Biskopene opprettholder kravet om sølibat — hvorfor?
I 1971 ble de katolske biskopers verdenssynode holdt i Vatikanstaten fra 30. september til 5. november. Mange katolikker var spent på hva de cirka 210 biskopene og de 40 andre prester og lekfolk ville utrette. Dette framgikk tydelig av følgende overskrifter i katolske publikasjoner: «Håp for synoden.» «Vil synoden overraske?» «Synoden 1971: En oppfordring til å tjene.» Det ble også sagt: «Den romersk-katolske synode i 1971 må bli en milepel.»
Ble forventningene innfridd? Ikke ifølge de overskrifter en kunne lese i katolske aviser etter synoden: «Synoden gjorde hans forventninger til skamme.» «Var synoden en katastrofe?» «Gå bort og hold ikke flere synoder.» «Synoden innviklet i sine egne byråkratiske metoder.» «Illinois’ prester ergrer seg over synoden.» «Küng: Synoden var en fiasko.»
En synode er et møte for religiøse ledere. Det møtet som apostlene og de eldste i Jerusalem holdt omkring år 49 e. Kr. for å drøfte spørsmålet om omskjærelsen, kan således sies å ha vært en synode. (Ap. gj., kapittel 15) Det var på det annet Vatikankonsil det ble bestemt at de katolske biskopene skulle komme sammen, og tidligere synoder ble holdt i 1967 og 1969. Disse synodene har vært omtalt som «den viktigste strukturelle forandring som ble innført av det annet Vatikankonsil». Pave Paul satte følgende to viktige emner på dagsordenen for dette møtet: «Prestetjenesten» og «Rettferdighet i verden».
Selv om katolske biskoper og prester viste stor interesse for denne synoden, kunne det samme neppe sies om katolikkene i sin alminnelighet. Som redaktøren og utgiveren av National Catholic Reporter uttrykte det: «For å se det hele i det rette perspektiv må vi til stadighet minne oss selv om at de fleste katolikker i verden hverken vet eller bryr seg om at biskopene holder sin verdenssynode her [i Roma]. . . . Men uheldigvis får en her også det inntrykk at mange av biskopene føler det samme når det gjelder folket ’der ute’. Det ser ut til at de isolerer seg.» Et annet katolsk ukeskrift, Commonweal, sa i en lederartikkel: «Vi er klar over at en forsamling av biskoper i mange av våre venners og leseres øyne er omtrent like relevant som et møte for Edselforhandlere [Edsel er navnet på et bilmerke fra Fordselskapet som ikke lenger blir produsert, og som var en fiasko som påførte selskapet et tap på mange millioner dollar].»
Sølibatet vekker forargelse
Emnet «Prestetjenesten» omfattet tydeligvis også spørsmålet om sølibat. Ettersom pave Paul nylig hadde talt sterkt til fordel for opprettholdelsen av sølibatet, mente en antagelig at det ikke var nødvendig å ta dette spørsmålet opp på synoden. Men spørsmålet hadde vakt så stor forargelse at enkelte av biskopene var nødt til å ta det opp. En fransk prest fra et lite og fattig sogn som ble fratatt sin stilling som prest fordi han bodde sammen med en pike på stedet, sa for eksempel at erkebiskopen i Rouen, monsignore Pallier, ignorerte lignende forhold når det var prester fra rike og viktige sogn som bodde sammen med sine venninner.
Biskopene fra De forente stater var særlig velinformert om emnet, for en amerikansk meningsmåling som omfattet 6000 biskoper og prester, viste at 54 prosent var stemt for at sølibatet skulle være frivillig. I visse latinamerikanske land har biskopene bestemt seg for ikke å kaste bort tid og krefter på sølibatspørsmålet, men lar prestene få gifte seg og fortsette i sine embeter så lenge deres sognebarn ikke kommer med innvendinger.
Teologen J. McKenzie, som er jesuitt, sier: «I mange regioner hvor det er mange [prester] som ikke lever i sølibat, kan sølibatet som institusjon fortone seg som intet mindre enn rent og skjært hykleri. . . . Noen mener at ekteskapsbrudd og skilsmisse blant prestene vil kunne vekke stor forargelse; av grunner som ikke er så lette å forstå, ser de ikke de samme muligheter for forargelse i at prester lever i konkubinat.»
Noe som må bidra til at kravet om sølibat vekker forargelse, er den kjensgjerning at den katolske kirke tillater minst to unntagelser. Protestantiske prester som har gått over til katolisismen, er således blitt prestevigd trass i at de er gift. Det finnes nå cirka 60 slike prester. Vatikanet tillater også prestene i de østlige unierte kirker — som har sine egne ritualer, men anerkjenner pavens overhøyhet — å gifte seg. Dette blir tillatt fordi disse kirker ligger i land hvor den gresk-ortodokse kirke eller den russisk-ortodokse kirke er dominerende, og disse kirker tillater sine sogneprester å gifte seg. Presten må i et slikt tilfelle ved ordinasjonen bestemme seg for om han vil gifte seg eller ikke. Hvis han gifter seg, kan han ikke oppnå en høyere stilling. Vatikanet har her antatt et svært inkonsekvent syn, slik lederne for de østlige unierte kirker hevder. At Vatikanets standpunkt skyldes taktikk og ikke er basert på prinsipper, framgår av det faktum at Vatikanet forbyr prester fra de unierte kirker å gifte seg hvis de tjener i vestlige land.
