nonner, med en kraftig applaus.

Jan Bluyssen, som er biskop i Den Bosch i Nederland, sa rett ut: «Jeg kan ikke være enig med encyklikaen.» Franske biskoper viste også at de ikke kunne godta den fullt ut, for Houston-avisen Chronicle sa: «Den romersk-katolske kirke i Frankrike har kommet med en erklæring om at kunstig fødselskontroll blant kirkens medlemmer ’ikke alltid er syndig’. I en erklæring som 120 franske biskoper kom med fredag, het det at romerske katolikker selv bør avgjøre hvorvidt de i strid med pave Pauls forbud vil benytte svangerskapshindrende midler.»

Enkelte steder ble imidlertid katolske prester som gikk imot forbudet, irettesatt av konservative biskoper og fjernet fra sine stillinger.

Virkningene

Enkelte katolske prester forkastet således forbudet, andre forsøkte å modifisere det, og de konservative støttet opp om det. Disse teologene luftet offentlig og ofte heftig sine motstridende synspunkter. Resultatet ble det en kunne vente — større forvirring. Den alminnelige kirkegjengers tillit til kirken ble ytterligere svekket. Tusener fulgte det eksempel som andre hadde satt, og forlot kirken, fylt av harme.

Kirkens menn innrømmer at forbudet har ført til at kløften mellom katolikkene i sin alminnelighet og hierarkiet er blitt større. De innrømmer også at det vil få mange prester og nonner til å forlate sine stillinger, og at det vil avskrekke unge mennesker fra å begynne et religiøst liv.

Denne uenighet innen kirken har ikke bare skapt stor forvirring, men resultatet er blitt at hele spørsmålet om pavens myndighet er blitt gjenstand for sterk kritikk. Manchester-avisen Guardian Weekly sa i denne forbindelse:

«På lengre sikt vil pavens encyklika uten tvil føre til at respekten for pavens myndighet og for den romersk-katolske kirkes lære blir svekket. Når det første sjokket er over . . . vil arret etter et nytt sår som kirken er blitt tilføyd av sine ledere, være igjen. . . .

«I det minste for mange katolikker er denne siste kunngjøringen . . . en smertefull påminnelse om . . . bannlysningen av Galileo.»

Disse bitre stridighetene angående fødselskontroll viser at den enhet som Guds Ord sier skulle herske i den sanne kristne menighet, på ingen måte kjennetegner den katolske kirke. — 1 Kor. 1: 10.