En mørk skygge går over jorden
Av «Våkn opp!»s korrespondent i Australia
DET var 28. mai i år 585 før vår tidsregning. Stedet var en slagmark i Lilleasia. Lydiere og medere kjempet mot hverandre. Plutselig ble solen formørket. De stridende parter ble helt skrekkslagne og avsluttet straks sin seksårskrig.
Hva var årsaken til dette uhyggelige mørket? Det var en solformørkelse.
Vår solformørkelse i 1976
Før i tiden ble mange fylt av redsel når solen ble formørket, men det var millioner som så fram til å betrakte en total solformørkelse som var ventet 23. oktober 1976. Totalitetssonen, en cirka 160 kilometer bred stripe på jordoverflaten, begynte ved Victoriasjøen i Sentral-Afrika og feide tvers over Det indiske hav, for så å berøre den sørøstlige delen av Australia. Den passerte over staten Victoria, deriblant statens hovedstad, Melbourne, hvor det var første gang på over 140 år at befolkningen fikk oppleve total solformørkelse. Etter å ha strøket over sørkysten av New South Wales opphørte fenomenet et sted ute i Stillehavet.
Det var mange astronomer, både profesjonelle og amatører, blant dem som var vitne til denne begivenheten, som inntraff omkring kl. 16.30 lørdag 23. oktober 1976. Den totale fase varte i cirka tre minutter. En anslår at to millioner mennesker i Victoria betraktet formørkelsen på fjernsyn.
Tre steder hvor Jehovas vitner akkurat da hadde sine kristne stevner, lå innenfor det området hvor formørkelsen inntraff. Ettersom formørkelsen fant sted under ettermiddagens program, var det få av stevnedeltagerne som så den personlig. I likhet med de fleste australiere betraktet de den med interesse på fjernsynsskjermen senere samme dag.
Du har kanskje selv opplevd en total solformørkelse. Vet du hvordan dette fenomenet oppstår? Du har kanskje hørt at det er farlig å se direkte på solen under en solformørkelse. Er det sant? Og har solformørkelser noen gagnlige virkninger?
Et enestående skue
En solformørkelse inntreffer, for å si det enkelt, når månen kommer i en stilling hvor den befinner seg direkte mellom solen og jorden. Hvis solen ikke blir helt skjult av månen, er formørkelsen partiell. Total solformørkelse inntreffer når solen blir helt skjult av månen. Partiell solformørkelse kan inntreffe forskjellige steder på jorden opptil fem ganger i året. Men total solformørkelse inntreffer bare en sjelden gang.
Månen frambringer to skygger under en total solformørkelse. Den ene, månens helskygge, er formet som en spiss kjegle. Spissen eller toppunktet befinner seg på jordoverflaten, og grunnflaten er månens omkrets. Halvskyggen danner en kjegle som er vendt i stikk motsatt retning. Den smaleste enden er vendt mot månen. Halvskyggen dekker et område som er mye større enn helskyggen. I dette området kan iakttagere se en partiell solformørkelse, ettersom månen bare dekker en større eller mindre del av solskiven.
Hva er det som gjør en total solformørkelse så fascinerende? De første 75 minuttene skjer det svært lite. Måneskyggen beveger seg langsomt tvers over solskiven, som litt etter litt får form av en sigd. Men etter hvert som sigden blir svært smal, begynner det å skumre. Plutselig blir så solen borte. Den klare, blå himmelen «forsvinner», temperaturen faller, mørket kommer sigende, og stjernene kommer til syne. Det er total solformørkelse. Enda en gang skygger månen helt for solen!
En kan nå se koronaen, det ytterste lag av solens atmosfære, som en vakker, lysende ring, en halo, som er cirka dobbelt så stor som solen og omgir den mørke måneskiven. Det er virkelig et uforglemmelig syn! Noen få sekunder helt i begynnelsen og helt i slutten av den totale fase av formørkelsen kan en se en serie lysende punkter rundt solen. Dette fenomenet skyldes at noe lys skinner mellom fjellene på månen. De lysende punktene kalles «Bailys perler» og har fått navn etter den britiske astronomen Francis Baily, som registrerte dem under en solformørkelse i 1836. Det sterke dagslyset avtar, og det blir omtrent så mørkt som når det er fullmåne. Det blir ikke fullstendig mørkt.
Like før den totale fase av formørkelsen inntreffer og månen dekker solens lysende overflate eller fotosfære, kan en i noen få sekunder se den rosa kromosfæren som en bue rundt den mørke månen. Dette kalles «flash-spektret» og skyldes et tynt lag av lysende gass som befinner seg umiddelbart over solens lysende overflate. Et nytt «flash-spektrum» ses når månen begynner å gli forbi soloverflaten. Like før og like etter den totale fase, når en så vidt kan se solen som en smal sigd, opptrer det bånd av lys og skygge på bakken og på husveggene.
