Dyr som er sin egen doktor

FINNES det virkelig dyr som er sin egen doktor? Det høres nesten ut som noe en leser om i eventyrbøkene. Det er imidlertid en kjensgjerning at mange dyr er svært flinke til selv å helbrede sine sykdommer. De gjør det dessuten ved hjelp av metoder som ofte viser seg å være mer effektive enn dem menneskene benytter seg av. Ja, Skaperen har utstyrt dyrene med en instinktiv evne til å helbrede seg selv når de blir angrepet av visse sykdommer.

Archibald Rutledge, som er skribent og naturforsker, forteller at da han som barn arbeidet på en plantasje, holdt han mange ville dyr som kjæledegger. Et av dem var et lite dådyr med hvit hale. En dag oppdaget han at det hadde revet seg på et piggtrådgjerde og fått en stygg flenge i siden. Han renset såret og la omhyggelig på en bandasje.

Det så imidlertid ut til at dådyret visste bedre hva som skulle gjøres. Det trakk av bandasjen, slikket omhyggelig hårene bort fra det skadde stedet og lot så frisk luft og sollys slippe til. Hvordan gikk det da? I løpet av kort tid hadde såret grodd.

Hva var det som gjorde at dette lille dådyret oppnådde så gode resultater? En har oppdaget at dyrene har et førsteklasses antiseptisk middel på tungen. Enzymene i dyrenes spytt virker som et mildt, naturlig bakteriedrepende middel. Eksperimenter har vist at når bakteriekulturer blir tilsatt dette spyttet, kan ikke bakteriene fortsette å leve. Men bakteriene formerer seg raskt i kulturer som ikke er blitt tilsatt dette spyttet. Det ser således ut til at mange dyr er utstyrt med legemidler i munnen.

Deres legemetoder og medisiner

Når et dyr blir skadd eller angrepet av en sykdom, hjelper dets gudgitte instinkt det til å finne ut hva som er i veien, og hva som bør gjøres. Det er derfor i stand til å gjøre bruk av den beste medisinske behandlingen for å helbrede seg selv for sine plager. Som Frank W. Lane sier i sin bok Nature Parade: «Dyrene handler som om de visste at forskjellige slags sykdommer krever forskjellige slags behandlinger.»

Når et dyr for eksempel blir skadd, søker det til et ensomt sted hvor det kan hvile fullstendig ut. Hvis det har feber, søker det til et luftig, skyggefullt sted i nærheten av et vann. Der holder det seg i ro, spiser svært lite og drikker ofte. Hvis dyret er reumatisk, soler det seg for å lindre sine smerter ved hjelp av varme. Undertiden spiser det gress for å framkalle brekninger. Noen dyr spiser bark og greiner av eiketrær, som inneholder garvesyre, hvis de trenger et astringerende middel.

Joseph Delmont, som samler inn ville dyr, forteller om et nokså morsomt tilfelle som viser hvilke effektive medisinske metoder dyrene kan gjøre bruk av. En dag fant han at en orangutang, som var hans spesielle kjæledegge, satt og solte seg og holdt begge hender mot sitt venstre kinn. Han la merke til at orangutangen hadde smurt den venstre siden av ansiktet inn med våt leire, og at den holdt en stor klump leire presset mot sin venstre underkjeve. Han så også at orangutangen hadde munnen full av leire. Var dette en eller annen form for «apestreker»? Nei, for Delmont la snart merke til at kjeven på dyret var hoven, og at det hadde en stor tannbyll.

Det var ingen tvil om hva det var orangutangen holdt på med. Den forsøkte å lege sin tannbyll ved å legge på et kaldt leiromslag. Lyktes det den å lege seg selv ved hjelp av denne metoden? Tre dager senere trakk orangutangen ut den vonde tannen og viste den stolt fram for sin herre for å kunngjøre sin medisinske bedrift. Nei, dr. Orangutang var ikke rådvill når det gjaldt å kurere sin smertefulle tannverk!

Den afrikanske bøffelen er like flink til å overvinne sine helseproblemer. Delmont forteller at han en gang kom over en flokk bøfler som var sterkt angrepet av skabb. Han fulgte etter dem for å se hva som ville skje med dem, og etter ti dager kom de til bredden av et muddervann. Her begynte bøflene på en delvis faste og tilbrakte det meste av dagen med å velte seg i mudderet og stå i vann til halsen.

