Hun fikk sitt inderlige ønske oppfyllt
NÅR jeg tenker på det som skjedde med vår kjære tante Ida, blir jeg varm om hjertet og kan ikke noe for at øynene mine blir blanke av tårer. Det som skjedde som følge av at hun var trofast og utholdende i tjenesten for Gud og viste godhet mot sine naboer, er noe jeg aldri vil glemme. Det har vært en kilde til oppmuntring for meg når jeg har følt meg litt mismodig.
Tante Ida hadde kommet langt opp i årene og var handikappet på så mange måter. For det første var hun svært tunghørt. For det annet var hun fullstendig avhengig av at andre kjørte henne når hun skulle et sted. Hennes naturlige evner var også noe begrenset. I årenes løp snublet hun mange ganger og falt når hun gikk opp og ned trapper i de hjemmene hun besøkte med Guds sannhetsbudskap her i Missouri i USA. Ja, tante Ida var et av Jehovas vitner, og hun bestrebet seg hele tiden på å tjene Jehova Gud trofast i den utstrekning hun maktet det.
Ikke desto mindre følte hun fra tid til annen at hennes kristne tjeneste hadde vært mislykket. Det skyldes at hun ikke hadde noen som hun kunne henvise til som et anbefalingsbrev, noen som hun kunne si at hun hadde hjulpet til å lære Guds sannhet å kjenne. Men hun fortsatte trofast å utføre sitt kristne arbeid. Tante Ida var alltid villig, alltid smilende.
I 1967 fikk tante Ida omsider sitt inderlige ønske oppfylt. Den glede som hun erfarte det året, var et resultat av at hun under alle forhold hadde bestrebet seg på å være en Guds tjener av rette slag. I noen tid hadde hun besøkt en kvinne som bodde i den samme gaten som hun. Hun hadde gitt denne kvinnen bibelsk litteratur og også hjulpet henne til å lære om noen av de løfter som Gud har gitt. Men så døde denne kvinnen, og tante Ida besøkte nå hennes sønn, som bodde på det samme stedet, for å trøste ham. Hun hadde også med seg litt mat til familien i denne sorgfylte tiden.
En gang tante Ida besøkte denne sønnen, innbød hun ham til Jehovas vitners møter i Rikets sal. To uker senere kom han dit og hadde med seg sin lille sønn. Han kom hver søndag, og tante Ida strålte av glede. Endelig var hun i ferd med å hjelpe noen til å lære den sannhet som fører til evig liv, å kjenne. Noen vil kanskje ikke synes at dette var så enestående, men vi som tilhørte menigheten, var klar over at hun hadde utrettet noe som ingen av oss andre hadde klart enda vi hadde forsøkt på det i årevis. Hun fikk den forrett å lede den første neger i vår by til Jehova Guds sannhet.
Tante Ida er borte nå. Hun døde for to år siden (1969), men hun levde lenge nok til å bli vitne til at denne mannen symboliserte sin innvielse til Jehova Gud ved å bli døpt i vann. Hun hadde også den glede å se at han giftet seg med en kvinne som han hadde hjulpet til å lære denne verdifulle sannhet å kjenne. Og hvilken glede erfarte hun ikke da de åpnet sitt hjem som et sted hvor menneskene i nabolaget kunne komme sammen for å studere Bibelen. Tante Ida hadde selv det privilegium å være til stede på dette studiet.
Så nå forstår dere sikkert hvorfor jeg blir så oppmuntret og beveget på grunn av det som skjedde med denne ydmyke tjener for Jehova, vår kjære tante Ida. — Innsendt.