«Svart gull» i Alaskas bakgård

Av «Våkn opp!»s korrespondent i Alaska

«GULL FUNNET I KLONDIKE!» Da denne dramatiske meldingen ble sendt ut i 1896, begynte et gullrush. En mengde kanadiere og amerikanere dro til Alaska og Yukonhalvøya i håp om å finne gullårer og tjene seg styrtrike. I de senere år har lignende meldinger begynt å trekke folk til Alaska. Denne gangen er det «svart gull» — olje funnet i «Nordhellingen» her i Alaska — som lokker.

Russernes opptegnelser fra 1860-årene viser at de allerede da var klar over at det fantes olje her. Amerikanere ble oppmerksom på det omkring 1880, etter at de hadde kjøpt landområdet av Russland. De første kravene om rett til å utnytte oljeforekomster ble framsatt i 1897. Det er mulig at eskimoene var de første som fant olje i Arktis, for de gravde fram kaker av olje som hadde sivet ut av jorden, og brente dem når de skulle tine opp drivtømmer.

Omkring århundreskiftet begynte interessen for denne oljen å bli vakt for alvor, men det begynnende oljeeventyret fikk en brå slutt i 1904, da de nye oljebrønnene i Texas og California fanget oljeleternes oppmerksomhet. Etter den tid foregikk oljeletingen bare i liten målestokk. I 1950-årene utførte De forente staters marine en del boringer i denne delen av verden. Letingen ble imidlertid oppgitt på grunn av de klimatiske forholdene og den vanskelige beliggenheten. De oljefunn som nå er gjort i den avsidesliggende Nordhellingen, kan tyde på at det kan finnes 40 milliarder fat med «svart gull» i vår «bakgård».

Stedet

Prudhoe Bay-området på Alaskas nordkyst kan godt sies å være vår «bakgård», for det ligger over 640 kilometer nord for Fairbanks, sivilisasjonens utpost mot ødemarken. Når flyet forlater Fairbanks, forlater det også den tettest befolkede delen av staten. Når en kommer over Brooksfjellene, får en se Nordhellingen, som strekker seg cirka 250 kilometer nordover fra fjellene, helt til Nordishavet. Dette området med flat, ensformig tundra danner et om lag 1500 kilometer langt belte i retning øst-vest.

Den som kommer luftveien til Prudhoe Bay, ser først en liten prikk på den enorme, ubebodde sletten. Etter noen minutter viser det seg at prikken er et boretårn som rager opp over en klynge med bygninger, og dette tårnet er det eneste «treet» i flere hundre kilometers omkrets her oppe i det høye nord.

Jorden her er alltid frossen. Vinteren begynner i oktober med streng kulde, og temperaturen kan synke til nærmere 60 kuldegrader. Prøv å forestille deg hvilke problemer dette skaper for oljeborerne når de skal rigge til utstyret sitt! Når det er 40 kuldegrader og vindstyrken er 20 sekundmeter, vil «kuldefaktoren» være mye større en termometeret viser. Arbeiderne må huske at «utildekket kjøtt kan fryse på 30 sekunder» under slike forhold. Metall blir sprøtt. Vanlig gummi kan sprekke akkurat som glass.

Når området hjemsøkes av stormer, ofte i dagevis, kan ikke engang de mest hardføre arbeide, selv om de pakker seg inn i tykt spesialundertøy, kjeledresser, anorakker og isolerende støvler. Det er ingen trær som tar av for vinden. De spesielle atmosfæriske forholdene kan gjøre det umulig å skille jord fra himmel, og da går det ikke an å se mer enn halvannen eller to meter framfor seg. Motoren på lastebiler må være i gang døgnet rundt, for ellers kan det bli umulig å få startet den igjen på dager eller uker. Solen er borte i nesten to måneder om vinteren, og det blir da bare et svakt skjær av dagslys midt på dagen. Når været er helt umulig, må karene søke ly bak de tunge, isolerende dørene i mannskapsbrakkene.

Om sommeren forårsaker tøvær at tundraen blir et eneste stort myrland med en mengde grunne sjøer og bekker og myriader av mygg. Da er det praktisk talt umulig å flytte tungt utstyr og maskinen. Derfor må prøveboringer og forberedende arbeid for en stor del henlegges til vinteren, da tundraens overflate er frossen og hard.

Vi ser litt nøyere på boreutstyret

La oss nå se litt nærmere på virksomheten her. Det viser seg at før en kan sette opp et boretårn eller en bygning, må det legges et spesielt fundament. Dette er nødvendig fordi de øverste lagene av den 300 meter dype telen tiner om sommeren. Tunge bygninger som bare hvilte på tundraen, ville kanskje synke mellom halvannen og tre meter bare på én sommer. Det blir derfor rammet ned et peleverk av tømmerstokker som stikker hele seks meter ned i grunnen, slik at stokkene hviler på jord som aldri tiner. Deretter blir det lagt en «boreøy» på peleverket som blant annet består av et halvannen meter tykt isolerende gruslag. Landingsstripen, mannskapsbrakkene og forskjellige bygninger får på den måten et solid underlag.

