Alaska tar bladet fra munnen

Av «Våkn opp!»s korrespondent i Alaska

HVORDAN ville du reagere hvis noen kalte deg et «dyrt, unyttig foretagende»? Sett at de kalte deg et «kjempeisskap» og en «verdiløs villmark». Mange slike økenavn ble brukt om meg for en tid siden. Da den russiske regjering i 1867 solgte meg til De forente stater for 7,2 millioner dollar, var det stor strid om saken. New York-avisen World for 1. april det året skrev: «Russerne har solgt oss en presset sitron.» Det er ikke noe hyggelig å bli omtalt på den måten. Da W. H. Seward, den daværende amerikanske utenriksminister, forhandlet om meg, kalte motstanderne av handelen meg for «Sewards dårskap».

Noen hadde imidlertid store forventninger med hensyn til min framtid, trass i at jeg ble solgt for under fem dollar pr. kvadratkilometer. De mente at de 1 520 000 kvadratkilometerne en vakker dag ville komme til å innbringe en enorm fortjeneste. Og jeg kan forsikre deg om at jeg ikke har skuffet dem.

Ja, jeg har forandret meg. Bildet har etter hvert begynt å endre seg. I stedet for å kalle meg en «verdiløs villmark» er folk etter hvert begynt å bli klar over at jeg er en skattkiste, en kjempe som sitter inne med enorme rikdommer. En behøver bare så vidt å kaste et blikk på meg for å se at det finnes en overflod av fisk i elvene, tømmer i skogene og verdifulle pelsdyr i mine snødekte, øde områder. Og så å si alle har hørt om gullrushet på 1800-tallet, som gjorde så mange rike. Visste du at jeg den dag i dag har forekomster av 32 av de 34 viktigste metallene som er kjent i verden? Ja, det finnes fortsatt store malmforekomster hos meg.

USA’s største nikkelforekomster skal være i den sørøstlige delen av meg, den delen som ofte blir omtalt som «stekepanneskaftet». Ekspertene hevder at jeg har milliarder av tonn, ja, kanskje en hel billion, kull som kan utvinnes. En undersøkelse som nylig ble foretatt, viste at jeg har store reserver av fluorider og wolfram, ja, noen mener at de må være verdens største. Synes du fortsatt at det virker som om jeg er en «verdiløs villmark»?

Etter oljekrisen har hele verden begynt å legge merke til de enorme oljeforekomstene mine. Noen anslår at jeg kan tilveiebringe hele ti milliarder fat. Andre mener at det finnes 50 milliarder fat i Nordhellingen og i området omkring Prudhoe Bay! Så nå når jeg har begynt å vise fram musklene mine, er det planer i gang om å utnytte denne energien. Oljen skal etter planen komme på markedet omkring juli 1977.

Én ting er å finne olje. Noe helt annet er å utvinne den og få den ut på markedet. Det kommer til å bli et kolossalt arbeid, et arbeid som vil berøre meg for bestandig, ettersom det kommer til å medføre varige forandringer. La meg fortelle deg litt om dette.

Det største private byggeprosjekt i historien

Ifølge planene skal det transporteres to millioner fat råolje pr. dag. Det kan ta opptil 20 år å utvinne den oljen som en nå har kjennskap til. Kunne du tenke deg å bruke over 30 milliarder kroner til å fullføre et prosjekt med tanke på å transportere olje over en strekning på cirka 1280 kilometer gjennom en rørledning med en diameter på 120 centimeter? Det er ikke rart at dette er blitt kalt det største private byggeprosjekt i historien. Jeg er litt nervøs på grunn av dette, for til tross for min størrelse er overflaten min nokså sart. Jeg må behandles med forsiktighet på grunn av permafrosten, som gjør seg gjeldende over praktisk talt hele meg.