Røster hever seg mot sølibatet
Det at kravet om sølibat vekker forargelse, fortonet seg tydeligvis ikke som særlig viktig for biskopene, for det var bare ti av dem som stemte for at sølibatet skal være frivillig, mens 168 stemte for å beholde kravet om sølibat, 21 stemte for med visse reservasjoner, og tre avholdt seg fra å stemme. Men under en annen avstemning var det over halvparten av dem som ikke er bosatt i Vatikanet, som stemte for å tillate ordinasjon av gifte menn under spesielle forhold. Det var i det store og hele biskoper fra det som i katolske kretser er kjent som «den tredje verden», det vil si, Latin-Amerika, Afrika og Asia, som ønsket at gifte menn skulle kunne ordineres. I disse landene er det 4000 katolikker for hver prest, mens det i Europa og De forente stater er fire ganger så mange prester i forhold til antall katolikker, altså én prest for hver 1000 katolikker.
Blant de røster som tok til orde mot konsekvent opprettholdelse av sølibat, var disse:
«Hva er best — å forkynne evangeliet ved hjelp av gifte prester eller ikke å forkynne det i det hele tatt?» — Kardinal Alfrink, den nederlandske kirkes primas.
«Vi biskoper har ikke bare myndighet til å ordinere, men vi har også plikt til å ordinere mange nok prester til å dekke Guds folks behov.» — Kardinal Suenens fra Belgia.
«Det ville være farlig å bli så opptatt av den nåværende sølibatregelen at vi risikerer å nedbryte prestedømmets natur i stedet for å tillate at gifte menn blir ordinert.» — Biskop Alexander Carter fra Sault Sainte Marie i Canada.
«Burde ikke synoden tenke på at de kristne samfunn har rett til å ha prester, i stedet for å lovprise sølibatet for presteskapet?» — Biskop Samuel Louis Gaumain fra Tchad i Sentral-Afrika.
Biskop John Gran fra Oslo framholdt at sølibatet burde være frivillig både av menneskelige og moralske grunner. Han sa at mange prester lever «i en ensomhet som kan være tyngende, særlig for de unge». Han pekte videre på gifte protestantiske prester og sa: «De fleste av disse prestene står øyensynlig . . . på ingen måte tilbake for katolske prester.»
Kravet om sølibat opprettholdt — hvorfor?
Det hele endte imidlertid med at biskopene med overveldende flertall stemte mot frivillig sølibat. De mente at det ikke er på grunn av kravet om sølibat at det har vært en nedgang på 40 prosent i tallet på innmeldinger ved seminarene, og at stadig flere prester forlater sitt kall — mellom 1963 og 1969 var det 11 000 som gjorde det. De mente at alt dette snarere skyldtes en troskrise hos prestene. De påpekte at det når alt kom til alt, bare var et mindretall av prester dette dreide seg om, og at disse prestenes mangel på tro skyldtes slike ytre faktorer som fjernsyn, aviser og tidsskrifter.
De argumenter som ble framholdt av kardinal Conway fra Irland, bidro i særlig grad til at biskopene stemte imot at det skulle være mulighet for å gjøre unntagelser i spesielle tilfelle. Han sa at de kunne ikke la prestene i ett européisk land gifte seg og ikke prestene i et annet; at de ikke kunne tillate noe slikt i fjerne land og la være å tillate det i Europa. Han sa videre at hvis de lempet aldri så lite på kravet om sølibat, ville sølibatet snart bli fullstendig avskaffet. Han mente også at det var nødvendig å sette en stopper for eventuelle forhåpninger fra prestenes eller seminarstudentenes side om at sølibatet vil bli frivillig.
En katolsk redaktør sa følgende om denne siden av synodens drøftelser: «Synoden besto ikke prøven. Ikke . . . fordi den . . . praktisk talt stengte døren for ordinasjon av gifte menn, men på grunn av det utrolig lave nivå dens argumenter lå på. De var behersket av mistanke og frykt: frykt for følgene, . . . til og med frykt for at presteskapets hellighet ville bli ’besmittet’ av ekteskapet, som én biskop uttrykte det.»
Kravet om sølibat ble også opprettholdt fordi biskopene i det store og hele fullstendig manglet empati når det gjaldt de prester som tjener under dem, den slags empati som biskop Gran fra Oslo la for dagen. Det faktum at 72 prosent av dem var over 50 år gamle, kan ha hatt innvirkning på dette. De viste også at de ikke hadde medfølelse med og omtanke for de millioner av katolikker som bor der hvor det bare er én prest for hver 4000 katolikker. De hadde så visst ikke samme innstilling som Kristus Jesus, som oppfordret sine etterfølgere til å be om at det måtte sendes flere arbeidere ut til høsten på grunn av den sørgelige forfatning folket befant seg i. — Matt. 9: 36—38.
