Jeg lærte å verdsette sann visdom

DA JEG bare var en liten gutt, var det en buddhistmunk som la merke til meg og foreslo at jeg skulle hete Panya, som på thai betyr «forstand» eller «visdom». Foreldrene mine, som var gudfryktige buddhister, var glad for at navnet mitt ble forandret.

I Thailand, hvor jeg ble født for 60 år siden, bekjenner over 90 prosent av befolkningen seg til buddhismen. Buddhismen ble grunnlagt for omkring 2500 år siden i India og spredte seg så til mange deler av Asia. Buddhismen holder fram et håp om noe bedre — frihet fra lidelser — som det antas er oppnåelig ved personlige anstrengelser.

Ifølge buddhismen er ens nåværende stilling i livet en følge av handlinger (karma) man har begått i dette liv og i tidligere liv. Man tror at begjær er årsaken til all lidelse, så målet er å eliminere alt begjær. Å oppnå dette kan kreve utallige liv eller reinkarnasjoner helt til en har gått igjennom en sirkel av gjenfødelser til en tilstand som kalles nirvana, som for mange vil si ikke-eksistens.

Gautama Buddha hevdet at han fant sannheten gjennom sin «opplysning», og buddhistene tror at det å følge hans lære er visdommens vei.

Oppvekst i Thailand

Jeg ble født i Bangkok, hovedstaden i Thailand. I tiden før den annen verdenskrig var livet i byen mye roligere enn hva det er i denne travle metropolen i dag. Rickshawer, vogner som ble trukket av hester, og pedaldrevne trehjulssykler var alminnelige fremkostmidler, selv om det også fantes trikker og busser. På kanalene, eller klongene, var båter fremkomstmidlet.

I noen år bodde familien min i et hus som stod på pæler, ved kanalen. I de delene av byen var folks liv sentrert om vannet. I klongen badet man, tok oppvasken og vasket klær. Båter kom helt til dørterskelen, og fra dem ble det solgt all slags mat og forskjellige handelsvarer. Til og med posten ble levert med båt. I det varme og fuktige klimaet likte vi barn godt å svømme, dykke og leke forskjellige leker.

Da jeg var seks år gammel, begynte jeg på skolen. Grunnskoleundervisning var obligatorisk, så de fleste barna i byen gikk på skolen slik som jeg. Gutter og piker ble undervist i forskjellige klasserom, så det var liten kontakt mellom kjønnene. Å ha fast følge var nærmest uhørt.

Jeg likte å delta i sport, blant annet i fotball og thailandsk boksing, som er en spesiell krigskunst som ble utviklet for flere hundre år siden. Motstanderne kan bruke sine nakne føtter, legger, knær og albuer til å støte eller sparke hverandre med, i tillegg til at de bokser med hansker. Da mor fikk vite at jeg var begeistret for denne farlige sporten, forbød hun meg å fortsette med det. Jeg begynte i stedet med bodybuilding.

Da jeg var ung, bød markeder ved templet på underholdning som både unge og gamle thailendere gledet seg over. Markedene hadde tilknytning til religiøse høytider, og de skaffet midler til vedlikehold av templet. Larmende folkemengder deltok, sammen med selgere som satte opp boder på tempelområdene for å selge alle slags matvarer og knask.

Den mest populære sceneopptredenen på markedene var likayen, et folketeater med levende musikk og spontane dialoger. Skuespillerne var kledd i kostymer i skarpe farger og var sterkt sminket med pudder og rouge. De fikk publikum til å le og holdt på deres oppmerksomhet til langt ut i de små timer. Nå for tiden blir det ofte vist film i friluft i stedet for disse opptredenene.

Religiøs påvirkning på et tidlig tidspunkt

Ved begynnelsen av hver skoledag hilste vi flagget og sang nasjonalsangen. Etter det pleide klassen å framsi en bønn på pali, det buddhistiske religiøse språk. Pensumet på skolen innbefattet grunnleggende buddhistiske moralnormer. Utover det fikk vi ikke noe særlig religiøs veiledning.

