Jeg var buddhist

Fortalt til «Våkn opp!»s korrespondent i Laos

JEG sto opp før daggry, tok på meg min sarong og gikk ut på kjøkkenet for å begynne dagen. Først måtte jeg tenne parafinovnen. Så måtte jeg sette over en stor gryte med vann. Til slutt satte jeg en stor kjegleformet kurv med ris som hadde stått i vann natten over, opp i gryten. Jeg hadde akkurat fått kokt risen og pakket den ned i den kurven jeg skulle bære den i, da jeg hørte den dumpe lyden fra trommen ved templet i nærheten.

Det var forklaringen. Jeg sto ikke opp klokken fem for å lage ris til meg selv, men til munkene i templet i nærheten. Trommeslaget var et signal til meg og mine naboer om å bringe våre kurver med ris ut på gaten for der å vente på munkene. Vi hadde alle iført oss vår beste silkesarong og hadde et silkeskjerf drapert over vår venstre skulder. Vi la oss på kne i en lang rekke på veien, og ikke lenge etter kom en prosesjon av barføtte munker i sin gule klesdrakt ut gjennom tempelporten.

Hvor høyt respekterte vi ikke disse menn! Hadde de ikke vigd sitt liv eller i det minste en del av det til Buddha og hans lære? Hvilket stort privilegium syntes vi ikke det var å kunne hjelpe dem på denne måten! Idet hver munk passerte meg, tok jeg en håndfull ris fra kurven min og la den opp i den skålen som ble rakt fram. Ingen av munkene sa et ord, ikke engang «khob chai» (takk), slik en vanligvis gjør. Vi hadde det privilegium å gi. Vi var i virkeligheten helt overbevist om at vi ved å gi gaver til disse «hellige menn» hadde oppnådd «boon», det vil si hadde oppnådd visse fortjenester, slik at vi i vårt neste liv kunne bli lykkelige og rike og få et stort hus og mange tjenere.

Da den siste munken hadde fått sin porsjon ris, tok jeg fram en liten flaske med vann og tømte innholdet på bakken. På den måten påkalte vi Nang Thorani, jordgudinnen, og våre døde forfedre for at de skulle bære vitnesbyrd om våre gode gjerninger. Idet munkene gikk sin vei, satt vi stille med bøyd hode og mediterte, fylt av tilfredshet over den gode gjerning vi hadde gjort.

Ja, jeg var meget glad i min religion og benyttet enhver anledning til å arrangere en spesiell fest for mine venner eller gå til templet for å hjelpe munkene med deres arbeid. Jeg adlød buddhismens bud og følte at jeg la et meget godt grunnlag for mitt neste liv.

En ny opplevelse

På den tiden bodde jeg i en by i den sørlige delen av Laos. Jeg arbeidet som bibliotekar. En dag kom en kvinne inn i biblioteket og presenterte seg som en av Jehovas vitners misjonærer. Det var noe nytt for meg, men jeg likte hennes hjertelige, vennlige måte å være på. Hun fortalte meg litt om det hun trodde på, og det hørtes så fint ut at jeg tenkte ved meg selv: «Dette er jo det samme som buddhismen.»

Ikke lenge etter flyttet jeg sørover til det stedet hvor mine foreldre bodde, og der var det overhodet ikke noen vitner for Jehova. På samme tid flyttet misjonæren til hovedstaden Vientiane, og i løpet av de følgende to år traff jeg henne bare en eneste gang under et besøk der. Jeg fikk igjen det inntrykk at hennes religion var meget lik min.

Som forklaring på denne tilsynelatende likheten bør jeg nevne at den buddhistiske lære går ut på at frelsen bare kan oppnås gjennom den edle åttedelte vei: 1) Rett syn — et realistisk syn på verden; 2) rett beslutning — forsøke å kvitte seg med slike ting som stolthet og vrede og bestrebe seg på å elske sine fiender; 3) rett tale — som Buddha definerte som «det å avholde seg fra å lyve, fra å baktale, fra å bruke skjellsord og fra tomt snakk»; 4) rett handling — være fredelig, ren, ærlig; 5) rett liv — unngå å gjøre noe som skader andre; 6) rett strev — bestrebe seg på å utvikle en god sinnstilstand; 7) rett tanke — være årvåken, slik at en unngår tankeløs tale eller oppførsel; og 8) rett fordypelse, det vil si meditasjon.

