Milten — et forunderlig organ

BROBYGGERE er klar over at det er nødvendig å ha en viss sikkerhetsmargin. En bro må ikke bare være sterk nok til å kunne bære hele den vekten en venter den vil bli utsatt for, men den må også kunne tåle en ekstra belastning hvis den skulle bli utsatt for større påkjenninger. Brobyggere var imidlertid ikke de første som tenkte på nødvendigheten av å ha en sikkerhetsmargin. Gud, Skaperen, har utstyrt vår kropp med faktorer som representerer sikkerhetsmarginer.

Milten kan i mange henseender sies å være et organ som gir en slik sikkerhetsmargin. Hvis milten blir fjernet fra et barn under to år, kan det meget godt bukke under for en infeksjon. Men hvis milten blir fjernet ved operasjon etter at barnet har nådd den alderen, ser det ut til at andre deler av kroppen overtar mange av miltens funksjoner.

For om lag 1800 år siden sa Galen, en fremtredende lege på den tid, at «milten er et organ fullt av mystikk». Det fortelles at en ledende patolog i det 19. århundre, Rudolf Virchow, en gang spurte en av de medisinske studenter han underviste, om hva miltens funksjon er. Studenten stammet og sa at han hadde visst det, men hadde glemt det. «Det var trist!» utbrøt Virchow. «Her har vi endelig en mann som visste hvorfor vi har en milt, og så har han glemt det!» Det er fortsatt mye en ikke vet om milten, noe som for eksempel framgår av de forskjellige oppfatninger en har innen legevitenskapen med hensyn til hvordan blodet i milten går fra arteriene og over i venene.

Dens særtrekk

Det kan med rette sies at det ikke finnes noe annet organ i kroppen som er lik milten. Milten er ufølsom overfor smerte, og kan i denne henseende sies å være lik hjernen. Det ser ut til at den er en kjertel, men den tilhører ikke de sekretoriske kjertler, for den har ingen utførselsganger, og den tilhører heller ikke de endokrine kjertler, for den produserer ingen hormoner. Den trekker seg rytmisk sammen mellom to og fem ganger i minuttet.

Hvor ligger milten? Den ligger i øvre venstre del av bukhulen, like under mellomgulvet, som skiller organene i brysthulen fra organene i bukhulen. Av utseende kan den sammenlignes med en liten, krum hånd. Hos en voksen er den omkring 12 centimeter lang, sju centimeter bred og tre-fire centimeter tykk og veier normalt 100—150 gram. Fargen er mørkerød, og den er omgitt av en seig, elastisk hinne eller ’kapsel’. Milten er svært smidig, og kan forandre sin størrelse alt etter arbeidspresset, omstendighetene og til og med temperaturen.

Hvor allsidig milten i virkeligheten er, framgår av følgende treffende beskrivelse av den: «Den er en kombinasjon av fabrikk, renseanlegg, renovasjonsvesen og reservoar.» — Today’s Health for november 1969.

En fabrikk

Milten er for det første en fabrikk. Allerede før et foster er tre måneder gammelt, begynner milten å produsere hvite og røde blodlegemer. Etter fødselen produserer spebarnets milt imidlertid bare hvite blodlegemer som kalles lymfocytter. Men for en mengde den produserer! Det sies at blodet er 60 ganger rikere på hvite blodlegemer når det forlater milten, enn det er før det kommer inn i den.

Milten produserer også antistoffer, små partikler i blodet som tjener til å bygge opp kroppens forsvar mot infeksjoner. Den frambringer dessuten et stoff som bidrar til å beskytte kroppen mot skadevirkningene som følge av bestråling. De stoffer som blir framstilt i denne ’fabrikken’, er i sannhet av stor verdi.

Et renseanlegg

Milten fungerer også som et renseanlegg. I likhet med leveren filtrerer den bort avfallsprodukter fra blodet, for eksempel skadelige organismer, «utbrukte» røde blodlegemer og blodplater. Den har en arterie som synes å være uforholdsmessig stor. Men at den er høyst nødvendig, framgår av den kjensgjerning at hele kroppens blodforsyning, det vil si omkring fem liter, passerer gjennom milten hvert 90. minutt.

Denne filtreringen blir hovedsakelig utført av celler som bekler miltens blodårer. Deres filtreringsevne forbauser vitenskapsmennene. De sier: «Vi vet ennå ikke hva det er som gjør disse cellene så følsomme — de opptrer nesten som en slags oppsynsmenn, som fabrikkinspektører som undersøker et produkt for å finne eventuelle feil.»

