Er du slave under ditt arbeid?

«I VIRKELIGHETEN lever vi ikke. Vi bare eksisterer. Vi eksisterer utelukkende for å passe jobben vår,» sa Earl bittert.

Mr. Kinley,a hans overordnede, som han satt og spiste lunsj sammen med, nikket. «Ja, vi er slaver. Vårt arbeid er vår herre.»

«Se bare på den salgsoppgaven jeg leverte inn for i fjor. Hvordan verdsatte du den? Du ba meg om å gjøre det ti prosent bedre i år!»

«Men det er det følelsesløse konsernet som taler til deg gjennom meg,» minnet Mr. Kinley ham om. «Det er min oppgave å få folk til å s-t-r-e-k-k-e seg lengst mulig.»

Den eldre mannen tenkte bittert at forholdene ikke var så upersonlige og umenneskelige før firmaet ble slått sammen med et gigantisk konsern som gjennomgår en rivende utvikling. Før sammenslåingen var firmaets direktør også dets eier. Forholdene var i større utstrekning basert på personlig kontakt. Det ble vist forståelse og empati. Men nå var det lite som minnet om den tiden, bortsett fra at han kunne ha en og annen fortrolig samtale med noen få av de ansatte, for eksempel med Earl. Men selv denne fortroligheten var temmelig overfladisk. Mr. Kinley følte ikke at han kunne si det han innerst inne mente.

«Nå er vi en del av et stort konsern i vekst,» sa Earl med spydig stemme. «Våre aksjer er på markedet. Alle som har penger, kan kjøpe. De investerer sin dollar, og de ønsker å få to dollar igjen uten å løfte en finger. Det betyr at vi må streve for å oppnå større fortjeneste. Det spiller ingen rolle hvordan vi gjør det, bare det gir utbytte. Den eneste måten vi kan klare oss på, er å lage et middelmåtig produkt.»

Fanget i «gigantens» snare

Denne samtalen mellom Earl og Mr. Kinley er et typisk eksempel på hva folk snakker om når de føler at de er slaver under den moderne forretningsverdenen og underlagt gigantiske konserner. Dette er en snare som det ser ut til at få klarer å løsrive seg fra. Mr. Kinley tenkte at det var som om de hjelpeløst knyttet nevene mot kommersialismen. Kommersialismen er et utslag av den største form for griskhet og er gjennomsyret av en ånd som en av direktørene for et gigantisk, amerikansk stålkonsern ifølge bladet Fortune definerte på denne måten: «Vi er ikke i bransjen for å produsere stål, vi er ikke i bransjen for å bygge båter, vi er ikke i bransjen for å oppføre bygninger. Vi er i bransjen for å tjene penger.»

Vekst og utvikling, ved hjelp av utvidelser, sammenslåinger, ja, ved ethvert middel, er den hellige vei som fører direkte til fortjeneste og atter fortjeneste.

Et samfunn hvor den sentrale drivkraft er å oppnå fortjeneste ved vekst og utvikling, framkaller jernhard konkurranse mellom de forskjellige forretningsforetagender og driver dem mot «gigantstatus». Borte blir kjøpmannen hvis lille forretning var hans rike, håndverkeren hvis dyktighet var hans rikdom, og bonden som selv eide sin jord og i stor utstrekning klarte seg selv. «Dette er de enorme, multimilliarddollarkonsernenes tidsalder,» skriver Fred J. Cook i sin bok The Corrupted Land. «Det er i stadig stigende grad datamaskinens og automatiseringens tidsalder. . . . Resultatet har ikke bare vært at enkeltpersonene er blitt drevet inn i konserner, men også at de små konsernene er blitt drevet inn i større. Denne tendensen i retning av frambringelse av stadig mer fryktinngytende maktstrukturer har preget hele etterkrigstiden.»

Fra 1950 til 1960 ble over 1000 større amerikanske forretningsforetagender slått sammen med andre. Tallet for 1960-årene ble enda større. Over to tredjedeler av alle amerikanske industriforetagender (transport, fabrikkvirksomhet, gruvedrift og offentlig arbeid) blir nå kontrollert av bare noen få hundre korporasjoner. Cirka 40 prosent av alle arbeidende amerikanere er ansatt i fabrikker som er tilsluttet 316 større korporasjoner. Cook påpeker at i en slik verden blir den enkeltes vilje svekket, og hans samvittighet forsvinner.

Forfatteren Erich Fromm kommer inn på det skremmende faktum at tingene er stilt fullstendig på hodet: «Det som lever, er organisasjonene, maskinene; . . . mennesket er blitt deres slave i stedet for å være deres herre.» Menneskene er ikke annet enn velsmurte hjul i store maskinerier: «Smøringen foregår ved hjelp av høyere lønninger, tilleggsgoder, godt ventilerte fabrikker og lett musikk og blir utført av psykologer og eksperter i forholdet mennesker imellom; . . . ingen av hans følelser eller tanker skriver seg fra ham selv; ingen er autentiske. Han har ingen overbevisning, hverken når det gjelder politikk, religion eller filosofi. . . . Han identifiserer seg med gigantene og gjør dem til avguder som de sanne representanter for hans egen menneskelige makt, som han har gitt fra seg.»

