En hjerteoperasjon uten blodoverføring
DEN 22. november 1963 sørget en lamslått verden over den amerikanske presidentens død. Lite ante vi at vi selv ville bli utsatt for et sjokk i vår familie før dagen var til ende.
Midt på natten kom vår yngste sønn, Peter, som da var sju år gammel, løpende inn på soveværelset vårt og skrek: «Mamma, gulvet ruller. Det kommer opp imot meg.»
Det virket også som om han hadde vanskelig for å puste. Jeg bar ham ut på kjøkkenet. Jeg var sikker på at han fantaserte, så jeg skyndte meg å gi ham noe kaldt vann i ansiktet og en aspirintablett for barn og forsøkte å berolige ham.
Kl. 7 neste morgen ringte jeg til huslegen vår. Da han kom, undersøkte han Peter. Etter undersøkelsen hadde han et svært alvorlig uttrykk i ansiktet. Plutselig sa han: «Hvor lenge har hans hjerte vært slik?»
«Hvordan slik?» spurte jeg.
Han forklarte at Peter hadde en meget alvorlig mislyd i hjertet. Han var sikker på at den skrev seg fra en defekt klapp. Etter mange spørsmål kom han til at Peter måtte være født med denne defekten. Vi syntes det hørtes utrolig ut, for Peter hadde tilsynelatende alltid vært sunn og frisk.
Vi spurte: «Er det mulig å operere for dette?»
«Ja, jeg tror det,» svarte legen, men tilføyde: «Men det vil ikke være mulig med deres tro.»
Vi nikket forstående, ute av stand til å si noe. Vi er Jehovas vitner, og vi samtykker ikke i blodoverføringer, fordi vi tror at det å ta imot blod er i strid med Guds lov, som uttrykkelig sier at en skal ’avholde seg fra blod’. — Ap. gj. 15: 20, 29.
«Kom ned med ham på mitt kontor fredag, slik at jeg kan ta et kardiogram. Jeg ønsker å være helt sikker,» sa legen idet han gikk.
Besøket bekreftet bare legens antagelse. Peter hadde en hjerteklappfeil som hindret blodstrømmen til lungene, pulmonal stenose, som det kalles. Han bestilte imidlertid time for oss hos en spesialist, for å få en annen leges uttalelse og for å få tatt røntgenbilder.
Spesialisten var ferdig med sin undersøkelse i løpet av noen få minutter. Han sa til Peter at han skulle kle på seg, og ba meg om å bli med ut i forværelset.
«Gutten kommer til å dø hvis han ikke blir operert,» sa han.
Da jeg fikk anledning til det, sa jeg, «Kanskje denne operasjonen kan utføres uten blodoverføring. Det finnes erstatninger.»
«Nei,» sa han bestemt. «Det er fullstendig umulig. Jeg vet hva jeg snakker om.»
«Ja,» sa jeg, «jeg forstår at De oppriktig tror at De har rett. Men vær så snill å ta røntgenbilder av Peter.»
«Ja, jeg skal gjøre det, men det er bortkastet tid.» Han tok Peter ved hånden og gikk ned til røntgenavdelingen med ham.
Etter noen få dager fikk vi av vår huslege høre resultatet av røntgenbildene. De bekreftet hans egen diagnose. Nå måtte vi finne ut hva som kunne gjøres. Vi gikk på biblioteket for å finne opplysninger om hjertesykdommer og moderne operasjonsmetoder, men fant ikke noe.
Så en dag fant vi svaret! Det sto i bladet The Watchtower for 1. september 1963 (Vakttårnet for 1/10—64), som inneholdt en kort artikkel som het «Hjerteoperasjon uten blodoverføring». Den forklarte hvordan en i en ny type hjerte-lunge-apparat kunne bruke en druesukkeroppløsning i stedet for blod når en skulle fylle og sette i gang apparatet. Det ble også nevnt at leger ved Minnesota universitet hadde foretatt 200 hjerteoperasjoner uten å gjøre bruk av blodoverføringer.