Når det gjaldt oppførsel, syntes jeg at Bibelens lære var meget lik den buddhistiske lære. Det er spesielt stor likhet mellom budene i 2 Mosebok, kapittel 20, og fire av de «fem budene» som buddhistene framsier i templet på hellige dager:

«Jeg holder budet om å avholde meg fra å ta andres liv;

Jeg holder budet om å avholde meg fra å stjele;

Jeg holder budet om å avholde meg fra å begå ekteskapsbrudd;

Jeg holder budet om å avholde meg fra å lyve;

Jeg holder budet om å avholde meg fra å nyte drikker som forårsaker beruselse og tankeløshet.»

På den tiden betraktet jeg Bibelen som en hvilken som helst annen bok med religiøse bud. Jeg var ikke klar over at Gud var dens Forfatter, og at den inneholdt beviser for at den var noe mer enn et menneskeverk. Jeg hadde også tatt det som en selvfølge at misjonæren var romersk-katolsk. Jeg tenkte som så at akkurat som det er mange former for buddhisme (som blir utøvd i India, Laos, Japan og andre steder), representerte Jehovas vitner og katolikker varianter av den samme religion.

Etter at jeg hadde bodd sør i landet i to år, fikk jeg arbeid i Vientiane. Da jeg hadde kommet i orden etter flyttingen, bestemte jeg meg for å besøke misjonæren og dro til den adressen hun hadde gitt meg. Jeg likte henne svært godt. Hun benyttet anledningen til å innby meg til å overvære vitnenes møter, men jeg var ikke nok interessert til å ta imot innbydelsen. Jeg husker at jeg på den tiden forsøkte å lese boken Fra det tapte paradis til det gjenvunne paradis, men at jeg ikke var i stand til å forstå den. Jeg hadde dessuten min egen religion.

Et vendepunkt

Misjonæren holdt kontakten med meg ved like og benyttet enhver anledning til å oppfordre meg til å overvære Jehovas vitners møter. Til slutt gikk jeg med på det og begynte å lære mange gode ting ut fra Bibelen. Ettersom jeg alltid hadde hatt stor respekt for hellige ting, likte jeg å studere Bibelen, selv om jeg ennå ikke så noen forskjell mellom dens lære og buddhismen.

En dag ga misjonæren meg et eksemplar av bladet Våkn opp!, og dette ble et vendepunkt for meg. Bladet handlet om familielivet. Den buddhistiske lære sier svært lite om dette emnet, og som følge av det er polygami, separasjon, skilsmisse, sedvanelovsekteskap og prostitusjon meget alminnelig. Nå fant jeg ut at Bibelen tydelig pålegger faren det ansvar å sørge for sin familie, undervise den og tukte sine barn og ta ledelsen i tilbedelsen og alle andre viktige gjøremål. (Ordspr. 29: 17; Ef. 6: 4; 1 Tim. 5: 8) Og jeg fikk lære at hustruen må vise respekt for sin mann, og at hun må ta seg av gjøremålene i hjemmet til beste for familien. — Tit. 2: 4, 5.

Demonismen avslørt

Et annet blad som gjorde et sterkt inntrykk på meg, var et nummer av Vakttårnet som inneholdt artikkelen «Motstå angrep fra onde ånder». Tilbedelsen av demoner er utbredt i Laos. Den hører strengt tatt ikke med til den buddhistiske religion, men tusenvis av mennesker tror på og forsøker å blidgjøre demonene. Mange steder kan en for eksempel se et lite hus i det ene hjørnet av gårdsplassen, og det er laget for den ånden som en mener at dette jordstykket tilhører. Det kan være en god eller en ond ånd, men den må i alle fall blidgjøres ved at en ofrer mat, blomster, røkelse og så videre. Ved å frambære slike gaver venter folk å bli beskyttet av ånden.