Renovasjonsvesen

Når milten har renset blodet for alle slike unyttige og skadelige eller i det minste verdiløse stoffer, oppstår problemet med å fjerne disse stoffene og utnytte det som kan brukes. Disse oppgavene utfører milten også ved hjelp av visse av dens celler. De røde blodlegemer lever gjennomsnittlig 127 dager. For å holde kroppen forsynt med tilstrekkelig mange røde blodlegemer må den røde beinmargen produsere to og en halv million av disse blodlegemer hvert sekund døgnet rundt. Som følge av dette må et like stort antall, omkring to og en halv million, «utbrukte» blodlegemer fjernes hvert sekund, slik at ikke blodstrømmen blir hindret på grunn av tilstopping i årene. Det er med rette blitt sagt at milten (sammen med leveren) gir oss «en enestående dynamisk likevekt». Milten er derfor også blitt kalt «de røde blodlegemers kirkegård». De cellene som nedbryter gamle og «utbrukte» røde blodlegemer, og som er stasjonære i milten, kalles makrofager, som betyr «storetere». De cellene som angriper skadelige organismer, kalles fagocytter, som betyr «eteceller». En har observert at mot slutten av et angrep av en smittsom sykdom har disse cellene vært fulle av de organismer som har forårsaket sykdommen.

Under nedbrytningen av de «utbrukte» røde blodlegemer blir jernet bevart. Når de celler som nedbryter de «utbrukte» blodlegemer, er blitt mettet med jern, transporterer de dette jernet til den røde beinmargen hvor det blir avleiret og så blir brukt om igjen. Det er sant at milten ikke sløser bort en eneste ting. Dens celler sies å arbeide mer effektivt enn leverens celler, men leveren får gjort mye mer fordi den har så mange flere av disse cellene.

Et reservoar

Milten er også et reservoar. Til tross for at den er så liten når den er frisk, kan den utvide seg og inneholde så mye som omkring en liter blod. Når vi utsettes for en kraftig fysisk anstrengelse, trekker milten seg sammen og forsyner musklene med ekstra blod. Det samme skjer under et plutselig blodtap, for eksempel når det oppstår en blødning fra et sår. Milten erstatter straks blodtapet i den utstrekning den er i stand til det, ved å presse nesten alt sitt eget blod ut i blodårene. Noe lignende skjer når en som er vant til å bo i et lavtliggende område, flytter til et høytliggende område. Milten sender da straks ekstra forsyninger av røde blodlegemer ut i blodomløpet, ettersom kroppen trenger flere slike blodlegemer på grunn av at det er så lite oksygen i luften. Men etter en tid vil den røde beinmargen og hjertet tilpasse seg forholdene, slik at de kan bære denne økte byrden.

Når et menneske eller et dyr blir grepet av frykt eller blir svært opphisset, trekker milten seg straks sammen og sender ekstra blod ut i blodomløpet for å styrke kroppen for den kritiske situasjonen. Forsøk har således vist at milten hos en hund som er vant til å jage katter, trekker seg sammen og tømmer ut sitt blodinnhold i hundens blodomløp når hunden kjenner lukten av en støvklut som har vært i berøring med katter, eller når den hører en katt mjaue.

Når noe går galt

Det er ikke mer enn om lag 40 år siden at en kirurg for første gang med tilsynelatende gagnlige resultater fjernet milten hos en pasient som led av hemolytisk anemi. Denne operasjonen resulterte i en intensivert utforskning av milten. Det ser også ut til at det midlertidig ble på mote å fjerne milten. I dag er det imidlertid ikke så ofte en fjerner den. En av grunnene til dette er at en har oppdaget at i slike tilfelle ligger årsaken til sykdommen i at kroppen produserer defekte røde blodlegemer.

Men i visse sykdomstilfelle ville en lege kanskje anbefale at en fjerner milten, særlig i slike tilfelle da den blir svært stor. En kjenner til et tilfelle da milten hos en kvinne økte i vekt fra omkring 170 gram til nesten ni kilo, en økning som svarte til 50 ganger dens opprinnelige vekt. Denne kvinnen så ut som om hun gikk med et ualminnelig stort foster. Slike tilfelle er imidlertid sjeldne. Det er i virkeligheten så sjelden at det oppstår svulster i milten, at den er blitt betegnet som et organ som er immunt mot kreft.

I dag blir de fleste av de operasjoner som går ut på å fjerne milten, foretatt som følge av alvorlige ulykker, for eksempel bilulykker eller skiuhell. Hvis miltens kapsel brister, vil blodet renne ut i bukhulen, og det kan være nødvendig med en operasjon for å hindre at pasienten blør i hjel. Hvis milten blir skadd inne i selve kapselen og derved fylles med blod inntil den blir sprengt, kan det også være fare for livet. Når en pasient kommer i sjokktilstand, og blodet tilsynelatende uten grunn ser ut til å slutte å sirkulere, med den følge at pasienten blir likblek og mister bevisstheten, har en oppdaget at milten blir oppsvulmet av blod.

Det er ingen tvil om at milten tjener en verdifull hensikt. Selv om kroppen kan tilpasse seg forholdene hvis milten blir fjernet, utfører den en verdifull tjeneste. Den er i sannhet ’en fabrikk, et renseanlegg, et renovasjonsvesen og et reservoar’. I hvor høy grad vitner ikke alt dette om den visdom menneskets Skaper har, og hvor sterkt understreker det ikke salmisten Davids ord om at vår kropp i sannhet er «virket på forferdelig underfull vis»! — Sl. 139: 14.