Bør prester få lov til å gifte seg?

ET ANNET spørsmål som har skapt splittelse blant katolske prester, er dette: Bør prester få lov til å gifte seg?

Ifølge kirkens bestemmelse har en prest ikke lov til å gifte seg. Han må leve i sølibat. Hvis en prest gifter seg uten at han er blitt løst fra sitt løfte, blir han utstøtt av kirken.

I de senere år har imidlertid mange prester krevd en forandring. De ønsker å ha rett til å gifte seg og samtidig fortsette som prester. En gallupundersøkelse som ble foretatt i 1966 av National Catholic Reporter, viste at 62 prosent av de prestene som ble spurt, sa at de ønsket å få lov til å inngå ekteskap.

I 1967 sendte imidlertid pave Paul VI ut sin encyklika Sacerdotalis Caelibatus (Det prestelige sølibat). Den stadfestet kirkens harde linje i dette spørsmålet og forkastet en offentlig drøftelse av det. Paven erklærte: «Kirken har i århundrer vernet om det prestelige sølibat som en strålende juvél, og dets verdi er uforminsket.»

Dette hindret imidlertid ikke prestene i å drøfte problemet offentlig. Verden over fortsatte de å komme med innvendinger.

Tidlig på året i 1969 sa for eksempel Melbourne-avisen Herald i en melding fra Paris: «En gruppe på 425 franske katolske prester fordømte i dag kirkens myndighet og forlangte at de skulle få rett til å inngå ekteskap.» Og en undersøkelse som ble foretatt blant prestene i Italia senere på året, viste at flertallet var for at prestene skulle få lov til å gifte seg.

Den romersk-katolske kardinalen John Wright i Pittsburgh sa at kirkens ubøyelige standpunkt i forbindelse med sølibatet var en viktig årsak til at det stadig ble færre katolske prester. Hans oppfatning blir støttet av en uttalelse i New York Times om at antallet av dem som nå søker om å bli fritatt fra sitt sølibatløfte, «ifølge en hemmelig Vatikan-melding som ble offentliggjort i dag av Turin-avisen La Stampa, var over ti ganger større enn i 1963». Andre har ikke spurt om å bli fritatt. De har bare gått.

Unge menn som har tenkt på å bli prester, blir også berørt av dette. Den katolske skribenten Daniel Callahan sier:

«En av disse nye omstendighetene er at det i den senere tid har vært en stadig nedgang i antallet av kandidater til prestegjerningen . . . Selv om denne nedgangen på ingen måte utelukkende kan føres tilbake til sølibatløftet, er dette en grunn som unge menn ofte anfører for ikke å ta opp prestegjerningen.

«Situasjonen er allerede prekær i enkelte deler av verden. Under det annet Vatikankonsil sa en brasiliansk biskop, Peter Koop: ’Vi må straks treffe et valg — enten må vi fordoble antallet av prester, både av slike som lever i sølibat, og av gifte prester, eller også må vi vente å se at kirken i Latin-Amerika bryter sammen.’»

Hvor skriver det seg fra?

Enkelte har trodd at sølibatet må ha blitt innført av Jesus Kristus eller av hans apostler. De er derfor blitt forbauset når de har lest slike uttalelser som denne, av pave Johannes XXIII:

«Det prestelige sølibat er ikke et dogme. Bibelen pålegger ingen det. Det er til og med lett å foreta en forandring. Jeg tar en penn, skriver under en erklæring, og neste dag kan de prester som ønsker å gifte seg, bli gift. Men jeg kan ikke gjøre det.»

Hvorfor ikke? En av grunnene til det er at sølibatet er så rotfestet i kirkens tradisjon. Det første kirkemøte hvor det ble vedtatt et forbud mot at prester i høyere stillinger giftet seg, ble holdt i Elvira i Spania i det fjerde århundre. I århundrenes løp ble dette vedtaket gjentatte ganger stadfestet. Ved tiden for den protestantiske reformasjon, i det 16. århundre, ble det så på Tridentinerkonsilet vedtatt en lov angående sølibat. Den har holdt seg praktisk talt uforandret fram til vår tid.

Sølibatet har således tradisjoner. Som den katolske teologen Charles Davis, som tidligere hadde en høy stilling, uttalte:

«Forbudet var ikke kristent i sin opprinnelse, men det var meget gammelt i religionshistorien. Dets innføring i kristendommen var en del av den alminnelige forandring, som gikk i retning av hedendommen . . .

«Kravet om sølibat ble forsterket i middelalderen, fordi en var interessert i å unngå at kirkens eiendom kom under verdslig kontroll.»

Nei, hverken Jesus eller hans apostler krevde at Guds tjenere skulle leve i sølibat. De framholdt riktignok at en enslig person ville ha større frihet til å tjene Gud, men de innførte ikke noen bestemmelse om sølibat. — Matt. 19: 11, 12; 1 Kor. 7: 32—38.

Guds eget Ord, Bibelen, sier ifølge en katolsk oversettelse: «Derfor skal en biskop være ulastelig, en hustrus mann . . . en som styrer sitt eget hus godt, og har barn som lyder ham efter gode seder.» Ifølge den samme oversettelsen sier det også: «Diakonene skal være en hustrus menn og lede sine barn og sitt hus vel.» (1 Tim. 3: 2—4, 12, norsk katolsk oversettelse av 1938) Bestemmelsen om at prester skal leve i sølibat, skriver seg således ikke fra Gud, for hans eget Ord viser tydelig at hans tjenere har lov til å gifte seg.

Hvor skriver så slike læresetninger, som er i strid med Guds vilje, seg fra? Guds eget Ord svarer: «Men Ånden sier med klare ord at i de siste tider kommer noen til å falle fra troen og la seg forføre av falske lærdommer, inngitt av demoner; de skal la seg villede av skinnhellige bedragere, folk som er brennemerket på sin samvittighet. Det er folk som forbyr ekteskapet.» — 1 Tim. 4: 1—3, norsk katolsk oversettelse av 1968.

Det er således ikke noe å undres over at det er en slik forvirring innen den katolske kirke hva dette spørsmålet angår. Og det er ingen grunn til å tro at det vil bli slutt på forvirringen, for den tyske teologen Hans Kung sa: «Det vil ikke bli noen fred innen den katolske kirke før spørsmålet om sølibat er blitt et spørsmål den enkelte selv må ta stilling til, slik det opprinnelig var.»