Romskipet jorden i vanskeligheter
«ALT kommer til å gå knirkefritt!» Disse betryggende ordene ble sagt til de tre astronautene om bord i Apollo 13 like før romskipet ble skutt opp og begynte sin ferd mot månen. Ferdens suksess avhang av de innviklede systemene i romskipet som gjorde det mulig å opprettholde livet der. Disse måtte virke nøyaktig som planlagt på hele den nesten 800 000 kilometer lange ferden. Forrådet av oksygen, vann og elektrisitet måtte brukes med forsiktighet. Hvis ett system ble skadd, kunne det sette andre systemer ut av funksjon og derved bringe astronautenes liv i fare.
Ferden endte nesten med en katastrofe. Men fordi mannskapet stadig hadde kontakt med bakkekontrollen og holdt seg strengt til dens instrukser, ble fartøyet brakt trygt tilbake til jorden.
Jorden er i virkeligheten et kjempemessig romskip, et romskip som er i store vanskeligheter. Jordens fysiske miljø er nemlig blitt brakt ut av likevekt. Det har ikke alltid vært slik. Da Skaperen anbrakte fullkomne mennesker som «passasjerer» på jorden, virket alle de systemer som er nødvendige for livets opprettholdelse, som de skulle, og det var fullstendig harmoni mellom dem. Alt var feilfritt og i fullkommen likevekt. Gud sa: ’Det er såre godt.’ — 1 Mos. 1: 31.
Gud ga jordens første menneskelige beboere visse instrukser, som det ville være til deres eget beste å følge. Hvis de adlød instruksene, ville de følge en trygg kurs og ’legge jorden under seg’ og «dyrke og vokte» sitt miljø. — 1 Mos. 1: 26; 2: 15.
Hensikten var at alle systemer på jorden som er nødvendige for at det skal eksistere liv, skulle være underlagt menneskenes kjærlige tilsyn. Hele jorden skulle bli et vakkert paradis, hvor fullkomne mennesker skulle kunne glede seg i all evighet. Det var bare hvis menneskene var ulydige mot sin Skaper, at de og deres miljø ville bli brakt ut av likevekt.
Det første menneske var ulydig og begynte å handle etter sitt eget hode. Dette ga støtet til den lange rekke av begivenheter som har brakt oss dit vi er nå, i en tingenes ordning som bare har noen få år igjen, og i et miljø som er så forurenset at alt liv på jorden er truet.
Miljøet skaper bekymringer
Vitenskapsmennene er klar over at de systemer i menneskenes miljø som er nødvendige for livets opprettholdelse, består av mange deler som er innbyrdes avhengige av hverandre. Studium av disse delene kalles «økologi». Det er den grein av biologien som beskjeftiger seg med det gjensidige forhold mellom levende organismer og deres miljø. Vitenskapsmenn som studerer dette forholdet, kalles «økologer».
Økologene beklager dypt den alminnelige mangel på forståelse for hvor avhengige menneskene er av at likevekten i jordens miljø blir bevart. De er klar over at hvis likevekten i en del av jordens miljø blir forstyrret, vil det i sin tid innvirke på andre deler og skade både mennesker og andre levende skapninger.
Fra høyeste hold blir det følgelig gitt uttrykk for bekymring for hvordan det skal gå med vårt miljø. I sitt budskap om rikets tilstand i begynnelsen av 1970 sa for eksempel USA’s president Nixon: «Det store spørsmål for 70-årene er: Skal vi oppgi våre omgivelser, eller skal vi stifte fred med naturen og begynne å reparere den skade vi har gjort på luften, landjorden og vannet?»
Mange velinformerte vitenskapsmenn mener ikke desto mindre at tiden er i ferd med å løpe ut, eller at det allerede er for sent å forandre tendensen, som raskt går i retning av total ødeleggelse av romskipet jordens miljø.
Atmosfæren i fare
Vi kan ikke leve uten luft. Ren luft består av 78 prosent nitrogen, 21 prosent oksygen og én prosent argon, vanndamp og karbondioksyd. For at likevekten skal bli opprettholdt, må planter, jordsmonn, dyr og mennesker bruke og fornye disse gassene.
Et typisk eksempel på det gjensidige forholdet mellom luften og jordsmonnet og plantenes, dyrenes og menneskenes liv har vi i nitrogenets kretsløp. Planter, mennesker og dyr må ha nitrogen for å leve, men de kan ikke oppta det i den tilstand det finnes i i naturen. Men bakterier i jorden som binder nitrogen, opptar denne gassen fra luften og omdanner den til planteføde. Mennesker og dyr spiser så plantene. Når disse levende organismene dør, kommer det andre bakterier til som sørger for at de døde plantene og kroppene går i oppløsning. Som et resultat av dette blir det dannet ammoniakk.
