Forurensningens dødbringende virkninger

DA DEN humoristiske musikeren Tom Lehrer sang om forurensning i 1960-årene og rådet besøkende i USA til ikke å drikke vannet og puste inn luften, var det ment som en spøk.

I dag er det ingen som ler av det. Forurensning er jo egentlig ikke noe å le av. Luften er forurenset av utslipp fra fabrikker, forbrenning av kull og olje, eksos og radioaktivt nedfall; vannet av kjemikalier og oljesøl; og jorden av sur nedbør og giftig avfall. Navn som Tsjernobyl, Love Canal, «Amoco Cadiz» og Bhopal var en gang ganske ukjente, men i dag vekker de bekymring hos de fleste. Sivilisasjonen er kommet på avveier, og millioner av mennesker er truet av det tvilsomme valget mellom langvarig sykdom eller plutselig død.

Forurensningen er spesielt skremmende fordi den som regel ikke kan ses. Luften kan se ren ut og likevel være radioaktiv; matvarer og vann kan se sunne ut og likevel være fulle av giftige kjemikalier. Ja, forurensning er ofte en usynlig morder.

Forurensningens synlige virkninger

Selv om forurensningen kan være usynlig, er ikke dens dødelige virkninger det. Du kan se dem overalt: Folk som dør av kreft og åndedrettslidelser, forvitrede bygningsfasader og monumenter, et sterkt redusert dyre- og planteliv, elver som er fisketomme og døde, og døende skoger.

Nå har også et annet fenomen gjort seg gjeldende og tydeligvis blitt forurensningens varemerke. Forskere har oppdaget et hull i ozonlaget som omgir jorden, og det blir stadig større. Noen mener at forurensning i form av klorerte fluorkarboner, som frigjøres ved bruk av aerosolbokser, er en faktor. Vil det bli en økning i antall tilfelle av hudkreft som følge av at dette ozonlaget, som filtrerer farlige solstråler, blir ødelagt? Eller vil det kanskje medføre noe enda verre?

Forurensningen har etter hvert fått et så katastrofalt stort omfang at det må gjøres noe — og det fort — hvis man skal unngå en global tragedie. Som en følge av at man er blitt mer og mer klar over hvor alvorlig problemet er, er det blitt opprettet miljøorganisasjoner, og nye politiske partier er blitt hjulpet fram i maktposisjoner. I Forbundsrepublikken Tyskland, for eksempel, fikk det økologi-orienterte partiet med det passende navnet De grønne 8,3 prosent av stemmene ved valgene i januar 1987.

Tør vi håpe på at menneskenes bekymring med hell kan omsettes i positive handlinger som kan være med på å stanse forurensningen av jorden? Kan vi personlig beskytte oss mot dens dødbringende virkninger?

[Ramme på side 4]

Vår forurensede planet

Brasil: «Folk som bor [i Cubatao], kaller byen ’Dødens dal’. . . . Trærne og jordsmonnet er livløst, og stadig flere barn er døde eller døende når de blir født. Det som lever, er forurensningen.» — Latin America Daily Post.

Danmark: «Bare en rekke kalde og vindfulle somrer med hyppige nordvestlige stormer kan redde kysten i Danmark fra en økologisk katastrofe. . . . [I et område] vil ikke fisken og andre livsformer i havet overleve [på grunn av] oksygenmangel.» — Basler Zeitung.

Forbundsrepublikken Tyskland: «Et giftutslipp i Rhinen [under en brann i en kjemisk fabrikk i nærheten av Basel i Sveits] har ødelagt 15 års arbeid med å rense Rhinen [og tonnevis med fisk]. . . . Ulykken ved Sandoz har forårsaket alvorlige økologiske skader på 280 kilometer av Rhinen.» — Der Spiegel.

Kina: «I de fleste byer i Nordøst-Kina er luftforurensningen så ille at kun de hardbarkede folkene på stedet kan bevege seg ute på gaten sent om ettermiddagen uten å få sår hals og rennende øyne.» — Time.

Sovjetunionen: «Reaktorulykken i Tsjernobyl . . . var et vendepunkt i den nyere tids historie. Og det var en katastrofe som vil påvirke oss i betydelig grad i mange århundrer. . . . Det faktum at 570 millioner europeere i større eller mindre grad har vært, er og vil bli utsatt for ytterligere radioaktivitet i 300 år, vil få uante konsekvenser.» — Psychologie Heute.

USA: «Forskere . . . [har] på nytt gitt uttrykk for at de er bekymret over at sur nedbør, i tillegg til å ødelegge livet i innsjøer, har hemmet skogveksten og kanskje har utgjort en helsefare for folk ved at drikkevann er blitt forurenset.» — Maclean’s