Uhederlige framgangsmåter

En annen grunn til at mange forretningsmenn føler seg fanget i en snare, er at det er meget vanlig å følge uhederlige framgangsmåter. En historiker skrev om forholdene i det gamle Kartago at «intet som gir fortjeneste, blir betraktet som skammelig». Disse ordene kunne like gjerne ha vært uttalt med tanke på forretningsverdenen i vår tid. I intervjuer med 1700 forretningsmenn i overordnede stillinger fant Harvard Business Rewiew ut at fire av sju mente at alle de andre sjefene i deres firma ville bryte en etisk regel så snart de mente at det ikke ville bli oppdaget. Fire av fem innrømmet at deres eget firma var uhederlig og hadde gjort seg skyldig i slike ting som bestikkelser, leie av prostituerte til kunder, prissvindel, innrykking av usannferdige annonser, brudd på handelslovene, forfalskning av regnskapsoppgjør for å få lån eller kreditt og betaling eller mottaking av returprovisjon.

Så har vi kappløpet for å oppnå høyere stillinger. Som en sjef i et oljekompani innrømmet: «Noen her i firmaet er villige til å gjøre hva som helst for å komme seg fram.» Folk som gjør «hva som helst for å komme seg fram», benytter også mange uhederlige framgangsmåter, som kan defineres som «svindel, ondsinnet list og fullstendig mangel på etikk». Boken The Corrupted Land forteller at det i administrative kretser i hundrevis av konserner er vanlig at folk blir «falt i ryggen» og får «skåret over strupen» med «forbryterverdenens profesjonalisme».

«Er det mulig for en mann å stige i gradene ved utelukkende å følge ærlige og sømmelige metoder?» spurte bladet Modern Office Procedures sine lesere i ledende stillinger. Nesten alle svarte benektende.

Når fordervelige metoder først er blitt tatt i bruk av noen, blir det stadig flere som følger etter. En administrativ rådgiver i New York, Norman Jaspen, advarer: «Når det er uærlighet på toppen, sprer den seg nedover lik en smittsom sykdom.» De som ønsker å unngå å bli smittet, føler seg med rette fanget i en snare.

«Planlagt forelding»

En annen grunn til at enkelte forretningsmenn føler seg fanget i en snare, er at de ikke kan framstille produkter av så høy kvalitet som de skulle ønske å gjøre. Tendensen går i retning av «planlagt forelding». Det vil si at produsenten med hensikt framstiller sitt produkt slik at det blir fortere utslitt og kunden hurtigere enn normalt må kjøpe et nytt, men uten å gjøre det slik at det ses. En forfatter omtaler denne framgangsmåten som «en vesentlig del av amerikansk økonomi».

Konsernet General Motors gjorde andre konserner grønne av misunnelse da det fikk bilindustrien til å godta tanken om «planlagt forelding», ved å sende nye modeller ut på markedet hvert år. En kritiker påpekte at banebryteren og bilbyggeren Henry Ford, som ønsket å framstille en bil som ville vare i årevis, ville ha representert «en direkte nasjonal trusel i dag».

Konsernenes manøvreringer i denne forbindelse er imidlertid for ingenting å regne sammenlignet med de amerikanske myndigheters enorme våpenforbruk, som er blitt omtalt som «en behagelig stimulans for økonomien i et ødslende samfunn, fordi våpnene så raskt blir foreldet og stadig må skiftes ut».

«Planlagt forelding» resulterer i et kretsløp. Forretningsforetagendene oppmuntrer folk til å sette seg i gjeld, gjør det lettere å få kreditt og setter i gang et endeløst kretsløp som Business Week kalte: «Låne. Bruke. Kjøpe. Ødsle. Ønske.»

Ingen mindre krevende, faste stillinger

Mr. Kinley var nå i et dilemma. Han var trett og lei av sitt arbeid. Toppledelsen ignorerte fullstendig hans protester mot å oversvømme markedet med middelmåtige produkter. Siden firmaet ble slått sammen med det store konsernet, var det bare blitt lagt enda større press på de ansatte for å øke produksjonen. De fleste menn omkring ham var av den typen som hadde avfunnet seg med ensrettingen og følte seg tiltrukket av konsernets framgangsmåter, og som bare tenkte på å avansere. Hvordan kan én mann klare seg mot en overveldende, hensynsløs, upersonlig korporasjon som tapper mennesker for deres krefter og deretter avskjediger dem?

Hadde Mr. Kinley noen andre muligheter? Den gang da firmaet var lite og uavhengig, hendte det i noen få tilfelle at en mann som begynte å bli eldre, kunne få en mindre krevende, fast stilling som yngre menn neppe ville trakte etter. Men nå hang det et pyramideformet diagram på generaldirektørens kontor. Hver stilling i konsernet var en blokk i pyramiden, et trinn som yngre, sterkere og dyktigere menn var ivrige etter å klatre opp på.

