Mitt liv som sigøyner
Fortalt til «Våkn opp!»s korrespondent i Canada
«NÅR Gud maler bilder, er det best at du tier stille. Du kan se på, men munnen får du holde lukket!» Det var min tante Lila som sa dette til meg da jeg som liten gutt sto sammen med henne og beundret en ualminnelig vakker soloppgang. Dette var en typisk uttrykksmåte for det syn sigøynerne har på Gud og hans storslagne skaperverk.
Vi trodde på en Skaper og hadde en oppriktig respekt for ham, selv om det kanskje var på en enkel og barnslig måte. Vår livsfilosofi gikk ut på at vi alltid var avhengige av en Skaper, Gud, for å kunne dekke våre daglige behov. Vi kunne for eksempel aldri tenke oss å mishandle noen av de vakre skapningene i skogene, elvene, sjøene og havet. De var en del av Guds skaperverk, og vi var klar over det.
Vår filosofi og levemåte kunne også uttrykkes ved hjelp av ordene: «Vær ikke bekymret for den dag i morgen!» Vi levde derfor et sorgløst og stort sett fredelig liv. Vi arbeidet bare såpass at vi kunne dekke de behov vi hadde i øyeblikket. Når de var dekket, slappet vi av og nøt livet sammen med vår familie og i vårt eget folks nært sammenknyttede samfunn. Vi benyttet oss av verden for å tjene til livets opphold, men ut over det blandet vi oss ikke opp i dens anliggender. Dens politiske stridigheter angikk ikke oss.
Livet som sigøynergutt
Jeg ble født i Øst-England, og derfra reiste jeg sammen med min tante i et sigøynerfølge overalt på De britiske øyer. Jeg lærte å vise ekte respekt for de eldre. Eldre menn skulle alltid tiltales som «onkel» og eldre kvinner som «tante». Jeg fikk aldri lov til å tiltale dem ved fornavn. Senere i livet har jeg alltid vært takknemlig for den tukt jeg fikk når jeg ikke viste den rette respekt for min tantes myndighet.
Sigøynerbarn får aldri lov til å springe omkring på egen hånd, så det fikk ikke jeg lov til heller. Tante var veldig glad i meg og holdt meg alltid opptatt. Hun tok meg med når hun skulle plukke engelskkarse, sopp og bær, og dagen etter solgte vi det vi hadde plukket, fra hus til hus eller på et torg i nærheten.
For å tjene til livets opphold pleide tante og jeg også å kjøpe gjødsel på gårdene. Vi la den i kurver som hver tok 30 liter, og solgte den fra dør til dør til folk som hadde små blomsterhager eller grønnsakhager.
I min oppvekst begikk tante og andre i leiren ofte småtyverier. Jeg lærte således å være uærlig, blant annet hvordan jeg skulle bruke lyssky metoder for å tjene penger. En gang fikk jeg en kamerat som ikke tilhørte en sigøynerfamilie. Moren hans hadde tuberkulose og lå for døden, og familien var så fattig at de hadde lite å spise. Jeg ville gjerne gi henne noe å spise som kunne styrke henne, og jeg tok derfor kameraten min med til en hønsegård i nærheten hvor vi stjal en tykk og fet høne. Jeg ga den til ham for at han skulle ta den med seg hjem, men faren ga ham beskjed om å levere den tilbake til meg da han fikk vite at den var stjålet.
Religiøs opplæring og innstilling
Tantes enkle tro på Gud gjorde alltid et sterkt inntrykk på meg. Ved dagens slutt fikk hun meg til å knele ved siden av henne mens hun takket Gud fordi han sørget for oss hver dag — selv om vi kanskje hadde stjålet en kanin eller litt sopp, engelskkarse og bær fra andre!
De fleste sigøynere jeg kjente, tilhørte et trossamfunn, for eksempel metodistkirken, den anglikanske kirke eller den romersk-katolske kirke, men tante hadde ikke noe til overs for noen form for organisert religion. Det hykleri som prestene i de forskjellige kirkesamfunn la for dagen, vakte avsky hos henne. Dette påvirket min innstilling til religion i mange år. I hennes øyne var enkelte prester hyklerske noksagter. Pengegriske prester betraktet hun som like «urene som gåsemøkk», og hun gikk ikke av veien for å si det til dem.
Hun innprentet også i meg en sterk avsky for vold. Jeg kommer aldri til å glemme den overhalingen hun ga meg en gang. En kvinne som vi solgte varer til, spurte meg om hva jeg skulle bli når jeg ble stor. Jeg syntes at soldatene hadde så fine uniformer, så jeg sa at jeg ville bli soldat. Tante sa at hun aldri ville høre meg si noe slikt igjen, og at hvis jeg noen gang kom til hennes dør i militær uniform, kunne jeg bare gå igjen! Hun innprentet i meg at ikke noe menneske har rett til å utøse andres blod i krig.
Etter hvert som jeg ble større, begynte jeg selv å legge merke til prestenes hykleri. Den annen verdenskrig nærmet seg, og det var åpenbart at prestene var med på å rekruttere unge menn til krigen. En prest kom til tante og ba henne om å la meg få gå inn i det militære, men da fikk han virkelig sitt pass påskrevet.