Den oljen som kommer opp av jorden, holder en temperatur på mellom 60 og 75 grader celsius. Ettersom tre fjerdedeler av strekningen fra Prudhoe Bay i nord til Valdez, endestasjonen i sør, går over permafrost (frosset grunnjord som har lett for å tine og synke), kan du sikkert forstå at det er litt av en oppgave å forhindre at rørledningen blir vridd og går i stykker. Hvis rørledningen blir gravd ned i jorden, vil varmen få permafrosten til å tine og forårsake ras. Hvis den blir lagt på påler, vil det være ensbetydende med at det blir bygd en barrière som ligger i veien for tusenvis av villrein og andre dyr som streifer omkring her.

Tenk på hva som ville skje hvis et rør ble ødelagt og oljen rant ut. Jeg har imidlertid fått forsikring om at økologer og vitenskapsmenn skal samarbeide om å beskytte dyrelivet, elveleiene og tundraen. Men tiden vil vise hvorvidt de kommer til å holde sine løfter.

Et slikt innviklet rørledningssystem gjorde det også nødvendig med en anleggsvei. Denne store ingeniøroppgaven er allerede fullført. Det er blitt anlagt en 575 kilometer lang vei, noe som gjorde det nødvendig å flytte over 60 millioner kubikkmeter grus.

Kan du forestille deg en by som er 1280 kilometer lang og 15 meter bred? Det er det hele dette prosjektet i virkeligheten er, for om lag 17 000 arbeidere holder til i 29 leirer som er spredt tvers over midten av meg. Dette er naturligvis ikke noen vanlig by, men et organisert samfunn av enkeltpersoner som er samlet med tanke på et bestemt formål.

Denne veien vil ikke bare være til nytte for oljerørledningen, men det er også planlagt å transportere mellom 80 og 110 millioner kubikkmeter naturgass hver dag fra Prudhoe Bay og ut på markedet. Jeg har reserver på nesten 730 milliarder kubikkmeter gass, men folk må selv komme og hente det de skal ha. Dette prosjektet vil også bli et gigantisk foretagende. Foreløpig eksisterer det bare på papiret, men hvis det blir satt ut i livet, vil det bli en historie for seg.

Etter hvert som menneskene har begynt å utnytte skattene mine, har således min befolkning og min popularitet økt betraktelig. Jeg har flere venner enn noensinne. De rent fysiske forandringene er imidlertid bare én side av saken. Med disse forandringene følger også et følelsesmessig press som uvegerlig vil få varig virkning.

En by i vekst

Tenk deg hvordan du ville reagere hvis du plutselig fikk mange flere gjester enn du hadde gjort regning med! Du ville lure på om du virkelig hadde plass til alle sammen. Det var omtrent på den måten jeg følte det da jeg så alle byggearbeiderne og deres familier komme strømmende til Fairbanks.

Fairbanks ligger midtveis på rørledningen og har således en ideell beliggenhet som utgangspunkt for byggeprosjektet. Livsvilkårene er imidlertid ikke så ideelle, for skolene er overfylt, det er et skrikende behov for flere veier og boliger, og etterspørselen etter mer energi øker stadig. Det er blitt anslått at over 10 000 har kommet til byen siden april 1974. Jeg kan huske den tiden dette var en koselig, stille og rolig småby, hvor så å si alle kjente alle. Det var få forandringer fra det ene året til det andre. Nå er alt blitt så annerledes at jeg knapt kan tro mine egne øyne. Husleiene er blitt skyhøye. For noen måneder siden kostet en leilighet med to soveværelser 300 dollar i måneden. Nå må leieboerne betale 450 dollar. I én leiegård er det 70 som står på venteliste; i en annen er det 60. Overalt er det lange bilkøer. Telefonlinjene er sprengt. Folk har begynt å låse dørene for første gang på mange år. Anchorage gjennomgår en lignende forandring etter hvert som levekostnadene hurtig stiger.

