Vannbøffelen — trofast og nyttig
AV VÅKN OPP!S MEDARBEIDER I BRASIL
«Løp, løp! En tiger!» roper guttene. De løper bort til bøflene sine, hopper opp på ryggen på dem og galopperer av gårde. Plutselig mister en av guttene, Saïdjah, balansen og faller hodestups ned i risåkeren — et lett bytte for tigeren. Men Saïdjahs bøffel ser hva som har skjedd. Den snur og kommer tilbake, stiller seg beskyttende over sin lille venn med den brede kroppen sin og vender seg mot tigeren. Det store kattedyret går til angrep, men bøffelen holder stand og redder Saïdjahs liv.
DETTE sammenstøtet ble beskrevet av Eduard Douwes Dekker, en forfatter som levde i Asia på 1800-tallet, og hendelsen illustrerer en av vannbøffelens mest tiltalende egenskaper, nemlig trofasthet. Dette er fremdeles et kjennetegn ved den. En forsker sier: «Vannbøffelen er som en familiehund. Den er din hengivne venn hele livet så lenge du behandler den bra.»
Asiatiske barn helt ned i fireårsalderen vet hvordan de skal gjøre det. Hver dag leder de sine røslige venner ned til elven, hvor de vasker dem grundig og rengjør ørene, øynene og neseborene deres med de små hendene sine. Bøflene på sin side sukker av tilfredshet. Den mørke huden absorberer mye varme, og fordi vannbøffelen har langt færre svettekjertler enn vanlig kveg, størrelsen tatt i betraktning, har den problemer med å få avkjølt seg. Det er ikke så rart at bøflene elsker disse daglige dukkertene! Det er blitt sagt om dem: «Når de ligger i vann eller gjørme og tygger drøv med halvt lukkede øyne, er de et bilde på lykksalighet.»
Det at de er så glad i å bade, er imidlertid bare en del av bildet. Hvilke andre karaktertrekk har de? På hvilke måter er de nyttige? La oss først se litt nærmere på dette dyrets utseende.
En bereist muskelbunt
Vannbøffelen (Bubalus bubalis) ser ut som en overdimensjonert okse og kan veie over 900 kilo. Den har nesten naken, skifergrå hud. Med en skulderhøyde på opptil 180 centimeter og med flott buede horn, rett rygg, lang og muskuløs kropp og lutende nakke er den et bilde på styrke. På de solide bena har den en form for «fottøy» som er ideelt til å ta seg fram i gjørme med: store hover som er festet til særdeles fleksible ledd. Denne smidigheten setter bøffelen i stand til å bøye hovene bakover, skritte over hindringer og vasse gjennom myrlendt terreng, hvor vanlig kveg ikke klarer å gå.
Verdens 150 millioner tamme vannbøfler forekommer i to former: myrbøffel og elvebøffel. Myrbøffelen har horn som svinger bakover og kan bli mellom 120 og 180 centimeter lange. Fra Filippinene til India er den et populært motiv på postkort. Når den ikke er opptatt med å posere for fotografer, vasser den til knes gjennom rismarker eller drar kjerrer på veier som ville få enhver lastebilsjåfør til å skjelve.
Elvebøffelen ligner på myrbøffelen. Den har en litt mindre kropp og mer beskjedne horn, som er tett kveilede eller rette og fallende. Men med en vekt på 900 kilo har også den et imponerende utseende. For mange år siden brakte arabiske handelsmenn denne bøffeltypen fra Asia til Midtøsten, og senere tok korsfarerne den med seg hjem til Europa, hvor den fortsatt finner seg vel til rette.
Vannbøffelen er ingen sprinter — den trasker av gårde i en fart av tre kilometer i timen — men både myrbøffelen og elvebøffelen har likevel tatt seg fram over store deler av kloden. De har slått seg ned langs kysten av Nord-Australia, de har gått i land på øyene i Stillehavet, ja, de baner seg til og med vei inn i Amazonasjungelen. Hva har de forresten der å gjøre?