Jo mer jeg var sammen med såkalt religiøse mennesker, jo tydeligere så jeg de verdslige religioners hykleri. Unge menn drakk seg fulle og deltok i ville fester om lørdagskvelden og overvar så messen søndag morgen. Jeg syntes det var avskyelig at de etter sigende fikk tilgivelse for sine synder, bare for å fortsette på samme umoralske måte fram til neste søndags messe.
En annen slags religion
I 1942 giftet jeg meg. En dag da jeg kom hjem, fortalte min hustru at to kvinner hadde vært på besøk og snakket med henne om Bibelen og dens løfter om en bedre framtid. Jeg hadde en tendens til å latterliggjøre alt som hadde med religion å gjøre, og viste ikke noe ønske om å snakke om saken. Senere, mens vi var i Nord-Skottland, kom det en mann til leiren vår og spilte en grammofonplate for min hustru mens jeg var borte. Det gjorde sterkt inntrykk på henne at mannen hadde mot til å spille en grammofonplate som sa at verdens religioner var en snare og et bedrag. Min hustru hadde gitt mannen mat før han gikk videre.
Senere, da vi var tilbake i England i traktene omkring Newcastle, foreslo min hustru at vi skulle prøve å finne disse menneskene, for hun mente at de hadde forkynt sannheten. Kort tid senere flyttet vi imidlertid til Canada, for jeg trodde det ville bli lettere å tjene til livets opphold der.
Oppdragelse av barn
Vi la stor vekt på opplæringen av barna. Sønnen vår var med når jeg arbeidet, noe som på den tiden ville si å kjøpe og selge metallavfall. Når vi hadde fått samlet så mye metallavfall at vi kunne selge det til en skraphandler, lot jeg gutten få sin egen haug som han kunne selge, men jeg fulgte alltid med for å forvisse meg om at han ikke ble snytt. På denne måten ble han lært opp til å forsørge seg selv.
Min hustru ga datteren vår en opplæring som var typisk for den sigøynerpiker får. Hun lærte henne å lage mat, vaske klær, stoppe og lappe og stelle spebarn, slik at hun med tiden ville bli en god hustru for en sigøyner. Hun lærte henne også å selge lintøy. Hun tok henne med til varehusene for at hun skulle se hvordan handelen kom i stand. En onkel lærte dessuten vår datter å bli en mester i å lage «blomster» av tre. Når hun fulgte med sin mor fra hus til hus og folk ikke var interessert i lintøyet, kunne så hun tilby dem sine «blomster» og tjene litt penger til seg selv.
Livet i Nord-Amerika
Vi reiste sammen med andre sigøynere overalt i Canada, De forente stater og Mexico. Vi fant alltid en måte å skaffe oss lettjente penger på. Det vi gjorde, var ikke noe som sigøynere i sin alminnelighet gjør, for de er som regel ikke tilhengere av slike åpenlyst ulovlige framgangsmåter.
Vi solgte orientalske tepper som var smuglet inn i Nord-Amerika. Når vi kom til en by, gikk vi rett til en som vi visste hadde mange kontanter — presten! Jeg pleide å si at han kanskje hadde noen venner som også ville være interessert, og at han kunne få et teppe til enda lavere pris hvis det var tilfelle. Som oftest henviste han oss til legen eller innehaveren av begravelsesbyrået. Det var ikke en eneste prest som noen gang avslo å kjøpe tepper av oss, selv ikke når vi fortalte at det var smuglergods. Dette fikk meg til å ta enda større avstand fra de såkalte kristne religioner.
En ny levemåte
Det gikk noen år, og så en dag slo vi leir ved Saria i Ontario. Jeg var hjemme da en ung kvinne kom til teltet vårt. Den oppriktige måten hun snakket på, og de tingene hun snakket om, gjorde meg interessert. En ny tingenes ordning hvor folk skulle leve sammen i fred og enhet og i samsvar med de rettferdige prinsipper — det hørtes nesten utrolig ut! Da hun gikk, lovte hun å sende et par menn som skulle snakke mer med meg. Jeg sa derfor til min hustru at hvis mennene kom mens jeg ikke var hjemme, måtte hun få dem til å vente. Kvinnen holdt ord, og jeg var hjemme den dagen mennene kom. Vi snakket sammen i omkring fem timer. Da de gikk, var min hustru og jeg overbevist om at vi endelig hadde funnet sannheten.
Etter dette første langvarige besøket forsto vi at det var nødvendig at vi levde i samsvar med Bibelens prinsipper. Jeg sa til min hustru: «Hva skal vi gjøre med det som vi har gravd ned under teltgulvet?» Hun foreslo: «Kanskje vi skulle kaste det i elven.» Jeg mente at vi måtte levere tyvegodset tilbake til eierne. Det ville ikke bli lett! Det ville være både farlig og vanskelig å levere tilbake to tonn blyblokker. Men vi fikk det nå omsider gjort, og jeg tror at Jehova må ha hjulpet oss.