Stress-sykdommer

Innerst inne visste Mr. Kinley at faresignalene i hans nervesystem nå sto på «krise». Forretningsmenn som skryter av sitt magesår og betrakter det som et statussymbol, har en eufemisme for det — «stress».

Hvilken hjelp ville firmaets psykolog kunne gi ham? Mr. Kinley visste hva han ville komme til å si: «Skyv alle skrupler til side og følg spillereglene.» I sin bok Business as a Game sier Albert Z. Carr: «Menn hvis personlige følelser øver altfor stor innflytelse på deres avgjørelser og handlinger i forretningslivet, synes det er vanskelig å utholde forretningsverdenens stress.» Forfatteren råder forretningsmenn til å spare sine skrupler til privatlivet, for «forretningslivets strategi er skarpt atskilt fra privatlivets idealer». I artikkelen «Hvordan en direktør [for et konsern] blir til» sier Andrew M. Hacker: «Hans overordnede vil merke seg hvordan han reagerer på denne utfordringen [med hensyn til å tolerere et middelmåtig produkt].» En mann som får skrupler når det kreves at han skal «gå firmaets ærend», vil ikke bare ha små sjanser for å bli direktør, men, som Carr tilføyer: «Han vil være heldig hvis han klarer å beholde en overordnet stilling og unngå stress-sykdommer.»

Fram til de når 50-årsalderen, hvis de blir så gamle, har bekymrede overordnede konkurrert i en verden som krever prestasjoner. Deres stadige streben framover får dem opp i et tempo som til slutt blir en del av deres personlighet. Når de så kommer opp i 50-årene, oppdager de at de ikke klarer å sette ned farten, slappe av og tilpasse seg aldringsprosessen. Professor William E. Henry ved Chicago universitet sier at disse menneskene, som ikke kan avfinne seg med de faktiske forhold, «bokstavelig talt raser mot døden».

Moderne forretningsforetagender driver ofte menneskene ubarmhjertig og uten stans framover, helt til en rekke nedbrytende følelser blir samlet opp hos dem — frykt, hat, sinne, mistenksomhet, skuffelse, misunnelse, skyldfølelse, usikkerhet og manglende selvtillit.

Mr. Kinley var oppmerksom på at han ikke bare var blitt anspent, nervøs og hissig, men, hva verre var, at han var nærmest utslitt. Han kunne ikke lukke døren for ergrelsene på arbeidsplassen ved dagens slutt og glemme dem når han kom hjem. Etter en ukes arbeid var han så utkjørt at han trengte lørdagen og søndagen til å hvile seg og komme til hektene igjen.

Løsrivelse

Men hvilke muligheter hadde Mr. Kinley nå, i en alder av 54 år, for å finne seg arbeid et annet sted? Hvor kunne han finne en stilling som ga ham den samme inntekt og prestisje og de samme fordeler? Det fantes naturligvis konkurrenter som med glede ville ansette en mann med hans modenhet og kvalifikasjoner hvis han ville hjelpe dem til å overta det firmaet han nå arbeidet i. Men det ville bety at han måtte anstrenge seg like hardt eller enda hardere for å komme oppover deres pyramide.

Først måtte han innse — og få sin familie til å gjøre det samme — at frihet fra presset på arbeidsplassen er som en vare som en kjøper og betaler for. Og hva var prisen? Muligens en lavere levestandard. Penger måtte ikke lenger være den eneste målestokk for verdier.

Mr. Kinley visste at det er viktig å ha et fornuftig syn på penger. Han kjente Bibelens klare ord: «Pengekjærhet er en rot til alt ondt; av lyst dertil har somme fart vill fra troen og har gjennomstunget seg selv med mange piner.» — 1 Tim. 6: 10.

Mr. Kinley følte at han måtte foreta en forandring hvis han ønsket å leve stort lenger. Det var visse ting i hans egen kropp og i hans eget sinn som fortalte ham det samme som det resultatene av en 15 år lang undersøkelse ved Duke universitet i North Carolina viste: Et tilfredsstillende arbeid er en av de faktorer som er viktigst for at en skal kunne oppnå et langt liv.

En uke etter den ovennevnte samtalen med Earl sa Mr. Kinley opp sin stilling.

Mindre enn to måneder senere arbeidet han tre-fire dager i uken som en uavhengig konsulent for mindre firmaer innen hans felt. Han tjente ikke like godt som før. Han hadde gått glipp av enkelte verdifulle tilleggsgoder, for eksempel gruppelivsforsikring. Dette var den pris han måtte betale for å slippe presset på arbeidsplassen. Var den verdt det?

Mr. Kinley mente at den var det. «Jeg føler en uendelig sterk indre lykke. Jeg fikk revet meg løs fra den snare som konsernet utgjorde. Nå har jeg tid til å ha hobbyer, til å studere og tenke over tingene, til å oppøve min tenkeevne. Nå arbeider jeg for å leve. Jeg håper at jeg aldri mer vil måtte leve bare for å arbeide.»

På bakgrunn av denne beretningen fra det virkelige liv vil vi spørre deg: Er du slave under ditt arbeid?

[Fotnote]