Plutselig kommer solen til syne igjen som en smal sigd! Det begynner å lysne av dag. Solsigden blir gradvis bredere og bredere, helt til månen forlater solskiven en time og et kvarter senere. Det er da blitt fullt dagslys igjen.
Forskjellige reaksjoner
En solformørkelse er så ærefryktinngytende at enkelte naturfolk tror at solen besvimer eller blir syk og dør. Noen eskimoer og de som bor på Aleutene, har trodd at solen og månen forlater sin normale plass for bedre å kunne se hva som skjer på jorden. På Tahiti er det blitt forklart slik at solen og månen forenes og frambringer stjernene!
En solformørkelse påvirker også fugler og dyr. Biene slutter å summe, fuglene slutter å synge, hønsene vagler seg, og kveget legger seg ned på marken, som om det skulle være slutten på dagen. De går til ro i det som viser seg å være en tre minutter lang «natt».
Farlig å se direkte på en solformørkelse
I flere uker før solformørkelsen den 23. oktober 1976 inntraff i det sørøstlige Australia, kom nyhetsmediene med gjentatte advarsler til folk mot å se direkte på dette fenomenet. Alle som bodde der hvor formørkelsen ville inntreffe, ble oppfordret til å holde seg innendørs og betrakte den på fjernsynet i stedet for å risikere å pådra seg varige øyenskader ved å se på solformørkelsen eller fotografere den. Det ble oppnevnt spesielle utvalg som skulle gi opplysning om hvilke farer det kunne medføre å se direkte på solformørkelsen.
I de minuttene da den totale fase varer, er det ikke så stor fare for at en skal pådra seg noen øyenskade. Men i løpet av den halve timen før eller etter den totale fase kan en pådra seg uhelbredelige øyenskader hvis en ser direkte på solformørkelsen eller fotograferer den uten å ha en spesiell linse.
Hva en har lært av solformørkelsene
Menneskene har fått kjennskap til mange interessante kjensgjerninger ved å studere solformørkelser. Ta for eksempel solens korona. Under total solformørkelse kan vi se den som en lys grå dis som omgir den formørkede solskiven. Det er virkelig et vakkert syn mot den dypblå himmelen! Ved å måle partiklenes polarisasjon i de indre og de ytre områdene av koronaen kan vitenskapsmennene fastslå hvor solens atmosfære slutter.
De rosafargede protuberansene, veldige, lysende gassmasser som slynges ut fra soloverflaten og kan nå opp i mange hundretusen kilometers høyde, har gitt menneskene andre nyttige opplysninger. Disse flammetungene minner oss om hvilken gagnlig rolle solen spiller — at den sender sine varme stråler ut i det kalde rommet omkring den. Som et resultat av studiet av disse flammetungene ble grunnstoffet helium oppdaget i 1868.
Det at solen, månen og jorden befinner seg rett overfor hverandre når det er total solformørkelse, gjør det også mulig å foreta nøyaktige målinger av jordoverflaten innenfor den sonen hvor formørkelsen inntreffer. En kan da kontrollere de målinger som har vært foretatt før. En har imidlertid ikke full nytte av disse opplysningene, fordi totale solformørkelser inntreffer med ujevne mellomrom og på forskjellige steder.
Den lengste totale solformørkelse i moderne tid ble registrert i Filippinene 20. juni 1955. Den varte i sju minutter og 7,7 sekunder. Men dette var bare en kort tid sammenlignet med de tre timene det ble mørkt i Jerusalem, fra middagstider til klokken tre om ettermiddagen, den dagen Jesus Kristus døde, nemlig fredag 1. april i år 33 e. Kr. Lukas’ evangelieberetning sier at «solen ble formørket». (Luk. 23: 44—46) Det kan imidlertid ikke ha vært en vanlig solformørkelse, for det skjedde ved påsketider, da det er fullmåne. Solformørkelse inntreffer bare når det er nymåne. Denne spesielle begivenheten, som inntraff i forbindelse med Jesu død, viser tydelig at Jehova Gud har makt over sollyset.
Det er også Gud som har æren for det ærefryktinngytende skue som en vanlig solformørkelse er. Det er han som har skapt solen, månen og stjernene, «himmelen og det som er i den». (Åpb. 10: 6) Det er også Jehova som står bak de lover som styrer himmellegemene. Mange blir minnet om det når det er solformørkelse og en mørk skygge går over jorden.
[Bilde på side 19]
Solformørkelsens faser