Slike mindre steder som Valdez, som ligger ved rørledningens endepunkt i sør, er også blitt sterkt berørt. Jeg husker hvordan det var for cirka et år siden. Da bodde det 1000 mennesker i denne lille fiskerlandsbyen. I forbindelse med rørledningen vil 3500 arbeidere strømme til stedet. Det er en kraftig befolkningstilvekst! Byen må nå skaffe seg større politikorps, utbygge brannvesenet og prioritere transporten og trafikken. Den må også løse boligproblemene for dem som har sine familier med seg, og de problemer som følger med at skolene blir overfylt.

Noen av de faste beboerne beklager forandringene, mens andre er glad for de økte mulighetene til forretningsvirksomhet og den høyere levestandarden. «Hvorfor jeg er så begeistret for rørledningen?» sier én husmor. «Vel, hvor kunne en for eksempel gå for å få seg en kopp kaffe her om vinteren etter klokken ni om kvelden? Ikke ett sted. Kunne en få kjøpt en iskrem? Langt ifra! Det var ingen mulighet. Nå vil vi kanskje kunne få oss en iskrem. Vi kan allerede få en kopp kaffe etter klokken ni.»

Jeg må ikke desto mindre innrømme at det er med blandede følelser jeg følger med i denne utviklingen. Så lenge jeg kan huske, har jeg hatt den glede å huse de innfødte i Alaska — eskimoene, indianerne og aleutene — som utgjør en befolkning på til sammen litt over 50 000. Det er fra aleutenes språk jeg har fått navnet Alaska, som betyr «det store land». Jeg tror at disse menneskene har opplevd et slags «kultursjokk», et uttrykk som blir brukt for å beskrive hva som skjer når folk blir tvunget til å følge en handlemåte og godta skikker som tilhører en kultur som er fremmed for dem.

Jeg tenker ofte på den tiden for lenge siden da de innfødtes kultur var helt særegen. Eskimoen, indianeren og aleuten levde hver på sin måte og trivdes med det. De var temmelig uavhengige. De var tilfreds med å leve av dette majestetiske, vakre landet. I dag er den hvite mann og hans måte å gjøre tingene på dominerende, og de innfødte er i mindretall. Størstedelen av den innfødte befolkningen er trengt sammen i landsbyer og blir tvunget til å leve av ny og annerledes mat og bruke boliger og fyringsmetoder som er fremmede for dem. Det sies ofte at de må gjøre framskritt i retning av «modernisering», men det er lite eller ikke noe arbeid å få i de små landsbyene. En familieforsørger må ofte forlate sin familie og dra inn til en større by. Der må han finne seg et arbeid for å tjene penger til å kjøpe varer som den hvite mann har lært ham at han trenger for å kunne leve et mer «sivilisert» liv. På den annen side er det naturligvis mange, særlig ungdommer som har fått litt utdannelse, som har godtatt den nye kulturen og etter alt å dømme er tilfreds med overgangen til en mer teknisk preget levemåte. De er blitt dyktige mekanikere, snekkere, radiooperatører, forretningsmenn, kunstnere, forfattere, lærere og medlemmer av lovgivende forsamlinger. Men de som foretrekker den gamle livsstilen, blir værende i om lag 200 landsbyer, hvorav de fleste bare kan nås ved hjelp av fly.

For ikke så lenge siden vedtok Kongressen en lov som skal sikre de innfødte i Alaska visse rettigheter. Den går blant annet ut på at de innfødte skal få tildelt 160 millioner mål jord. Det betyr at enhver amerikansk borger som har en fjerdedel eller mer alaska-indiansk, alaska-eskimoisk eller aleutisk blod i årene, kan dra nytte av denne ordningen. Rørledningen vil dessuten innbringe 500 millioner dollar i oljeinntekter til de innfødte. Det er jeg glad for. Men jeg synes ikke at disse forandringene i seg selv gir folk det de trenger mest. Jeg skal forklare hva jeg mener.