I de fleste buddhistiske hjem er det et lite alter med en Buddha-statue på, som brukes ved bønn og meditasjon hver dag. På alteret tennes det lys og brennes røkelse. Familier med kinesisk herkomst har vanligvis ekstra altere som brukes i fedredyrkelsen eller for å tilfredsstille forskjellige ånder og guddommer.

Ettersom buddhistene tror at det er noe godt i alle religioner, antar de ideer og skikker som de føler er gode og kan hjelpe dem på den ene eller den andre måten. Det har ført til at mange mennesker i Thailand ikke bare tilber i buddhisttemplet, men også ved en eller flere av de utallige kinesiske og brahmanske helligdommene.

Selv om familien vår ikke var spesielt religiøs, ble vi hele tiden utsatt for en viss religiøs påvirkning. Munkene, som er glattbarbert på hodet og kledd i safrangule drakter, kom for eksempel på sine daglige besøk tidlig om morgenen for å be om almisser. De vandret barføtt på veien eller padlet på klongen og stoppet for å la beboerne øse opp ris eller putte annen mat i almisseskålene deres.

Helt fra jeg var liten, lærte jeg å ha respekt for buddhistmunkene, som har valgt å leve et liv som etterfølgere av Buddha. De skulle betraktes som menn som hadde stor visdom, og vi ble oppfordret til å verdsette deres meninger og råd.

Under den annen verdenskrig ble Bangkok utsatt for luftangrep. Mor tok meg derfor med til sine slektninger i en av provinsene. Det lokale templet lå like ved, så jeg ble godt kjent med munkene. Noen av dem laget og delte ut buddhistiske amuletter. I det gamle kapellets vegger var det tusenvis av små Buddha-figurer som var støpt i bly. Mange av oss gutter hjalp til med å gjøre dem rene. Deretter inngraverte munkene noen få bokstaver fra den gamle khmerskriften i figurene og sa fram besvergelser for å gjøre dem lykkebringende.

Jeg var fascinert av tanken på at det å ha en slik Buddha-figur hengende i et kjede rundt halsen kunne gi beskyttelse mot skade og bringe hell og lykke. Jeg begynte derfor å samle på slike amuletter. Jeg var hos munkene ved templet i noen måneder, og i løpet av den tiden lærte jeg meditasjon, spådomskunst og andre spiritistiske handlinger.

Selv om mindre enn én prosent av Thailands befolkning tilhører katolske og protestantiske kirker, hadde jeg hørt at de kristne tror at en person med navnet Jesus er Gud, og at katolikkene dyrker ’Guds mor’. Jeg syntes slike læresetninger var urealistiske. Hvordan kunne en som døde på et kors, skape verden? Jeg betraktet ikke det som sann visdom.

En ulykke forandrer livet mitt

Etter krigen konsentrerte jeg meg om å få en god utdannelse og å finne en godt betalt jobb. Jeg ble uteksaminert ved en handelsskole og fikk jobb i et utenlandsk selskap i Bangkok. En morgen i 1959 mens jeg var på vei til jobben, mistet jeg taket i rekkverket på bussen, falt av og slo hodet i gaten. De andre passasjerene og fotgjengere ropte til sjåføren at han måtte stoppe, men da han svingte inn til siden av veien, kjørte de store bakhjulene over den nedre delen av kroppen min. Jeg fikk brudd på ryggsøylen, og mange av ribbenene brakk.

Da jeg forlot sykehuset etter sju måneder, var jeg lam fra livet og ned. Tanken på aldri å kunne gå igjen gjorde meg desperat. Legen gav meg ikke noe håp om bedring, så jeg valgte å søke hjelp andre steder. Min mor tok meg med til innlandet, og der oppsøkte jeg mange klostre, «klinikker» og andre steder hvor folk hevdet det foregikk helbredelser. Etter hvert som jeg kom i kontakt med forskjellige praktiserende leger, personer som helbredet ved bønn, og spiritistiske medier, begynte jeg å undersøke det de drev med. Jeg skaffet meg bøker om tryllekunst og spådomskunster og begynte å praktisere disse tingene selv.