Pave Paul hadde ikke latt sine biskoper være det aller minste i tvil om hvilken holdning han inntok til spørsmålet om sølibat. Han var dessuten regelmessig til stede på møtene, og på sine ukentlige pressekonferanser kunngjorde han hvilket syn han hadde på det som foregikk på synoden. Og trass i at en rekke av de ledende biskopene ønsket å få være anonyme under stemmeavgivningen, gjorde paven krav på å få vite hvordan hver enkelt stemte.
Men hva er grunnen til at paven holder så hårdnakket fast ved sølibatet? Er det det at sølibatet «er den mest lysende juvél i prestens krone» og hever presten over det jevne lag av folket? Er det det at det er mer økonomisk og enklere å ha med ugifte menn å gjøre enn med familiemenn? Eller er det det at det fører til at det alltid blir brakt nytt blod inn i presteskapet? Alle muligheter er til stede.
Frykter mennesker i stedet for Gud
Men når alt kommer til alt, må det sies at biskopene opprettholdt kravet om sølibat fordi de frykter mennesker, ikke Gud. Og «menneskefrykt fører i snare». (Ordspr. 29: 25) Hvis biskopene hadde fryktet Gud, ville de ha latt seg lede av Guds Ord. Under Moseloven var det ikke bare slik at prestene hadde lov til å gifte seg, men de måtte gifte seg for å forhindre at presteskapet døde ut, ettersom prestestillingene gikk i arv. Og blant profetene var det bare Jeremias som fikk befaling om ikke å gifte seg, om å leve i sølibat, og hans tilfelle var helt spesielt. Det skulle tjene som et tegn på den forferdelige ende hans folk sto overfor. — 3 Mos. 21: 1, 7, 13, 14; Jer. 16: 2—4.
Og hva finner vi når vi kommer til de kristne greske skrifter? Det er sant at Jesus sa at det ideelle var å kunne være ugift for Guds rikes skyld, men han utelukket samtidig alle tanker om en sølibatordning basert på løfter om jomfruelighet ved å si: «Ikke alle fatter dette ord, men bare de som det er gitt. . . . Den som kan fatte dette ord, han fatte det!» — Matt. 19: 10—12.
Apostelen Paulus’ ord er enda tydeligere: «Det [er] godt for et menneske ikke å røre en kvinne; men for hors skyld skal hver mann ha sin egen hustru, og hver kvinne sin egen mann. Til de ugifte og til enkene sier jeg: Det er godt for dem om de vedblir å være som jeg; men kan de ikke være avholdende, da la dem gifte seg! for det er bedre å gifte seg enn å lide brynde.» — 1 Kor. 7: 1, 2, 8, 9.
Vi har også de inspirerte ordene som vi finner i Hebreerne 13: 4: «Ekteskapet være i akt og ære hos alle, og ektesengen usmittet! for horkarler og ekteskapsbrytere skal Gud dømme.» Her er det tydeligvis ikke tale om at ekteskapet ville ’besmitte’ Guds tjenere, slik én biskop uttrykte det!
Selv om Jesus viste at det ideelle var å være ugift for dem som skulle ta del i den kristne tjeneste, ser det ut til at de fleste av apostlene var gift, for apostelen Paulus skrev: «Har vi ikke rett til å føre en søster med oss som hustru, liksom de andre apostler og Herrens brødre og Kefas?» Sannsynligvis var alle apostlene så nær som Paulus gift. — 1 Kor. 9: 5.
Foruten at de kristne greske skrifter inneholder veiledning med tanke på ekteskapet og nevner eksempler på gifte kristne tjenere for Gud, viser de at et av tegnene på frafall skulle være forbud mot å gifte seg: «Ånden sier med tydelige ord at i de kommende tider skal noen falle fra troen, idet de holder seg til forførende ånder og djevlers lærdommer ved hykleri av falske lærere, som er brennemerket i sin egen samvittighet, som forbyr å gifte seg.» — 1 Tim. 4: 1—3.
Det er verdt å merke seg at en forgjeves kan lete etter skriftstedshenvisninger i både katolske og ikke-katolske rapporter om synodens debatter om frivillig sølibat og ordinering av gifte menn i spesielle situasjoner. Den fremtredende sveitsiske teologen Hans Küng innrømmet at det ikke er noe i Bibelen som gjør sølibat til en regel: «Vi blir mer og mer klar over at vår stilling er i strid med den frihet som blir gitt oss i Det nye testamente. Har vi rett til å skape en slik universell lov? Dette er ikke det Jesus ønsket.» — The Auckland Star, 22. september 1971.
Ønsker du å være tilsluttet et religionssamfunn som gjør seg til talsmann for en lære som så åpenbart er i strid med Guds Ord? Dette er et alvorlig spørsmål, som alle katolikker som ønsker å behage sin Skaper, må ta stilling til.