Da det hadde gått en måneds tid, lyktes det Delmont å undersøke en av bøflene, og han så at det igjen hadde begynt å vokse hår på de angrepne stedene, og at de plagsomme middene nesten hadde forsvunnet. Ettersom flokken ikke viste tegn til å ville dra videre, fortsatte han å iaktta dem. Etter noen dager begynte de å behandle halsen sin. De rullet den ofte i mudderet, og det ble derved dannet en hard, tykk mudderkake over det siste av de infiserte stedene. Bøflene begynte ikke å spise vanlig kost eller å slutte med sine mudderbehandlinger før de var fullstendig helbredet.

Forebyggende midler

Én ting er naturligvis å helbrede en sykdom, og en annen ting er å treffe tiltak for å forebygge den. Når det gjelder det siste, finner vi at Gud også har utstyrt dyrene med en instinktiv evne til å treffe de rette tiltak. Ja, mange dyr, både store og små, gjør mye for å bevare en god helse.

«Både fugler og dyr,» sier Rutledge, «bader regelmessig, ikke bare for å bli kvitt parasitter, men også for å få bort noe som kan forårsake infeksjon. De benytter seg av mange forskjellige slags bad — vannbad, solbad, mudderbad, støvbad. . . . Det skjer nesten hver dag at slike fugler som vaktelen, rypen og den ville kalkunen bader seg i støv for å holde insekter borte.»

Legg merke til hva en vill kalkun gjør for å holde ungene sine friske. Når det regner, er de unge kalkunene ikke så motstandsdyktige mot sykdommer. Kalkunmoren tvinger dem derfor til å spise de bitre bladene på en krydderbusk. Disse bladene hører ikke med til kalkunenes vanlige kosthold, men de gir ungene den nødvendige motstandskraft på et kritisk tidspunkt.

Gribbene, som eter andre skapningers døde kropper, følger også visse hygieniske regler, som i virkeligheten forebygger sykdommer. De holder sitt spiseredskap, sitt store nebb, gullende rent. De ser seg også ut et høytliggende sted hvor solen skinner, og sitter der med utstrakte vinger for å rengjøre fjærene. Rutledge bemerker at den måten gribbene lever på, «gjør det nødvendig å treffe spesielle hygieniske tiltak, og det gjør de». Dette forklarer hvorfor disse åtselfuglene ikke blir påført sykdommer på grunn av det de spiser.

Når den svarte bjørnen våkner opp av sin vintersøvn om våren, er den mottagelig for sykdommer fordi den ikke er i god form. Hva gjør den for å forebygge sykdommer? Den spiser bær og visse typer blomsterløk, som den graver opp, og den avførende virkning dette har, hjelper den til å komme i form.

Visste du at når visse pelskledde dyr, for eksempel hunden og katten, slikker seg, er det i virkeligheten for å forebygge sykdommer? De fleste av disse dyrene får ikke D-vitaminer i kosten. Når solen skinner på pelsen deres, blir det imidlertid dannet D-vitaminer. De slikker seg derfor for å få dette viktige vitaminet inn i kroppen. Når de gjør det, unngår de å få engelsk syke.

Vi er kanskje tilbøyelige til å tro at skapninger som holder til i sjøen, bader konstant, men disse havets innvånere er til stadighet opptatt med å rense bort urenheter som setter seg fast på kroppen deres. Mange krepsdyr bruker føttene sine til dette. Noen fiskeslag har små krepsdyr sittende på kroppen sin, og disse fjerner alle urenheter. Ja, havets skapninger forebygger også sykdommer.

Sir Ray Lankester, tidligere leder av det britiske naturhistoriske museum, sa: «Det er bemerkelsesverdig at organismene, bortsett fra mennesket, har en slik fullstendig tilpasningsevne til sine omgivelser i naturen at sykdommer som et konstant og normalt fenomen er ukjent under disse forhold. Alle de sykdommer som dyr får, skyldes med unntagelse av forbigående og meget usedvanlige tilfelle, menneskenes inngripen.»