Jeg får kjennskap til sann visdom

Etter at jeg hadde vært fire år i innlandet, reiste jeg tilbake til Bangkok. Tilstanden min hadde ikke forbedret seg, men jeg hadde fått meg et annet yrke. Mennesker i alle aldersgrupper kom og bad om å få vite hvordan deres framtid ville bli. Jeg laget også forskjellige lykkebringende amuletter, og noen av dem solgte jeg gjennom en munk.

Så en dag i 1968 besøkte en kanadisk misjonær fra Jehovas vitner meg. Da han snakket om Jesus Kristus, trakk jeg den slutning at Jehovas vitner bare var en av de mange «kristne» religioner som jeg hadde aversjon mot. Det var først seks år senere at jeg på alvor begynte å studere Bibelen sammen med et ektepar som var Jehovas vitner.

Det som spesielt interesserte meg, var Bibelens profetier. Da jeg fikk se profetiene i den bibelske boken Daniel, spesielt i kapitlene 7 og 8, og også Jesu detaljerte beskrivelse av begivenheter og forhold som vi ser i dag, visste jeg at ingen spåmann kunne ha forutsagt slike ting. (Matteus, kapittel 24) Da jeg så lærte hvorfor forholdene nå er annerledes enn det Skaperen opprinnelig hadde til hensikt at de skulle være, og hvordan han har truffet tiltak for å rette opp igjen de skadene som er forårsaket av dem som forkaster ham og hans overherredømme, var det som om et bind ble fjernet fra øynene mine.

Alt det Bibelen sa, var så harmonisk; brikkene i «puslespillet» passet akkurat. Menneskelig visdom som jeg hadde satt så høyt, lærte meg å betrakte Gud som en som hadde liten betydning i livet vårt. Men i betraktning av de overveldende bevisene var det tydelig at Gud måtte være med i bildet. Ved hjelp av Bibelen lærte jeg å verdsette at «frykt for Herren [Jehova, den allmektige Gud] er opphav til visdom, å kjenne Den Hellige er forstand». — Ordspråkene 9: 10.

Velsignelser fra sann visdom

Da jeg ble overbevist om at Jehova er den sanne Gud og at Bibelen er hans Ord, forandret mitt syn på forskjellige ting seg drastisk. Jeg fulgte de første kristnes eksempel og kvittet meg med alle bøkene om spådomskunst og de hundrevis av religiøse figurene og amulettene som jeg hadde samlet opp gjennom årene. — Apostlenes gjerninger 19: 18, 19.

Frykten for Gud og nøyaktig kunnskap om ham hadde en annen god virkning på meg — jeg lærte å elske Jehova som en person. Min verdsettelse av hans godhet og den kjærlighet han har vist menneskeheten, drev meg til å innvie mitt liv til ham, og jeg ble døpt i 1975. Det at jeg stod i et personlig forhold til Jehova, gav meg også motivasjon til å praktisere det jeg visste var riktig. Jeg var ivrig etter å fortelle andre om det gode budskap jeg hadde lært.

Når jeg hjelper andre til å se forskjellen mellom menneskers visdom og Guds visdom, er mine egne opplevelser til god nytte for meg. Jeg har hatt det privilegium å hjelpe flere til å følge den sanne visdoms vei og ta standpunkt for Jehova. En av dem er min mor, som ble døpt som et vitne for Jehova i en alder av 94 år.

Sann visdom har virkelig forandret livet mitt. Jeg leter ikke lenger i mørke etter årsaken til lidelser og etter meningen med livet. Nå kjenner jeg svaret på de spørsmålene som ofte forvirret meg. Livet mitt har en mening, selv om jeg er ufør. Jeg har håp om og et ønske om å få leve evig. Er det ikke sann visdom å følge en kurs som fører til lykke og et meningsfylt liv nå, og som gir løfte om en slik storslått framtid? Jeg er virkelig glad for at jeg lærte å verdsette denne form for visdom. — Fortalt av Panya Chayakul.a

[Fotnote]

[Bilde på side 25]

Buddhistene tror at de vinner fortjeneste ved å støtte munkene

[Bilde på side 26]

Jeg deler min tro med andre