Den råoljen som kommer opp fra dypet, holder hele 70 varmegrader, og det skaper problemer, for det fører til at jorden tiner 60 meter nedover. Ingeniører eksperimenterer nå med borerør som kan gli i hverandre, og forsøker å løfte boretårnet av og til, etter hvert som grunnen under det tiner og synker.

Det er 75 mann som arbeider og bor her. De bor i en cirka 60 meter lang kasseformet bygning. En nærmere undersøkelse av bygningen viser at den består av to rekker med 11,5 meter lange husvogner som står med endene mot hverandre. Mellom de to husvognrekkene er det en stor gang, og gjennom den kommer en inn i vognene. Den godt opplyste spisesalen, hobbyrommet og badene gjør sitt til å skape en så hyggelig og hjemlig atmosfære som mulig.

Folkene her får mye god mat, og det trenger de, for de arbeider i tolvtimers skift sju dager i uken. Noen av mennene spiller kort i hobbyrommet, mens andre spiller biljard, ser på film eller leser. Det er ikke mulig å få inn noen radio- eller fjernsynsendinger på dette øde stedet. Slik lever folkene her i seks uker, og så har de to uker fri. De fleste reiser da hjem til sine familier i Fairbanks eller Anchorage. Hvorfor har de valgt å arbeide og bo her oppe i ødemarken? De fleste av dem sier at det er den høye årsinntekten som frister.

Men hvordan har en fått fram alt dette tunge utstyret? Det ble brukt forskjellige transportmidler. Flytransport var raskest og dyrest. Kjempestore fly av typen «Hercules» kom med traktorer på over 20 tonn. De 11,5 meter lange husvognene, egentlig jernbanevogner, ble også transportert med disse flyene. Mannskaper og lettere utstyr ble sendt med småfly og helikoptere. Et «Skycrane» helikopter — det var 27 meter langt, veide sju tonn og lignet en kjempestor øyenstikker — kom med traktorer like tunge som flyet selv.

Barske karer kom sjøveien eller kjempet seg fram på «isveien» med beltetraktorer og lastebiler fulle med utstyr og forsyninger. Ettersom det ikke gikk noen veier til det indre av Nordhellingen, ble det brukt beltebiler og bulldozere til å dra hele rekker av sleder tungt lastet med utstyr. Som store snegler krøp disse «togene» over 640 kilometer innover i ødemarken, gjennom fjellpartier og over islagte elver.

Omkring 130 kilometer nord for Fairbanks begynner den 800 kilometer lange Walter J. Hickels vei, som ble åpnet våren 1968. Dette er en vei med to kjørebaner som bokstavelig talt er laget av snø og is og bare kan brukes om vinteren, når den er frosset. Det var en hard jobb for veiarbeiderne å bygge denne veien i sterk vind og over 50 kuldegrader. Et sted måtte de bygge en 400 meter lang bro over Yukonelven. På den isen som allerede lå der, ble det krysslagt tømmerstokker i to lag. Det ble så pumpet vann på stokkene, slik at det ble en isbro. På dette underlaget ble det lagt nye stokker, mer vann ble pumpet på, og slik fortsatte en inntil broen var i høyde med veien på hver elvebredd. Av sikkerhetsgrunner kreves det at de som kjører lastebil på isveien, har med seg verktøy, sengeklær, varmt tøy og mat for minst 48 timer.

Slepebåter med lektere arbeidet seg nordover for å levere sin last. Noen kom langs Alaskas vestkyst og trosset de usikre værforholdene og polarisen på denne strekningen. Andre kom nordover på Mackenzieelven i Canada. De måtte til stadighet se opp for grunner i elven, for vannstanden var svært lav på grunn av tørke.

Transport av oljen

Alt dette skulle til for å få fram utstyret og få det montert. Men hvordan skal oljen transporteres bort når den først er pumpet opp fra dypet?