Veltilpassede innvandrere
Økoturister som reiser oppover Amazonas, speider ofte forgjeves mot elvebreddene etter sky jaguarer eller kjempestore anakondaer. Men de trenger ikke kikkert eller briller for å få øye på jungelens nyankomne innvånere: tusenvis av vannbøfler.
Disse asiatiske innvandrerne mesker seg med det Amazonas har å by på. Hvis du er redd for at de skal true økosystemet på sitt nye hjemsted, får du kanskje lyst til å nevne det for politiet på øya Marajó i elvedeltaet. Men obs, obs! Du kan nok ikke regne med å få en upartisk vurdering av saken hos politiet. Når du kommer til stasjonen, oppdager du kanskje at vakthavende tjenestemann skal ut og patruljere i gatene på ryggen av en fryktinngytende statsansatt. Det stemmer — en myrbøffel! Ja, ja, hvem er det som har noe å klage på, forresten?
Vannbøffelen er i virkeligheten et aktivum for Amazonasområdet, ifølge dr. Pietro Baruselli, en veterinær som arbeider ved det ene av Brasils to sentre for forskning på vannbøffelen. Han forteller Våkn opp! at bøflene har et enestående fordøyelsesapparat som setter dem i stand til å nyttiggjøre seg beiter hvor vanlig kveg ville sulte. Kvegfarmerne må stadig rydde skog for å skaffe kveget nye beiter, men bøflene trives godt på beiter som allerede finnes. Dr. Baruselli sier at vannbøffelen «kan bidra til å bevare regnskogen».
For å overleve i jungelen må bøffelen improvisere, og det klarer den med glans. En bok om vannbøffelen (The Water Buffalo: New Prospects for an Underutilized Animal) beskriver hvordan den klarer å tilpasse seg de våte omgivelsene i regntiden, når Amazonaselven setter beitene under vann. Mens kveget, som må holde seg i de høyereliggende delene av terrenget, ser på med misunnelige øyne og tomme mager, er bøflene ute i vannet og tar for seg av planter som flyter forbi, ja, de beiter til og med under vann. Når beitene kommer til syne igjen, ser bøflene like velnærte ut som før.
En dronningbøffel
Vannbøflene trives også i andre deler av Brasil. Siden begynnelsen av 1980-årene har landets bøffelbestand vokst fra 400 000 til flere millioner dyr. Bøflene formerer seg faktisk mye raskere enn kveget. Hva kommer det av?
Den brasilianske bøffeloppdretteren Wanderley Bernardes forteller at en bøffel er kjønnsmoden når den er to år gammel. Etter en drektighetsperiode på ti måneder føder kua sin første kalv. Omkring 14 måneder senere blir den andre kalven født. Ettersom det er lav dødelighet blant kalvene og bøffelen har stor motstandskraft mot sykdommer, lever de fleste dyrene et langt liv og er produktive. Hvor lenge lever de? I gjennomsnitt over 20 år. Hvor produktive er de?
«Kom, så skal jeg vise deg,» sier oppdretteren Bernardes og skritter ut mot de kuperte beitemarkene på den 3000 mål store farmen sin, som ligger omkring 15 mil vest for São Paulo. «Dette er Rainha (Dronning),» sier han med kjærlighet i stemmen idet han peker på en bøffelku. Den slitte huden og de småskadede hornene vitner om at denne kua har levd et rekordlangt bøffelliv. «Hun er 25 år gammel og er blitt bestemor mange ganger, men likevel fødte hun nylig sin 20. kalv,» forklarer oppdretteren begeistret. En slik bestemor som Rainha sannsynliggjør den spådommen som enkelte fagfolk har kommet med, nemlig at Brasil i neste århundre vil ha verdens største bøffelbestand.
