Den grunnleggende årsak
OPPHOPINGEN av avfallsstoffer og masseforurensningen har fortsatt helt fram til vår tid. Men hva er den grunnleggende årsak til dette?
Er det menneskenes oppfinnsomhet? Ikke i og for seg, for menneskene har alltid oppfunnet ting. Ja, 1 Mosebok i Bibelen forteller om mennesker før den verdensomfattende vannflommen, for eksempel om Jubal, som «ble stamfar til alle dem som spiller på harpe og fløyte», og Tubalkain, som «smidde alle slags skarpe redskaper av kobber og jern». (1 Mos. 4: 21, 22) Det er ikke menneskenes evne til å oppfinne ting, men misbruk av denne evnen som skaper problemer.
Det er heller ikke industrien i og for seg som er årsak til problemet, for industri forekommer i alle størrelser. Det er konsentrasjonen av industri og industriens metoder som har gjort skade. Men industrien produserer varer for menneskene. En kan derfor si at forurensningen skyldes menneskene og deres ønsker. Er du en av dem som bor og arbeider i en industriby? Kjører du bil? Oppvarmer du ditt hjem med kull eller fyringsolje? Bruker du kunstgjødsel og pesticider? Bruker du varer med emballasje som kan kastes etter bruken — glass, hermetikkbokser og flasker? Da bidrar du til forurensningen.
Den virkelige årsak
Den virkelige årsak til forurensningen har å gjøre med de verdinormer folk flest har, deres levemåte og det system som har utviklet seg. Mental forurensning har ført til fysisk forurensning.
Det er blitt betraktet som en fordel at alt er stort. Hastighet, masseproduksjon og rask fortjeneste er blitt det en måler suksess med. Som en australsk senatkomité sa i en rapport om forurensningen: «Vekst er fortsatt statsreligionen, og utvikling er dens profet.»
Sollys, frisk luft, rent vann, gress, trær, dyreliv — alt dette vil kanskje måtte ofres. «Framgangen» må fortsette!
Folk har prøvd å finne lykken i ting, med det resultat at forholdet menneskene imellom er blitt stadig dårligere og åndelige verdier har kommet fullstendig i bakgrunnen.
Mange mennesker føler det som om de er «bastet og bundet». De er slaver under et system som de selv ikke har skapt. De tror ikke at de kan forandre forholdene i sin korte levetid.
Men sett at de fikk mulighet til å innføre en forandring. Hvor mange ville benytte seg av denne muligheten? Synes du personlig at det er beklagelig at den selviske materialisme har fått gjøre seg så sterkt gjeldende og tilskyndt til misbruk av jordens naturrikdommer? De fleste mennesker i vår tid foretrekker innerst inne en materialistisk levemåte. De håper bare at de på en eller annen måte skal kunne unngå de ubehagelige følgene. Det er kanskje ikke de som har satt i gang forurensningsprosessen, men de vil at den skal fortsette på grunn av de såkalte fordeler den gir dem.
Utviklingslandene
Det samfunn som er blitt utviklet i mange land, er svært annerledes enn det som var før 1750. Og de landene som ikke har holdt tritt med utviklingen, har kommet i en stadig mer ugunstig økonomisk stilling i forhold til de mer «framgangsrike» land. Deres lands valuta er forholdsvis lite verd på det internasjonale marked.
Utviklingslandene bestreber seg nå iherdig på å komme på høyde med de mer framgangsrike landene. Folket i disse landene krever å få de samme produkter som andre har. Dette kan bare øke problemene på jorden. Hvorfor det?
Grunnen er at hver person i et industrisamfunn gjennomsnittlig forårsaker mange ganger så stor forurensning som hver person i et jordbrukssamfunn. Dr. Paul Ehrlich sier: «Hvert amerikansk barn utgjør en 50 ganger så stor byrde for miljøet som hvert indisk barn.»
Hvorfor så liten interesse fram til nå?
Hvorfor har forurensningen fått anta så store dimensjoner? Den australske senatskomitéen som ga en utredning om vannforurensningen, nevnte spesielt to faktorer: «De to faktorene uvitenhet og slapphet ligger til grunn for de fleste forurensningsproblemer.» Vi kunne kalle det uvitenhet og likegyldighet. I begynnelsen forutså ikke vitenskapsmennene hvilken omfattende virkning deres arbeidsbesparende, masseproduserende oppfinnelser ville ha på menneskenes livsforhold. De første industriledere har kanskje ikke innsett at deres storstilte bruk av fossilt brensel ville forårsake en slik grad av forurensning, eller at elvene, innsjøene og til og med havet ville ha en begrenset evne til å absorbere alt det avfallet som ble dumpet i dem. Folk som ønsket å skaffe seg de første arbeidsbesparende redskaper, ønsket å lette noen av sine byrder. De hadde ikke noe ønske om å ødelegge sine omgivelser. Men de var heller ikke særlig bekymret da skadevirkningene begynte å gjøre seg gjeldende.
Forfatteren Lewis Mumford sier om det hårdhjertete syn industrisamfunnet antok: «Å vie slike ting som skitt, støy og vibrasjon oppmerksomhet ble betraktet som kvinnelig svakhet.» Han forteller at da den skotske oppfinneren James Watt ønsket å forbedre sin dampmaskin slik at den frambrakte mindre støy, fikk produsentene i England forhindret at han gjorde det. Hvorfor? De likte det hørbare bevis for kraft som støyen ga! Situasjonen har ikke forandret seg mye. I et intervju i Der Spiegel for 14. september 1970 ga en industrileder uttrykk for en viss bekymring på grunn av fiskedøden i Rhinen, men sa: «Bading, fiske og romantikk — tull og tøys!» Slike ting måtte ofres til fordel for «framgangen».
Økologen Barry Commoner peker på problemets kjerne når han sier i sin bok Mens det ennå er tid:
«Den tidligere plyndring av våre ressurser foregikk vanligvis med kjennskap til de skadelige følger, for det er vanskelig å unngå den kjensgjerning at erosjon følger tett etter avskogningen av en ås. [Og enhver som bruker sin sunne fornuft, vil forstå at hvis en tømmer søppel i en elv, vil det berøre dem som bor lenger nede ved elven.] Vanskeligheten lå ikke i vitenskapelig uvitenhet, men i forsettlig griskhet.»
Uvitenhet gjør seg naturligvis fortsatt gjeldende. Vitenskapsmennene innrømmer at de ikke fullt ut kjenner virkningene av mange av de kjemiske forbindelser som etter hvert blir tilført luften, jordsmonnet og vannet. En slik uvitenhet er farlig. Men likegyldighet med hensyn til faren, likegyldighet som har sin rot i menneskenes selviskhet, i «forsettlig griskhet», har forhindret enhver virkelig stans i eller endog en nedsettelse av tempoet i framstillingen av nye maskiner og kjemiske produkter.
Hvilket håp er det så om at problemet skal bli løst? Hva med de gode resultater som er blitt oppnådd i enkelte områder når det gjelder å redusere forurensningen? Vil en kunne løse problemet helt?