Sanne verdier

Ønsket om å bli rik i en fart får ofte folk til å miste sansen for de virkelige verdier, de verdier som kan bringe dem sann lykke. Jeg tenker på gullrushet for 90 år siden. Den gangen var alle opptatt av å bli rike. Mange ofret familielivet, omsorgen for barna og normale gleder for å finne gull. Noen måtte betale dyrt. De ødela sin helse, og deres liv ble forkortet. Muligheten er til stede for at mange skal bli grepet av den samme «bli rik i en fart»-feberen i dag.

En mann kan for eksempel bli fristet til å dra hjemmefra og være borte fra familien i måneder av gangen for å utføre et godt betalt arbeid. Men før han gjør det, bør han tenke over hva det vil koste ham — han vil måtte ofre mange muligheter til å være sammen med sin kone og sine barn og gi dem den oppmerksomhet de trenger. Er det forstandig av ham å gi slipp på mulighetene til å veilede sin familie når det gjelder oppførsel, moral, språkføring og så videre? Det er sant at moren er uunnværlig for barna. Men hun kan ikke gi dem den tukt og den oppmerksomhet som en far kan.

Barn kan forandre seg til det verre hvis faren ikke er til stede og forhindrer det. Jeg har sett mer enn én gang at en far har forlatt familien for å skaffe den materiell trygghet, bare for å oppleve at familien går i oppløsning på grunn av manglende omsorg. En lykkelig og forent familie er en altfor høy pris å betale for å oppnå økonomisk vinning.

Nå skjønner du sikkert hva jeg mener når jeg sier at en plutselig velstand kan frambringe negative forandringer hva folks liv og personlighet angår. Hvis forandringene er til det verre, går de viktigere verdier tapt. Det er derfor jeg mener at alle som lever midt oppi denne utviklingen, må gå fram med varsomhet, slik at de ikke ødelegger de mer varige verdier i livet.

Mens vi er inne på det, har jeg lyst til å fortelle deg om en annen verdifull skatt som nå gjør mange i dette landet svært rike. Den har med åndelighet å gjøre.

Åndelig framgang i Alaska

Hvis folks liv blir berørt av at de blir materielt rike, kan det i enda høyere grad sies at det blir det når de oppnår de åndelige rikdommer som kunnskap fra Guds Ord, Bibelen, gir. I denne forbindelse har jeg lagt merke til at Jehovas vitner er svært aktive, og at de oppfordrer folk til å samle seg åndelige skatter i himmelen, hvor «hverken møll eller rust tærer», som Jesus sa. (Matt. 6: 20) Vitnene er nidkjære i sitt forkynnelses- og undervisningsarbeid og oppsøker folk i deres hjem overalt i dette veldige distriktet. I januar 1968 var det 587 nidkjære vitner her. Men de har også opplevd store forandringer. Sju år senere var de over dobbelt så mange. Ja, i mai 1975 nådde de et høydepunkt på 1310.

De har ikke glemt de innfødtes landsbyer heller. Under en spesiell kampanje brukte de fem fly for å besøke 45 landsbyer. I løpet av ett år er minst 180 isolerte landsbyer blitt gjort kjent med Guds løfte om at hele jorden skal bli til et vakkert paradis. Jehovas vitner har virkelig stor framgang, ikke bare hva antall angår, men også i deres bestrebelser for å hjelpe folk til å bringe sitt liv i samsvar med Bibelens normer. Når folk begynner å ha en kristen livsførsel, vil også hele deres situasjon bli bedre.

Ja, det er en tid med store forandringer i Alaska, «det store land». Noen av forandringene er uheldige, mens andre er gagnlige. Jeg gleder meg når forandringene virkelig er til gagn for befolkningen. Jeg synes også det er hyggelig at folk ikke lenger bruker så mange økenavn på meg, bortsett fra at enkelte kaller meg en «kjempe i støpeskjeen» — men det har jeg ingenting imot.

[Kart på side 5]

(Se den trykte publikasjonen)

PRUDHOE BAY

RØRLEDNING

FAIRBANKS

ANCHORAGE

VALDEZ

CANADA