En mener at demonene er avdøde menneskers ånder som har vendt tilbake til jorden. De fleste laotere er meget redde for dem og tror at de kan forårsake sykdom og død og skade dem på andre måter, samtidig som de selv er ute av stand til å frigjøre seg fra deres innflytelse.

Tenk dere hvilken åpenbaring det var for meg å lese i Bibelen at demoner i virkeligheten er ulydige engler, onde skapninger, Guds og menneskenes fiender! (2 Pet. 2: 4; Matt. 4: 24) Men ikke nok med det, jeg fikk også lære at den eneste måte å fri seg fra deres onde innflytelse på var å kvitte seg med alle ting som hadde tilknytning til dem, for eksempel statuer, bilder, amuletter og bøker som omhandlet magiske kunster, og å sette sin lit til at Gud vil hjelpe en. — Ef. 6: 10—18; Ap. gj. 19: 19.

Da jeg hadde fått klarhet i spørsmålet om demonene, var det lett for meg å godta den forklaring som ble gitt på noen av våre buddhistiske seremonier, selv om jeg ble nokså overrasket. Den populære laotiske seremonien baci er for eksempel nøye forbundet med demonisme. Den blir utført ved spesielle anledninger, for eksempel når noen er syk eller skal ut på en lang reise, eller når et barn er blitt født. En lang bomullstråd blir kuttet opp i korte stykker, og de som er til stede, knytter trådene rundt hverandres håndledd. Hver enkelt får mange slike tråder rundt håndleddet sitt. Vi hadde alltid lært at dette ville bringe hell og lykke.

Misjonæren påpekte at disse trådene hadde tilknytning til den oppfatning at det er en «sjel»a i hvert enkelt av de 32 livsorganer i kroppen. Hensikten med baci-seremonien er å kalle tilbake en hvilken som helst av disse «sjelene» som måtte ha forlatt kroppen. Hvis en for eksempel har hodepine, er det fordi denne spesielle «sjelen» har dratt sin vei, og den må kalles tilbake hvis en skal kunne bli helbredet. Og hvis en skal ut på en lang reise, er det viktig at alle ens «sjeler», er til stede. Det er unødvendig å si at jeg straks sluttet å ta del i slike seremonier da jeg fikk kjennskap til disse tingene.

Takknemlig over å være utfridd av Babylon

Jeg ble også overrasket da jeg fikk vite at det er Jehova Gud som har skapt jorden. (Es. 45: 11, 12) Fra barnsbein av har jeg i likhet med andre buddhister lært at alt er blitt til ved en tilfeldighet. Laoterne har mange legender om hvordan menneskerasen er blitt til, men så vidt jeg husker, blir det ikke sagt noe om en Skaper i noen av dem. Jeg begynte nå å forstå hvor fornuftig Guds skrevne Ord er. Alt vi ser omkring oss, vitner i sannhet om at det finnes en Skaper. — Rom. 1: 19, 20.

Gjennom et regelmessig bibelstudium lærte jeg også at det finnes både sann religion og falsk religion. Jeg ble overrasket da jeg oppdaget at all falsk religion, som kommer til uttrykk på så mange forskjellige måter, har sin opprinnelse i det gamle Babylons religion — en religion som gjorde menneskene forvirret og brakte vanære over Gud, som la stor vekt på ritualer og seremonier, og som ikke ga sine tilhengere noen sann opplæring i rettferdighet.

Da jeg til slutt fikk anledning til å overvære et stort stevne for Jehovas vitner, fikk jeg med mine egne øyne se at det Bibelen sier, om at de kristne skal elske hverandre, virkelig ble praktisert. (Joh. 13: 35) Fra da av så jeg meg aldri tilbake. Jeg visste at jeg var på rett vei.

Jeg symboliserte min innvielse til Skaperen ved å bli døpt i vann ved et seksjonsstevne i Chiengmai i den nordlige delen av Thailand, og siden da har jeg gjort store anstrengelser for å hjelpe andre til å finne den sanne religion. Jehova har velsignet de anstrengelser jeg har gjort meg, for min yngre bror, som på et tidspunkt hadde begynt å tjene i et buddhistisk tempel for å bli munk, har nå innvigd sitt liv til Jehova, og et annet medlem av min familie har begynt å studere Bibelen.

[Fotnote]