Kretsløpet blir fullført av to andre bakteriegrupper. Den ene omdanner ammoniakken til nitrater, og den andre avgir fri nitrogen til atmosfæren. Et lignende, livsviktig samspill mellom plantelivet og luften kommer til uttrykk i at plantene opptar karbondioksyd gjennom bladene og avgir oksygen. Hvis menneskene lot være å forstyrre den fine likevekten i dette systemet, ville de være garantert et konstant forråd av ren og frisk luft.
I stedet for å ta vare på atmosfæren har menneskene brukt denne del av sitt miljø som avfallsplass. Helt siden industrialiseringen begynte, har de spydd ut hundrevis av millioner tonn avfallsstoffer i luften i den tro at luftstrømmene vil føre dem ut i det endeløse rommet. Ingen ofret morgendagen en tanke. Men før eller senere må en ta følgene av sine handlinger.
Det ser ut til at den tid har kommet da menneskene må gjøre det. Bladet Time for 2. februar 1970 sa: «Det de fleste amerikanere nå innånder, har mer å gjøre med miljøskitt enn med luft.» På et kurs ved Norges tekniske høyskole i begynnelsen av 1969 hvor blant annet naturvernproblemene ble tatt opp, uttalte en av talerne ifølge Arbeiderbladet for 10. januar samme år at «vi lever under en gift-dusj». En mener at bilene er de verste luftforurensere. Cirka 60 prosent av all luftforurensning i nordamerikanske byer skyldes bilene. Et enkelt jetfly spyr imidlertid ut forurensninger som tilsvarer utslippet fra 1000 biler! Bare i De forente stater spyr dessuten industrien 172 millioner tonn røyk og gasser ut i luften hvert år. Da «miljøskitten» i New Yorks atmosfære nylig ble undersøkt, viste det seg at byens innbyggere hver dag innånder en mengde giftige gasser som tilsvarer det de ville få i seg hvis de hver røykte 38 sigaretter om dagen!
Hvor kritisk situasjonen egentlig er, ble påpekt av Morris Neiburger, en fremtredende meteorolog, i 1968:
«Det er tydelig at etter hvert som mengden av forurensninger . . . øker, vil det bli nådd et stadium da atmosfærens renselsesprosesser ikke lenger er tilstrekkelig til å rense luften før den når eller vender tilbake til kilder hvor den blir ytterligere forurenset. Etter hvert som tiden går, vil derfor mengden av forurensninger øke verden over. Til slutt kommer konsentrasjonen av giftige stoffer til å nå og overskride grensen for dødelighet, og livet på jorden vil forsvinne.»
I og med at det dukker opp kjempemessige byområder og stadig større motorveier som skal gi plass til alle bilene, som stadig øker i antall, er den opprinnelige likevekten mellom plantene, luften og jordsmonnet blitt alvorlig forstyrret. Det er blitt anslått at det i USA hvert år vil bli føyd landområder på fire millioner mål til de 240 millioner mål som allerede har sluttet å produsere planter og trær som følge av motorveier og generell urbanisering. I Norge har dyrket mark gått ned med nesten en tredjedel. Nå merker en at oksygenets og nitrogenets kretsløp ikke virker som det skal. Atmosfæren er i ferd med å bli overfylt av giftige gasser, for eksempel karbonmonoksyd og -dioksyd og nitrogenoksyder (som forårsaker irritasjoner og infeksjoner i øynene). Pesticidene har foruten å bidra til den alminnelige luftforurensning forvoldt store ødeleggelser på viktige bakterier og insekter i jorden som er av betydning for plantene.
Bladet Life for 3. januar 1970 sa: «Vitenskapsmennene har solide eksperimentelle og teoretiske beviser som støtter . . . spådommene», for eksempel slike spådommer som: «Om ti år vil de som bor i byene, måtte gå med gassmasker for å tåle luftforurensningen,» og: «Økte mengder karbondioksyd i atmosfæren vil innvirke på jordens temperatur og føre til kjempemessige oversvømmelser eller en ny istid.»
Synes du ikke det ville være forstandig av menneskene å spare på atmosfærens ressurser, som stadig blir mindre, akkurat som astronautene måtte spare når systemene i deres romskip begynte å svikte?
Hva med vannforrådet?
Noen vil hevde at det ikke er noen fare med vannet, ettersom 71 prosent av jordens overflate er dekket av vann. Men i virkeligheten er det bare litt mindre enn én prosent av jordens cirka 1,3 milliard kubikkilometer vann som menneskene kan bruke. Hva skjer hvis dette vannet blir forurenset? Menneskene må huske at de ikke kan leve uten vann. De ønsker ikke å komme i samme situasjon som den forliste sjømannen som sa: «Vann overalt, men ikke en dråpe som en kan drikke!» Dessverre er det nesten den situasjon menneskene befinner seg i i dag. Forrådet av rent vann blir stadig mindre.