Hvor begeistret ble vi ikke for dette! Jeg kunne ikke komme fort nok bort til legen. Jeg forklarte ham hurtig om artikkelen vi hadde funnet, og ga ham den. Da han hadde lest den, sa han: «Ja, dette er pålitelige opplysninger. Jeg kjenner godt Minnesota universitet. Hvis de foretar slike operasjoner der, kan det helt sikkert gjøres. Nå får vi se om vi kan finne en lege som vil gjøre det, her i Canada.» Han sa til meg at han skulle gjøre sitt beste for å finne en.
Noen få dager senere fikk vi høre at en av våre venner hadde hatt slag, og at hennes hjerteklapper som følge av dette var blitt skadd. En kjent kirurg i Toronto hadde operert henne uten blodoverføring. Vi ringte til legen vår og fortalte ham om dette. Han ble glad over å høre det og sa at han straks skulle bestille time for oss.
Dagen for Peters avtale med legen i Toronto kom, og vi befant oss på legens kontor og ventet på å få høre hans uttalelse. Han bekreftet vår egen leges diagnose; Peter hadde en meget alvorlig pulmonal stenose, og som følge av dette hadde han også et unormalt stort hjerte.
Legen ba oss om å ha ham unnskyldt et øyeblikk og gikk for å ringe til en velkjent barnekirurg ved Sick Children’s Hospital. Da han kom inn igjen, strålte han over hele ansiktet. Han sa: «Dr. T . . . vil ta seg av dere. Jeg har forklart ham situasjonen. Dere skal gå direkte til sykehuset og vente i resepsjonen. Han vil møte dere der.»
Dette gjorde vi. Legen kom, og han var meget vennlig. Han sa at han forsto vårt problem, og at det var sant at disse nye operasjonsmetodene var meget effektive. Han forsikret oss at han ville bruke en «bloderstatning», hvis det ble nødvendig. Vi samtykket i at han gikk i gang med å treffe forberedelser til operasjonen. Hvor takknemlige var vi ikke!
Noen få dager senere fikk vi beskjed om at Peter skulle innlegges på Sick Children’s Hospital den 15. april. I løpet av den første uken han lå der, ble det tatt forskjellige prøver, og han ble grundig undersøkt. Før operasjonen, som var fastsatt til 22. april, forklarte dr. T . . . omtenksomt Peter hva han skulle gjøre med ham. Han sa at han ikke skulle bli redd når han våknet og så alle slangene. Det var ikke blod han fikk i seg gjennom dem.
Om morgenen den dagen Peter skulle opereres, fikk han ikke lov til å spise eller drikke noe. Omkring kl. 14 ringte telefonen. Det var avdelingssykepleiersken som sa til meg at jeg skulle følge ham ned. Da han ble kjørt bort, smilte vi til hverandre. Han hadde full tillit til at han skulle bli frisk.
Kl. 19.30 ble jeg kalt inn på legens kontor. «Deres sønn har det bra.» Hva som ellers ble sagt, står bare for meg som en tåke, men senere ble operasjonen forklart slik: Hjerteklappen hadde vært i en slik dårlig tilstand at det hadde vært nødvendig å skjære bort en del av den og lage en ny klapp av det som var igjen. Bare tiden kunne vise om operasjonen hadde vært vellykket.
Peter kom seg bemerkelsesverdig fort. To uker senere kunne han reise hjem. Etter enda to uker begynte han på skolen igjen. Seks måneder senere viste den første undersøkelsen av ham at hans hjerte hadde begynt å gå tilbake til normal størrelse, og at klappen arbeidet tilfredsstillende. Et år senere viste undersøkelsen helt enestående resultater. Hjertet var da av normal størrelse. Peter lever nå et normalt og aktivt liv.
Vi er vår huslege og de andre samvittighetsfulle legene meget takknemlige fordi de respekterte vår tro angående blodets hellighet og samarbeidet med oss, slik at det ble mulig å foreta en slik operasjon. — Innsendt.