Solformørkelser og fascinerende astronomi

DEN 10. mai 1994 var en helt spesiell dag for en del mennesker i Nord-Amerika. Da fant det sted en ringformet solformørkelse som skyldtes at månen dekket for solen. I løpet av noen timer fikk millioner av mennesker et innblikk i den fascinerende vitenskapen som kalles astronomi. Men hva er egentlig en solformørkelse?

En formørkelse inntreffer når det skjer en «delvis eller fullstendig formørkelse sett fra et gitt observasjonspunkt ved at et himmellegeme dekker et annet». (The American Heritage Dictionary of the English Language) En sol- eller måneformørkelse kan bare inntreffe når jorden, solen og månen befinner seg på en bortimot rett linje. Hvorvidt det er snakk om en solformørkelse eller en måneformørkelse, avhenger av hvilket himmellegeme som blir formørket. Til tider kaster jorden sin skygge på månen, og da inntreffer en måneformørkelse. Men i mai i fjor kastet månen skygge på jorden i et smalt bånd som var fra 230 til 310 kilometer bredt. Etter hvert som månen passerte mellom jorden og solen, formørket den solen nesten fullstendig. Skyggen gikk over Stillehavet og krysset deretter Nord-Amerika fra sørvest til nordøst. Det virket som om månen gled sakte forbi solen. Men skyggen fór faktisk over jorden i en fart av rundt 3200 kilometer i timen.

Det ble brukt mange metoder for å observere formørkelsen uten å skade øynene. Noen så på solformørkelsen gjennom sveisebriller. Andre brukte et godt lysfilter. Ytterligere andre avsatte bildet av solformørkelsen på et papir ved å la lyset falle gjennom et lite hull. En fotograf fikk noen til å holde opp et dørslag, og da lyset passerte gjennom hullene, dannet det seg en rekke bilder av solformørkelsen på bakken. Det ble observert en lignende virkning når lyset skinte gjennom løvet på trærne. En annen metode gikk ut på å la lyset passere gjennom en kikkert for å få et dobbelt bilde på en mørk bakgrunn.

Det kan inntreffe opptil fem solformørkelser og opptil tre måneformørkelser på et år. «Minst to solformørkelser av et eller annet slag må inntreffe hvert år,» sier The International Encyclopedia of Astronomy. De er imidlertid alle synlige fra forskjellige steder. Folk i USA som gikk glipp av solformørkelsen i 1994, må derfor vente til år 2012 før de får en ny mulighet, eller dra til Peru, Brasil eller Sibir hvis de vil se en solformørkelse innen den tid.a

Mysteriet omkring en total solformørkelse

En total solformørkelse — når månen fullstendig dekker solen — skapte frykt og panikk i tidligere tider. Hvorfor det? The International Encyclopedia of Astronomy sier: «Mysteriet omkring en total formørkelse blir forsterket av at de uinnviede ikke får noen advarsel om det nær forestående synet, for det er ikke mulig å se at månen nærmer seg solen.» Selve solformørkelsen arter seg slik: «Himmelen blir mørkere og får ofte et uhyggelig, grønnlig fargeskjær som er ganske ubeskrivelig og helt ulikt det mørket skyene forårsaker. . . . I løpet av de siste sekundene før solen dekkes helt, blir det raskt mørkere; det blir merkbart kjøligere, fuglene slår seg til ro, enkelte blomster lukker seg, og vinden blir svakere. . . . Mørke senker seg over landskapet.»

I sin bok The Story of Eclipses skriver George Chambers om «en av de mest kjente formørkelsene i middelalderen . . . , som var synlig som en total formørkelse i Skottland» den 2. august 1133. William fra Malmesbury skrev: «Ved den sjette time den dagen innhyllet solen sitt strålende ansikt . . . i fryktelig mørke, og en formørkelse gjorde menneskets hjerte urolig.» En gammel angelsaksisk krønike sa at «menneskene ble svært overveldet og forferdet».

Chambers gjengav også den malende beskrivelsen av en måneformørkelse som fant sted den 2. september 1830 og ble observert av to reisende i Afrika: «Da månen begynte å bli formørket, ble alle grepet av frykt. Etter hvert som formørkelsen ble mer omfattende, ble de stadig reddere. Alle løp svært engstelig av gårde for å fortelle høvdingen sin hva som skjedde, for det fantes ikke en eneste sky som kunne skape så mørk skygge, og de kunne ikke fatte formørkelsens natur eller betydning.»

I nyere tid har studiet av astronomi dempet menneskenes frykt for en solformørkelse — vi vet at solen vil komme til syne igjen.

Hvordan jesuittene brukte en solformørkelse

I 1629 greide jesuittiske misjonærer i Kina å oppnå keiserens gunst ved hjelp av en solformørkelse. Hvordan greide de det?

Jesuittene hadde merket seg at «den kinesiske månekalenderen var feil, slik den hadde vært i århundrer. De keiserlige astronomene hadde gjentatte ganger tatt feil når de skulle forutsi solformørkelser . . . Jesuittenes store mulighet kom da man forventet en formørkelse om morgenen 21. juni 1629. De keiserlige astronomene forutsa at formørkelsen ville inntreffe kl. 10.30 og vare i to timer. Men jesuittene forutsa at den ikke ville finne sted før kl. 11.30 og bare vare i to minutter». Hva skjedde?

«Da klokken ble 10.30 den skjebnesvangre dagen, skinte solen i all sin glans. De keiserlige astronomene hadde tatt feil, men hadde jesuittene rett? Så, presis kl. 11.30, begynte formørkelsen, og den varte i snaue to minutter, slik jesuittene hadde forutsagt. Nå hadde de sikret seg keiserens tillit.» — The Discoverers av Daniel J. Boorstin.

Astronomi i Bibelen

Det finnes til og med astronomiske opplysninger i Bibelen. Jobs bok nevner en rekke stjernebilder. Jehova oppfordret dessuten sine tjenere til å granske himmelen, ikke for å studere astrologi eller for å fremme falsk tilbedelse, men for å framelske verdsettelse av hans skaperverks storhet. Jesaja ble inspirert til å skrive: «Løft øynene mot det høye og se: Hvem var det som skapte disse? Han som mønstrer deres hær og fører dem ut og nevner alle ved navn. Hans kraft er så stor og hans styrke så veldig at ikke en av dem savnes.» — Jesaja 40: 26.

Job erkjente Skaperens overhøyhet da han sa følgende om Ham: «Han skapte Løven og Orion, Sjustjernen og sørhimmelens stjernebilder.» — Job 9: 7—9.

Hvor fascinerende kommer ikke studiet av astronomi til å bli når Jehova gir lydige mennesker evig liv. Da vil universets gåter gradvis avsløres etter hvert som vi forstår Guds hensikter med det store universet. Da kan vi slutte oss til Davids ord med enda dypere følelser: «Når jeg ser din himmel, et verk av dine fingrer, månen og stjernene som du har satt der, hva er da et menneske, siden du kommer det i hu, et menneskebarn, siden du tar deg av det?» — Salme 8: 4, 5.

[Fotnote]

[Bilderettigheter på side 12]

Foto: Med tillatelse av NASA/Finley-Holiday Film Corporation