En levende traktor og mye mer
Enn så lenge er det imidlertid India som kan gjøre krav på å ha den største bestanden, siden nesten halvparten av alle bøfler i verden holder til der. Både i India og i andre asiatiske land kan millioner av fattige bondefamilier takke bøffelen for at de klarer å overleve på sine små jordstykker. Uten å trenge dieselolje eller reservedeler kan denne «levende traktoren» pløye, harve, trekke kjerrer og forsørge familien i over 20 år. En gammel asiatisk kvinne sa det slik: «Bøffelen er viktigere for familien min enn jeg er. Når jeg dør, vil de gråte, men hvis bøffelen vår dør, kan de komme til å sulte!»
Ved siden av å være jordbruksarbeider er bøffelen også matvareleverandør. Omkring 70 prosent av all den melken som produseres i India, kommer fra elvebøffelen, og bøffelmelk er nå så etterspurt at det kan bli vanskelig å få solgt kumelk. Hvorfor foretrekker mange bøffelmelk? Den tidligere omtalte boken om vannbøffelen svarer: «Bøffelmelk inneholder mindre vann, mer tørrstoff, mer fett, litt mer melkesukker og mer protein enn kumelk.» Bøffelmelken gir mye energi, smaker godt og brukes i mozzarella, ricotta og andre lekre oster.
Hva med bøffelkjøtt? «Vi klarer ikke å dekke etterspørselen,» sier oppdretteren Bernardes. Prøvesmakere i Australia, Venezuela, USA og andre land har foretrukket bøffelbiff framfor oksebiff. Millioner av mennesker rundt omkring i verden spiser faktisk ofte bøffelkjøtt mens de tror at de nyter en saftig oksebiff. «Folk har gjerne fordommer,» bemerker dr. Baruselli, «men bøffelkjøtt er like godt som oksekjøtt, ja, ofte bedre.»
Bøffelen krymper
Selv om bøflene øker i antall, er de i vanskeligheter. Publikasjonen Earthscan Bulletin forklarer: «Store okser, som er de som egner seg best til avlsformål, blir ofte valgt som trekkdyr og kastrert, eller de blir sendt til slakting.» På den måten går arveanlegg for storvoksthet tapt, og bøffelen krymper i størrelse. «I Thailand var det for ti år siden vanlig å finne bøfler som veide 1000 kilo,» sier fagfolkene, «men nå er det vanskelig nok å finne eksemplarer på 750 kilo.» Kan dette problemet løses?
Ja, sier en rapport som 28 dyreforskere har laget i fellesskap, men «det er nødvendig å handle raskt . . . for å bevare og beskytte fremragende eksemplarer av bøffelen». Forskerne innrømmer at bøffelen så langt er blitt neglisjert, og sier at «mer kunnskap om vannbøffelen kan vise seg å være av uvurderlig betydning for mange utviklingsland». De mener at dens «sanne kvaliteter vil bli brakt fram i lyset» ved hjelp av mer forskning.
Det ser altså ut til at vitenskapsmenn over hele verden omsider er i ferd med å oppdage det asiatiske bønder har visst i mange hundre år, nemlig at den trofaste og nyttige vannbøffelen er en av menneskets beste venner.
[Ramme på side 27]
En uheldig forveksling
BOKEN The Water Buffalo: New Prospects for an Underutilized Animal sier: «Det er alminnelig antatt at vannbøffelen er fiendtligsinnet og ondskapsfull. Forskjellige oppslagsverk bygger opp under den oppfatningen.» Men i virkeligheten er den tamme vannbøffelen «et av de snilleste av alle husdyr. Trass i et fryktinngytende utseende ter den seg mer som et kjæledyr — den er sosial, godlynt og fredelig». Hvordan gikk det så til at den fikk sitt ufortjente rykte? Det kan være at den er blitt forvekslet med en fjern slektning, afrikabøffelen (Synceros caffer), som virkelig har et hissig gemytt. Men vannbøflene parer seg ikke med afrikabøflene. De foretrekker å holde disse gretne slektningene der de er — på avstand.