Men hvorfor skulle dette skje? Fordi avfallsstoffer fra mennesker og fabrikker tømmes ut i elvene. Inntil ganske nylig har elvene og innsjøene klart å rense seg selv. Men når dette selvrensingssystemet først er blitt overbelastet og ikke lenger makter å opprettholde likevekten, kan mennesker og dyr ikke drikke vannet.
Eriesjøen på grensen mellom Canada og USA er et typisk eksempel på hva som skjer når vann blir overfylt av forurensende stoffer. Denne en gang så vakre innsjøen er blitt så tilsølt av avfallsstoffer fra mennesker og fabrikker foruten kjemiske fosfater og nitrater at økologene sier at den er «i ferd med å dø». Når fosfatene i vaskemidlene har gjort klesvasken skinnende hvit, havner de i innsjøen, hvor de forårsaker en unaturlig vekst av alger (noe også nitrater fra kunstgjødning gjør). Når en slimete, grønn alge dør og begynner å gå i forråtnelse, bruker den opp så mye oksygen at de bakteriene som en gang klarte å fjerne organiske avfallsstoffer i innsjøen, blir fullstendig maktesløse.
Det er dette som skjer i elvene også. En skulle kanskje tro at forurensningen ville være minimal i verdenshavene, i betraktning av hvor store de er. Men det er ikke tilfelle. Den 19. februar 1970 advarte den amerikanske senatoren Gaylord Nelson om en mulig ødeleggelse av havene. Han sa: «I likhet med alle andre systemer på vår planet er havet et ømfintlig miljø. . . . Hvis en forstyrrer de innviklede, økologiske systemer i havet, løper en den risiko å bringe alle naturens systemer så fullstendig ut av likevekt at det ikke lenger vil kunne eksistere liv på jorden. . . . Vi er allerede på god vei til å tilføye havet og miljøet voldsom og varig skade.»
Dette blir bekreftet av forskere som hevder at havets økologi kan bli drastisk forandret i løpet av fem år. De spår at det vil bli stadig mindre mat å hente i havet. Allerede nå er alle former for fiskebestand og dyreliv i havet berørt. Dette har til og med gått ut over pingvinene i Antarktis. Er det noen spesiell grunn til dette?
Nyere undersøkelser tyder på at insektmidlet DDT, som blir ført ut til jordens ender med havstrømmene, er en av de ting som i høy grad har bidratt til å skape en situasjon som gjør at en nå frykter for en økologisk katastrofe. DDT sinker fotosyntesen, den prosess hvorved de grønne plantene gjør det mulig for levende skapninger å utnytte solenergien. Alt plante- og dyreliv i havet er avhengig av denne prosessen.
Særlig alvorlig er truselen mot de utallige mengder ørsmå vannplanter som kalles diatoméer eller kiselalger. De lever i nærheten av havoverflaten og produserer en god del av jordens oksygenforråd. Uten disse viktige plantene ville alle skapninger på jorden befinne seg i samme stilling som astronautene ville ha gjort hvis deres oksygenforråd var blitt ødelagt!
Når vi i tillegg til alt dette tenker på at det stadig flyter en mengde andre giftstoffer ut i havet fra forurensede elver, og at havet hvert år blir tilført en million tonn råolje som følge av oljesøl eller direkte tømming, blir vi klar over én ting — romskipet jorden er i store vanskeligheter!
Hva må gjøres?
I et siste forsøk på å redde romskipet jorden har en gjennom nyhetsmediene gjort «passasjerene» oppmerksom på hvor alvorlig situasjonen er. Det er blitt vedtatt lover som skal begrense forurensningen. Noen gode ting er blitt oppnådd. Themsen, som en gang var «en av verdens skitneste elver», har senere vært tilholdssted for cirka 60 fiskearter, men for en tid siden økte forurensningen igjen på grunn av en søppelstreik.
Forholdene kan forbedres hvis folk gjør noe for å ta vare på miljøet. Hva kan du gjøre? Bønder og gartnere kan ha fordelene ved kompost og andre former for organisk gjødsel i tankene og huske at vekselbruk vil ha en gunstig innvirkning på jorden. Og kan det være at du ikke trenger å bruke bilen så mye som du gjør? Kan du begrense mengden av spillvann i ditt hjem? Kan dere husmødre bruke god, gammeldags såpe i stedet for fosfatholdige vaskemidler, som forurenser vannet?
Selv om Bibelen viser at den allmektige Gud vil ordne opp i forholdene på jorden ved hjelp av sitt rike, er det ingen grunn til at gudfryktige mennesker i vår tid skal følge samme handlemåte som de som ’forderver sin ferd på jorden’. (1 Mos. 6: 12) Enkeltpersoner og familier bør gjøre sitt ytterste for ikke å bidra til å øke forurensningen av jordens miljø. Og i sin tid vil alle de systemer på jorden som er nødvendige for livet på den, under Skaperens ledelse og ved hjelp av hans rike igjen bli brakt i fullkommen likevekt. Alt vil igjen bli «såre godt».