De to vitnene besøkte oss regelmessig, og vi gikk framover i kunnskap om sannheten. Vi forsto snart at det var ikke nok å kjenne sannheten i Guds Ord. Vi måtte foreta store forandringer i vårt liv. En av dem gikk ut på at vi måtte ta del i forkynnelsen av det gode budskap om Guds rike, og jeg kunne på dette tidspunkt ikke tenke meg å gjøre det. Jeg begynte derfor å finne feil ved det jeg lærte, og å plage vitnene med urimelige spørsmål. Men de vennlige svarene de ga meg ut fra Bibelen, ga meg ikke noen annen mulighet. Det var jeg som måtte forandre meg, ikke Bibelens sannhet!
Barna ble ikke holdt utenfor våre drøftelser. Det var et familiestudium helt fra begynnelsen av, og vi gjorde framskritt sammen helt til min hustru og jeg symboliserte vår innvielse til Jehova i 1954. I 1960 ble våre barn døpt etter at de på egen hånd hadde truffet den beslutning at de ville tjene sin Skaper i sin ungdoms dager.
Senere giftet vår sønn seg med en sigøynerpike fra Mexico som het Paulina, og som hadde lært sannheten å kjenne i Argentina. (Se Awake! for 8. desember 1962, side 23.) Han er en heltidsforkynner av det gode budskap om Guds rike, og hun har fra tid til annen vært heltidsforkynner sammen med ham. Vår datter har vært heltidsforkynner i cirka fem år. Hun tjener nå i en spansk-kubansk menighet i Sør-Florida.
En tid med prøver
For noen år siden kom det en tid med prøver for vår familie. Jeg hadde en opplevelse som gjorde at jeg ble alvorlig skuffet over mine kristne brødre. Jeg burde naturligvis ha innsett at de kommer til kort, akkurat som jeg, men i stedet trakk jeg meg på grunn av dette tilbake fra tjenesten for min Skaper, som det ikke er noen feil ved. Resultatet ble at vi var borte fra sannheten i cirka fire år.
Vi tenkte imidlertid ofte på det vi hadde lært fra Guds Ord, og snakket om det. Sannheten hadde gjort et dypt inntrykk på oss, og det så ikke ut til at vi noen gang kunne bli de samme som vi hadde vært før. Selv om vi sluttet å komme sammen med Guds organisasjon og sa til oss selv at vi nå igjen hadde frihet til å leve på sigøynervis, sa vår samvittighet oss at vi hadde et ansvar overfor vår Skaper, Jehova, og at vi på en eller annen måte måtte prøve å gi ham noe til gjengjeld for at han hadde gitt oss sannheten.
Det plaget oss at vi ikke levde i samsvar med sannheten. Til slutt innså vi at det bare finnes én vei til sann frihet, og at en må holde seg innenfor Jehovas synlige organisasjon på jorden for å kunne gå på den. Det var bare der vi kunne finne sanne kristne brødre og søstre, brødre og søstre som vi trengte, og som trengte oss. Det var i den lille menigheten i Melville i Saskatchewan at vi igjen begynte å gå på møtene i Rikets sal. Vi kommer aldri til å glemme den kjærlighet og vennlighet våre kristne brødre viste oss da de hjalp oss til å komme i gang i den dyrebare tjenesten for Jehova igjen. Siden da har vi takket være Jehovas godhet aldri forlatt sannheten eller sluttet å prøve å gjøre vår framgang åpenbar.
Bedre enn sigøynerlivet
Selv om vi aldri kan tenke oss å vende tilbake til sigøynernes «frihet», setter vi sigøynerne høyt som folk betraktet. Mange av dem lever fremdeles i samsvar med forholdsvis gode prinsipper, men et betydelig antall er blitt påvirket av den vestlige verdens materialistiske tankegang. De er ikke lenger tilfreds med enkle ting, men vil ha flotte biler og campingvogner og går ikke av veien for å stjele og bedra for å skaffe seg det. Følgen er at mye av sigøynernes sorgløse innstilling har gått tapt, og det har ikke vært til gagn for dem.
Vi har ikke lenger noe ønske om å stjele fra vår neste, men vi ønsker å hjelpe folk til å forstå at «det er Herrens velsignelse som gjør rik, og eget strev legger ikke noe til». — Ordspr. 10: 22.
Vi står i stor takknemlighetsgjeld til sannhetens Gud for at han har gitt oss Bibelen, som vi nå helhjertet godtar, «ikke som et menneske-ord [slik kristenhetens prester gjør], men, som det i sannhet er som et Guds ord». — 1 Tess. 2: 13.
Det er derfor vår oppriktige bønn at andre som nå følger sigøynernes levesett, må vende seg til den sannhet som virkelig vil frigjøre dem, og derved bli kjent med en mye bedre måte å leve på. (Joh. 8: 32) Jeg håper at jeg om ikke så lenge vil få se min kjære tante Lila igjen ved at hun blir oppreist til liv i Guds rettferdige, nye ordning. Jeg tror at hennes verdsettelse av Jehovas godhet og av skjønnheten i hans skaperverk da vil øke med hver soloppgang i en verden som aldri vil ende.