Den katolske kirke slik Italia ser den
DEN senere tids utvikling i Vatikanet har skapt røre i hele den katolske verden. Prester og andre som er nøye knyttet til den katolske kirkes hierarki, har fått et kraftig sjokk. Hvordan forholder det seg med det italienske folk?
Italienske katolikker sørget over pave Johannes Paul I’s (Lucianis) død. Radio og fjernsyn ga en usedvanlig omfattende dekning av begivenhetene omkring hans død, som fant sted 28. september 1978. Uttalelser som folk har kommet med, tyder imidlertid på at de fleste er mest interessert i den ikke-religiøse side av nyhetene.
Mange italienere beklaget seg over at filmer og andre populære programmer ble avlyst for å gi plass for de nesten konstante nyhetsbulletinene om begravelsen, valget av ny pave og så videre. I forbindelse med Johannes Paul I’s død gjenga tidsskriftet L’Espresso for 8. oktober 1978 følgende uttalelse av sjefen for et nasjonalt nyhetsprogram: «Vi ville absolutt ikke vise særlig respekt for publikum hvis vi fortsatte å bombardere dem kvantitativt og kvalitativt slik vi gjorde ved Paul VI’s død.»
Mange fikk også den oppfatning at politiske kvalifikasjoner telte mer enn religiøse kvalifikasjoner ved valget av ny pave. De «politiske manøvreringer» bak valget av Johannes Paul I’s etterfølger fikk bred omtale i avisene. Avisen Il Messaggero for 3. oktober hadde denne overskriften på første side: «En sjelehyrde lik Luciani eller en ’politisk innstilt’ pave?» Og artikkelen «Benellis spill» i nummeret for 7. oktober redegjorde for hvordan innflytelsesrike kardinaler gikk fram under valget av ny pave. Allerede før Luciani ble valgt, skrev avisen La Nazione for 27. august 1978: «I de siste dagene er det blitt lagt altfor stor vekt på å analysere de forskjellige kardinalene og deres politiske stilling og geografiske avstamning; den krise den katolske kirke befinner seg i, har kommet helt i bakgrunnen.»
Rykter i forbindelse med Johannes Pauls død
Mistanken om politiske intriger ble forsterket ved Johannes Paul I’s plutselige død. «De har myrdet ham» og «De har drept ham av politiske grunner» var bemerkninger en ofte kunne høre. En sosiolog uttalte ifølge Corriere della Sera for 2. oktober: «Det er merkelig hvordan det ble spredt et rykte om at paven var blitt forgiftet.» Bladet Panorama for 10. oktober skrev (i en kort artikkel med tittelen «Hvorfor sier folk at han er blitt myrdet?»): «I Roma begynte denne tanken straks å snike seg inn i folks sinn, som om tiden var blitt skrudd 500 år tilbake, til den tid da pave Alexander VI og hans barn Lucrezia og Cesare av slekten Borgia drev sine intriger. Det har bare vært ett samtaleemne blant drosjesjåfører og kjøpmenn i de siste dagene: At det måtte stå en eller annen form for sammensvergelse bak pavens død.»
Men det var ikke bare det brede lag av folket som hadde slike mistanker. En rekke aviser hadde overskrifter som kalte pavens død et mysterium og ba om at saken måtte bli nærmere undersøkt. Sekretæren for «Civiltà Cristiana», en katolsk bevegelse som holder sterkt på tradisjonene, sa: «Ryktene og spørsmålene i forbindelse med visse omstendigheter og årsakene til pavens død, er mange og ulike. Vi mener derfor at det ville være riktig av de dømmende myndigheter å gi oss et utvetydig svar.» Avisen Corriere della Sera, som gjenga sekretærens uttalelse, sa også at «Civiltà Cristiana» hadde lagt fram en skriftlig anmodning om rettslig likskue for myndighetene i Vatikanet.
En av grunnene til at folk i sin alminnelighet viste så stor interesse for saken, er at pave Johannes Paul I var blitt svært populær blant massene fordi han brukte et enkelt språk. Noen sa at det ’minnet om det språket en sogneprest på landet bruker’. Mange likte at han bestemte seg for å avskaffe bruken av den «tredobbelte krone» ved innsettelsesseremonien, som markerer begynnelsen på en ny paves styre, og at han først ønsket å avskaffe bruken av den transportable tronen som paven blir båret på for å bli sett av mengden. Det siste gikk han imidlertid tilbake på, og han ble båret på en transportabel trone under innsettelsesseremonien.
Hadde det noen betydning at tiaraen ikke ble brukt?
F. Margiotta Broglio skrev i La Nazione (3. september 1978) at Lucianis holdning til tiaraen ble tillagt større betydning enn det som var berettiget. Broglio sa: «Vi ønsker ikke her å kritisere den første avgjørelse paven har truffet, men vi vil nevne at når først avgjørelsen om å utelukke bruken av ’symboler på overhøyhet’ var blitt truffet, burde det som ville ha vært den logiske konsekvens av dette, ha fulgt, og tilstedeværelsen av tidligere kolleger av høy byrd, seremonielle sabler, Toson d’Oro — en relikvie fra bourbonenes herredømme — og andre ’verdslige’ kostbarheter som er knyttet til pavens styre, burde ha vært avskaffet . . . Det er bare ved at kirken modig vender tilbake til de åndelige realiteter, at det vil lykkes den å fordrive alle spor etter pave Montinis [Paul VI’s] stadfestelse av pavens verdslige makt.»