Noen mener at det kunne legges en jernbane fram til oljefeltet. Den ville bli 650 kilometer lang og koste 3,5 milliarder kroner. Råoljen kunne da transporteres med tog til forskjellige havnebyer i Alaska, for eksempel Anchorage, Seward eller Whittier, og derfra med tankskip til markedene. Det er også på tale å la tankskip og lektere frakte oljen fra Prudhoe Bay. En har nøye overveid mulighetene for å frakte oljen vestover, gjennom Beringstredet, eller østover, gjennom Nordvestpassasjen, nord for Canada, selv om isen ligger tykk på begge disse sjøveiene mesteparten av året. Supertankeren Manhattan, som har et spesialbygd skrog, klarte for en tid siden å ta seg fram den sistnevnte veien, noe som er meget vanskelig. (Se Våkn opp! for 22. mai 1970.) Oljeselskapene vet ennå ikke om det er praktisk å transportere oljen på denne måten.

Det ser ut til at råoljen i første omgang vil bli transportert gjennom en rørledning som skal gå tvers gjennom Alaska. Ledningen skal legges mellom Prudhoe Bay og Valdez ved Alaskabukten og blir 1300 kilometer lang. Diameteren blir 120 centimeter og kapasiteten mellom 500 000 og 1 000 000 fat pr. dag. Omkostningene vil sannsynligvis komme opp i 6,5 milliarder kroner.

En er allerede i gang med forberedelsene til dette gigantiske «rørleggerarbeidet». Det trengs 12 pumpestasjoner til å føre «det svarte gull» over tre fjellkjeder med høyder på over 1450 meter. En stor del av rørledningen vil bli gravd ned i den frosne jorden, og det skal være et frossent jordlag på minst 1,2 meter over den som beskyttelse. En må grave, sprenge og tine mye jord før rennen, som skal være 1,8 meter bred, 2,4 meter dyp og 1300 kilometer lang, er ferdig. Så foretagendet representerer litt av en utfordring. Det er imidlertid håp om at arbeidet skal være avsluttet i 1972.

Betydningen for økonomien

Alaska er meget interessert i dette prosjektet. Det skaffer mange mennesker arbeid. Oljeselskapene la 6,5 milliarder kroner i statskassen for å få konsesjon til å bore etter olje i et område på 164 981 hektar i Nordhellingen. Det økende behovet for olje i verden og den usikkerhet som er forbundet med levering av olje fra det politisk urolige Midt-Østen, gjør foretagendet enda mer tillokkende. Vestlige nasjoner håper at oljefunnene i Alaska skal bedre situasjonen på oljemarkedet.

Det er imidlertid et meget kostbart foretagende. Det har kostet over sju milliarder kroner å få konsesjon til å utvinne oljen. De første oljebrønnene som ble boret i «usikre» områder, kostet mellom 15 og 30 millioner kroner hver. Hvis en legger sammen utgiftene til selve oljeletingen og utgiftene til rørledningen som nå skal legges, kommer en utvilsomt opp i mange hundre millioner kroner.

Det er også kostnader som ikke direkte kan måles i kroner og øre. Naturvernfolk har sagt klart ifra hva oljeletingen koster landets vakre natur. Det blir nå foretatt økologiske undersøkelser i samarbeid med oljeselskapene for å finne ut hva som kan gjøres for å beskytte vegetasjonen på tundraen. Det tynne laget av mose og lav hindrer varme i å trenge ned i jorden. Hvis dette laget blir fjernet, begynner jorden å tine, og dette kan forårsake erosjon og ras eller føre til at grunnen siger. Når en er nødt til å ødelegge vegetasjonen, må en forsøke å finne planter og gressarter som kan erstatte den og klare seg i dette kalde klimaet.

Og hva med dyrelivet? Vil de mange tusen karibuer (nordamerikanske reinsdyr) også i framtiden kunne krysse tundraen hvert år, slik de har gjort i århundrer? Vil vannfuglene kunne holde til i sjøer og dammer som ikke er forurenset? Vil polarreven, grizzlybjørnen, ulven og ekornet fortsatt kunne ferdes usjenert i disse områdene?

Naturvernfolkene har bedt om at avfall og søppel må bli fjernet på en forsvarlig måte. Tomme oljefat, maskinen og forskjellig skrap ligger strødd omkring i Nordhellingen som minner etter de første oljeleterne. Stål og lignende materialer vil neppe brytes ned i dette kalde klimaet. Oljeselskapene blir stadig mer ansvarsbevisste hva det å verne naturen angår, og de treffer nå visse tiltak for å bevare det naturlige terrenget og beskytte dyrelivet. Enkelte opprydningskampanjer har allerede vært satt i gang, og det blir truffet forholdsregler med tanke på framtiden.

Det er virkelig gjort en imponerende insats for å skape oljeindustri her oppe i det høye nord. Folk i Alaska gratulerer nå hverandre fordi det er et faktum at mennesker i alle deler av verden snart vil begynne å bruke «det svarte gull» fra Alaskas bakgård.

[Bilde på side 9]

Boretårnet på tundraen i Nordhellingen er det eneste «treet» i flere hundre kilometers omkrets