Hun reddet livet

JEG kommer aldri til å glemme lørdag den 6. november 1976. Dette hendte i Scotland Neek i North Carolina i USA. Jeg hadde sett fram til å være med på utdelingen av traktaten «Hvorfor er det så mange lidelser — hvis Gud bryr seg om oss?» Men da jeg våknet, var jeg syk.

Det var ikke så uvanlig for meg å våkne og føle meg uvel, for i de siste tre månedene hadde jeg rett som det var, følt meg uvel på grunn av indre blødninger. Huslegen vår sa at jeg trengte en operasjon, men at jeg måtte komme mer til krefter først. Ved 19-tiden den kvelden ble imidlertid blødningene så store at jeg mistet bevisstheten. Jeg kom fort til meg selv igjen. Mannen min kjørte meg i all hast til sykehuset i håp om at de der kunne få stanset blødningene på en eller annen måte.

På avdelingen for øyeblikkelig hjelp oppdaget legen at jeg hadde en svulst, og det var den som var årsak til blødningene. Han sa at den måtte fjernes øyeblikkelig. Men da begynte de virkelige problemene. Inne på denne avdelingen kom jeg to ganger i sjokktilstand på grunn av blodtapet. Hjertet stanset i noen sekunder, og legen arbeidet febrilsk for å få gjenopplivet meg. Jeg kom snart til bevissthet igjen, og legen og sykepleierne hørte at jeg hvisket: «Ikke noe blod, ikke noe blod.» Da visste de at jeg måtte være et av Jehovas vitner.

Legen mente at jeg kanskje ikke forsto hvor alvorlig situasjonen var, og fortalte meg at hvis jeg ikke fikk blod, kom jeg til å dø. Han sa at han ikke kunne operere så lenge jeg hadde så lavt blodvolum. Men jeg holdt fast ved Guds lov og siterte skriftstedene i 1. Mosebok 9: 4 og Apostlenes gjerninger 15: 20, 28, 29. Der sier Bibelen: ’Blod skal dere ikke ete’ og avhold dere fra blod’. [Se EN.]

Jeg sa til legen at om jeg skulle dø, så var ikke det å dø det verste som kunne skje med et menneske. Han appellerte til min mann, men han sa at han også var et av Jehovas vitner og trodde det samme som jeg. Så ble det ringt til en eldste i vår menighet.

Sykepleieren som ringte, sa til den eldste: «Hun kan ikke leve uten pakkede røde blodlegemer. Hun har nå store blødninger. Det hele er bare et tidsspørsmål. Det er som å se et barn stå ute på landeveien, mens en lastebil kommer mot det. De vet hva som kommer til å skje.» Da min mann og jeg fortsatt nektet blodoverføring, forordnet legen en plasmaekspander og dro hjem.

Den eldste fra menigheten vår kom til sykehuset, og han og mannen min ringte til legen for å prøve å overtale ham til å komme tilbake og foreta en operasjon. Legen trakk litt på det og sa: «Det er da vel ikke noe mer å snakke om? Hun er altfor svak til å overleve en operasjon.» Men min mann og den eldste forklarte at vi alle sammen ville sette pris på om han kom over og gjorde det han kunne, uten å bruke blod. Hvis døden så skulle inntreffe, ville ikke han bli holdt ansvarlig.

Legen sa at ingen av oss forsto hvor alvorlig situasjonen var. Han sa at jeg nesten døde like etter at jeg kom inn på sykehuset, og at det var praktisk talt sikkert at jeg kom til å dø, med det stadige blodtapet jeg hadde. Han sa at å gi en pasient i min tilstand narkose bare ville framskynde døden. «Ettersom hun allerede er døende,» la han til, «er det dere vil ha meg til, i virkeligheten å ta henne inn på operasjonsstuen og gjøre ende på henne.»

Men så slo han plutselig om og sa: «Jeg skal gjøre det likevel» og mente dermed at han ville gjøre sitt beste. Den eldste forsikret ham at det var dette både familien og jeg selv ønsket. «Ja, jeg vet det,» svarte legen. «Hun tar alt sammen temmelig kaldt. Hun ligger døende der oppe, og det er jeg som har alle bekymringene.»

De fleste av legene på dette sykehuset nekter å behandle Jehovas vitner hvis de mener at det kan oppstå problemer som følge av at vi nekter bruk av blod. Det var derfor interessant at legen fortsatte med å si: «Jeg har ofte lurt på hva jeg ville gjøre i en situasjon som denne. Nå står jeg midt oppe i det. Hvis vi opererer, gjør vi iallfall noe.»

Klokken var omkring fem om morgenen. Han tilkalte operasjonsstaben. Narkoselegen kom, og etter at han hadde forvisset seg om at jeg visste hva jeg ba om, begynte han øyeblikkelig å gjøre forberedelser til operasjonen uten noen diskusjon eller noen innvendinger. Det var en lettelse!

Like før jeg ble kjørt ut av rommet, kom legen forbi igjen. Han sa: «Nå vet De at De ber meg om å operere med den ene hånden bundet på ryggen.» Jeg sa til ham at han bare skulle sette i gang, og at Jehova ville sørge for meg. Jeg stolte på at selv om jeg skulle dø, så ville jeg komme tilbake i oppstandelsen fra de døde.

På omkring to timer var operasjonen over, og legen kom ut for å snakke med familien min. Han sa: «Hittil har hun greid seg bra. Jeg tror vi gjorde det rette. Jeg er ikke sikker på om vi fikk bundet igjen alle blødende punkter, for blodvolumet var så lavt at det var vanskelig å se. Men det står så bra til med henne som det går an å vente seg.» Og så la han til, som en gledelig overraskelse for min familie: «Jeg tror Jehova hjalp meg der inne.»

Etter å ha ligget fire dager i en kritisk tilstand ble jeg overført til et vanlig sykerom. Etter ytterligere noen dager ble jeg utskrevet. Da jeg kom tilbake til kontroll en måned etter operasjonen, hadde jeg normal blodprosent. Vi takket alle kirurgen for at han hadde hjulpet oss. Her følger noe av det han skrev i et brev til den eldste i menigheten vår:

«Takk for det brev De nylig sendte meg vedrørende fru Christine Smith. Hennes tilfelle var virkelig forbausende. Hun var en svært sterk og besluttsom kvinne, og både De og hennes slektninger ga henne fin støtte.

Jeg vil også få takke Dem for at De har hjulpet meg til å få en bedre forståelse av den tro De og Deres trosfeller har. Jeg tror at det som hendte med fru Smith, vil sette meg bedre i stand til å bedømme Jehovas vitner som jeg kan få som pasienter i framtiden.»

Alt dette førte til at det ble avlagt et fint vitnesbyrd om vår kristne tro. Takket være Jehovas hjelp er jeg nå igjen på møtene sammen med hans folk og kan være virksom i tjenesten for ham. — Innsendt.

«Vær stille for Gud, min sjel! Fra ham kommer mitt håp. Bare han er mitt fjell og min frelse; han er min borg, jeg skal ikke rokkes. Min frelse og min ære har sin grunn i Gud. Han er mitt faste fjell, jeg søker tilflukt hos ham. Folk, stol alltid på Gud, øs ut for ham det som fyller hjertet! Gud er vår tilflukt.» — Sal. 62: 6—9.