Solformørkelse — en tilfeldighet?

MENNESKER har ofte fylt av ærefrykt gledet seg over den visdom som solsystemet er uttenkt med. Skaperen har anbrakt jorden i akkurat den avstand fra solen som er nødvendig for at jorden kan få det lys og den varme som må til for å gjøre liv mulig. Også månens avstand er avpasset akkurat slik at den kan tjene sitt formål med hensyn til jorden — den er ikke for langt borte til å gi tilstrekkelig lys om natten, og ikke så nær at tidevannet når katastrofale høyder.

Men visste du at denne tilpasning av avstanden, som skaper de ideelle livsbetingelser på jorden, også er av avgjørende betydning for den totale solformørkelses særpregede skjønnhet?

Solens diameter er 400 ganger så stor som månens, og dens avstand fra jorden er også 400 ganger så stor som månens. Hvis månen var noe særlig nærmere jorden, ville den skjule solens kromosfære og en stor del av dens korona. Hvis den var bare litt lenger borte, ville den være for liten til å kunne dekke solen, og vi ville aldri få se en total solformørkelse.

Skaperen har gitt jorden en vakker, gjennomsiktig atmosfære, slik at dens fornuftutstyrte beboere kan betrakte og studere universet. Han har sørget for en uendelig variasjon av skyformasjoner som glitrer i sollyset og skaper solnedganger av strålende skjønnhet, og han har dekorert himmelen med den forunderlig vakre regnbuen. Kan det da i betraktning av alt dette være en ren og skjær tilfeldighet at han har anbrakt månen i en slik bane at menneskene, om enn bare en sjelden gang, kan få et glimt av en solformørkelse?

Det er også bemerkelsesverdig at dette panorama er noe som bare jordboerne kan glede seg over å se. Det forekommer ikke på andre planeter, som for øvrig heller ikke er beboelige. Mars’ to måner er så små at de ikke ville kunne dekke solen hvis en så den fra Mars. Jupiter har større måner, men de er så nær denne planeten at de ville forekomme en person som befant seg på dens overflate, meget større enn solen. Men selv på jorden er den totale solformørkelse langtfra noe vanlig syn.

De som i mars i fjor fikk se en total solformørkelse, var sikkert ikke alle fullt ut klar over hvilken høyst usedvanlig opplevelse de fikk del i.

Ifølge almanakken finner det i virkeligheten sted en total solformørkelse nesten hvert år et eller annet sted på jorden. I dette århundre har det vært 49. Men dette «et eller annet sted» vil høyst sannsynlig være ute på verdenshavene, som dekker 71 prosent av jordens overflate, I tillegg til dette kommer at halvparten av jordens landområder er ubebodd ørken, jungel, tundra eller ismark. Det er bare et fåtall av formørkelsene som er synlige i bebodde områder. Hvis en blir hvor en er, kan en bare vente å få se en total solformørkelse én gang i løpet av 360 år — og da kan det til og med hende at det er overskyet. Ni av ti vil leve og dø uten noen gang å ha kunnet glede seg over denne opplevelsen. Hvis en på den annen side er i stand til å reise noen få hundre kilometer på det rette tidspunkt, vil en ha gode muligheter for iallfall én gang i livet å få se en total solformørkelse.

Hvordan kan det ha seg at et så betagende syn hver gang bare er synlig for så få? Det er fordi månens skygge er meget liten der hvor den rammer jorden. Den ville være større hvis månen var større eller nærmere jorden, men dette ville, som vi har sett, ødelegge forestillingen. Månens skygge må bare være cirka 160 kilometer i diameter, og ettersom den beveger seg i en fart av over 1600 kilometer i timen, kan den bare dekke ett sted noen ganske få minutter. Når vi forstår dette, blir vi slått av forundring over den visdom Skaperen la for dagen da han uttenkte dette under.

Kanskje har vi grunn til å føle oss skuffet — ikke fordi solformørkelse forekommer så sjelden, men fordi vi lever så kort tid. Skaperen av den totale solformørkelse lar den bare forekomme samme sted tre ganger i løpet av 1000 år. Men som Bibelen viser, skapte han iakttageren, mennesket, til å leve evig.