En som skrev et brev til dagsavisen La Repubblica, uttalte seg mer direkte. Han fordømte den pomp og prakt, de seremonier og de rikdommer som paven er omgitt av, og konkluderte med å si: «Jeg dyrker ikke en juvelbehengt pave, og jeg er heller ikke fascinert av Vatikanet, som om det skulle være noe fra Tusen og én natt. Det budskap jeg vil sende til Johannes Paul, er å finne i evangeliet. Slå opp i denne boken og les det grundig, kjære pave. Vær så konsekvent og omsett det du leser, i handling. Ta av deg alle rikdommene og gi dem til andre, lev av det aller vesentligste, gå ned av pidestallen og snakk til folket!»
Når det gjelder den nye paven, Johannes Paul II (Wojtyla), gjenstår det ennå å se om han vil innføre noen forandringer av betydning hva kirkens lære og oppbygning angår. Før han ble pave, uttalte han at han var helt enig med innholdet i pave Paul VI’s hyrdebrev Humanae Vitae, som blant annet var imot befruktningshindrende midler og prevensjon. Corriere della Sera for 18. oktober 1978 omtaler pavens ærefrykt for kirkens «Madonna» og påpekte at den første bokstaven, «M», står på det våpenskjold som den nåværende pave har antatt. Disse to forhold blir tatt som et tegn på at framtidige nyskapninger vil være overfladiske og ikke medføre noen vesentlig forandring innen kirken.
Problemer for den katolske kirke
Forholdene i kirkesognene kan brukes som et barometer for hvordan det italienske folk ser på den katolske kirke. Il Messaggero for 29. september 1978 gjenga en tale som kardinal Poletti i Roma holdt for en gruppe sogneprester. Han beskrev blant annet den kritiske situasjon som gjør seg gjeldende i selve Roma, og sa:
«Det er 68 sogn i Roma som ikke har sognekirke eller egen bygning, og som holder til i midlertidige lokaler under forhold som i åndelig forstand er bedrøvelige både for befolkningen og presteskapet.»
Poletti forklarte at en rekke sogn er «uhyre store» — de har mellom 30 000 og 80 000 innbyggere — og at det var en bedrift bare å utdele sakramentene, noe som skjedde på bekostning av enhver ekte evangelisering». Han sa videre at det også finnes mange nye boligområder hvor det kommer til å bo over 150 000 mennesker når de blir ferdig utbygd, men at det her «er umulig å få tak i selv et midlertidig sted for tilbedelse». Disse bydelene, sa han, «kommer til å bli overlatt til seg selv og synke ned i folkelig hedenskap — for en evangelisering!»
Situasjonen er den samme i andre områder. I Palermo skal det for eksempel være behov for minst 20 nye sognekirker. «Men vi mangler prester og materielle midler til å bygge dem,» sa en talsmann, ifølge Giornale di Sicilia. «Hva kan sies om sognekirkene?» spør dette tidsskriftet. «De er blitt en slags ’bensinstasjon’, hvor folk bare kommer når de trenger noe. Ingen av kirkene blir drevet uten problemer, og noen er i det hele tatt ikke i funksjon. Prestene ber mindre og mindre . . . Unge prester har av og til urette oppfatninger med hensyn til hva som skal forstås som framskritt, mens de andre prestene forskanser seg bak oppfatninger som for lengst er avlegs. Resultatet er at det ofte blir et kraftig sammenstøt mellom de to motstridende kategoriene, og at en del av kirkens virksomhet blir lammet.»
Forvirring og vantro
Alt dette har hatt en nedbrytende virkning på presteskapet, og det har naturligvis smittet over på folket og gjort dem skeptiske og likegyldige. Mange mangler tro på og tillit til kirken. Allerede i 1976 skrev en prest til det religiøse tidsskriftet Seminari og klaget over at «enkelte unge prester taler om kirken, paven og biskopene på samme måte som jeg er sikker på at kirkens mest innbitte fiender taler. Men de er altså prester!»
Det hersker følgelig forvirring blant det italienske lekfolk. Forandringene, for eksempel at en har gått bort fra å bruke latin under messen, og at det nå er tillatt å spise kjøtt på fredager, har gjort mange oppbrakt, mens andre mener at forandringene er av underordnet betydning. De som tilhører den siste gruppen, ønsker at det skal bli foretatt mer gjennomgripende forandringer — forandringer som berører folks daglige liv.
Respekten for presteskapet er avtagende. Det framgår blant annet av en meningsmåling som analyserte de kritiske bemerkninger folk ofte kommer med om prestene. Resultatene ble offentliggjort i en bok med tittelen «En undersøkelse av prestekallet» av Giuseppe Bove. Av dem som ble spurt, var det 69 prosent som sa at prestene ikke er konsekvente; de er pengekjære (52 prosent); de er for høyt hevet over vanlige mennesker (33 prosent); de forstår ikke vår moderne verden (30 prosent); de er ikke trofaste mot sitt sølibatløfte (25 prosent); de blander seg opp i politikk (23 prosent); de er unyttige (21 prosent); de har ikke fulgt med i utviklingen (15 prosent).
Hvordan vil så framtiden arte seg for den katolske kirke i Italia? Det vil tiden vise. Men én ting er sikkert — Kristus, Dommeren, vil dømme alle institusjoner og enkeltpersoner som hevder at de tror på ham og følger ham som Guds utnevnte Konge og øversteprest. Hvis deres lære og deres livsførsel ikke er i samsvar med de krav som blir stilt til kristendommen i Guds Ord, vil de ikke kunne bli velsignet av ham. Slike institusjoner og enkeltpersoner vil ikke kunne bli stående. — 1. Pet. 4: 17, 18; Hebr. 4: 12; jevnfør Nahum 1: 6.