Kan menneskene løse problemet?
EN TING er å vite hva problemet er, og hvordan det har oppstått. Noe helt annet er å løse det.
Lar det seg løse? En sunn kropp kan lege et sår hvis den får den rette omsorg. Jorden kan også lege sine sår hvis den får den rette slags omsorg.
Men menneskene må arbeide i harmoni med de naturlover som allerede er fastsatt for jorden. Disse byene forandrer seg ikke. Det er menneskene som må forandre seg. De har ikke noe valg.
Hvilke utsikter er det så for at menneskene igjen skal komme i harmoni med jorden?
Utsiktene
Noen få elver, en og annen innsjø, luften over noen få byer — det er de stedene hvor det har lykkes menneskene å snu utviklingen. Hvordan er situasjonen i det store og hele?
Når en ser realistisk på det, har en liten grunn til optimisme. Se for eksempel på hvordan det har gått i New York. I 1955 ble det sagt: «Om ti år vil vår by være et godt sted å puste.» En forsker spådde også: «Innen 1965 vil en mann som krysser 42. gate, kunne puste i luft som er like frisk som luften i et sveitsisk fjellpass.»
Folk som bor i New York i dag, ville betegne disse spådommene som latterlige. Luften i New York er nå så forurenset at den for det meste blir omtalt som «utilfredsstillende» eller «usunn». De ovennevnte optimistiske spådommene var ikke basert på realiteter.
James Skehan ved Boston College kom med følgende realistiske uttalelse: «Det kommer til å bli omtrent like vanskelig å bringe forurensningen på jorden tilbake til et akseptabelt nivå som å stanse alle krigene.» Har menneskene klart å stanse krigene? Nei. I 1969 anslo Det Norske Videnskaps-Akademi i Oslo at verden siden år 3600 f. Kr. bare har hatt 292 år med fred, mens det i det samme tidsrommet har vært 14 531 kriger, hvor hundrevis av millioner av mennesker er blitt drept. Og vårt århundre har vært det verste.
Hjelper det med lover?
Kan nye lover eller bedre håndhevelse av lovene bremse utviklingen? Dette er uten tvil ting som kan være til stor hjelp. Men i slutten av 1970 påpekte U.S. News & World Report at forurensningen av luften og vannet i USA øker, «trass i at det er blitt gitt strengere bestemmelser, og trass i at myndighetene og industrien har brukt større beløp».
En mye omtalt ny lov i USA gjelder bilene. Etter 1. januar 1975 må mengden av karbonmonoksyd og hydrokarboner i eksosen fra nye biler være redusert med minst 90 prosent i forhold til den mengde av disse stoffene som fantes i eksosen fra 1970-modellene. Etter 1. januar 1976 må også nitrogenoksydene være redusert med minst 90 prosent.
Dette er naturligvis oppmuntrende, men legg merke til hva en av den amerikanske presidents rådgivere i miljøspørsmål, Russell Train, sier:
«Vi regner med at forurensningen fra bilenes eksos vil minke fram til omkring 1985. Etter den tid vil økningen i antall biler føre til at forurensningen øker igjen, selv med den mest forurensningsfrie forbrenningsmotor vi nå kan tenke oss.»
Kan vi bruke tingene om igjen?
Et fornuftig forslag som tar sikte på å redusere forurensningen av jordsmonnet, går ut på at vi må bruke tingene om igjen i stedet for å kaste dem.
I USA blir nå mindre enn ti prosent av tekstiler, gummi og glass brukt om igjen. Bare 20 prosent av papir og sink, 30 prosent av aluminium og cirka 50 prosent av kobber, bly og jern blir brukt om igjen. Den stadig stigende produksjonen av alle disse tingene skriver seg således hovedsakelig fra nye kilder.
Hvorfor blir ikke flere stoffer tatt inn i produksjonskretsløpet igjen? En av grunnene blir illustrert av et firma som sorterer avfall og selger de forskjellige stoffene. The Wall Street Journal sier om eieren: «Han taper to dollar for hvert tonn avfall han behandler, for de fleste stoffene han berger, får han ikke solgt.» Et eksempel: Av 1200 tonn papir som han hadde bearbeidet, fikk han bare solgt 200 tonn. Det var ingen som ville ha resten.
Vil folk gå inn for det?
Uansett hvilket botemiddel som blir foreslått, vil det bare være effektivt hvis det store flertall går inn for det. Er det sannsynlig at flertallet vil gjøre det?
Bladet Audubon fortalte at en leskedrikkfabrikk sendte 600 000 kasser med flasker som kunne returneres, ut på markedet i New York. Kundene ville få panten igjen når de leverte flaskene tilbake. Men i løpet av seks måneder var alle flaskene kastet. Kundene hadde tapt 720 000 dollar! De ville ikke umake seg med å levere flaskene tilbake.
For å unngå at bilene forurenser luften i byene, er det blitt foreslått at det skal bygges ut systemer med hurtiggående forstadsbaner som bringer drabantbyboere til arbeidsplassen og gjør bilene overflødige. Men Mitchell Gordon sier om dette i sin bok Sick Cities:
«En undersøkelse som nylig ble foretatt blant Chicagos drabantbyboere, viste at bare 18 prosent av dem ville sette bilen igjen hjemme selv om de kunne reise gratis med forstadsbanene. . . . Halvparten av dem ville fortsatt ikke reise med et offentlig transportmiddel hvis de fikk 35 cent hver gang.»
Vil folk i det minste samarbeide ved å la være å kaste fra seg avfall der hvor de ikke bør gjøre det? Ted Keatley, en representant for fiske- og viltforeningen i staten New York, sa: «Jeg kan ikke tenke meg noe som kan stanse natursvinet. Den siste utvei er å appellere til hans selvrespekt, men jeg gjør meg ikke særlige forhåpninger i den retning heller.»
Det som må til, er tydeligvis en stor forandring i folks innstilling. Men i sin bok The Unheavenly City sier forfatteren Edward Banfield:
«Hvordan skal en slik forandring foregå? Inntil framgangsmåten blir nærmere beskrevet, må denne ’løsning’ avskrives som utopisk. . . . Faktum er imidlertid at ingen vet hvordan de skal forandre kulturen for noen del av befolkningen.»
La oss illustrere problemet: En fjernsynreporter i Florida gjorde oppmerksom på at et bestemt firma var årsak til kraftig forurensning. Det gikk ikke lang tid før han begynte å få telefonoppringninger fra ansatte i firmaet som truet med at noe ville skje med ham hvis han ikke ’holdt seg unna’. De var redde for å miste arbeidet sitt hvis firmaet ble lagt ned.
Selv om det er mange som snakker om å stanse forurensningen, tenker altså det store flertall mer på sine egne selviske interesser. De ønsker ikke å gi avkall på sine fordeler for andres skyld.
Mens det snakkes fram og tilbake om hva som skal gjøres, blir problemet større, idet industrialiseringen fortsetter og jordens befolkning øker. Og de som er i en slik stilling at de burde kjenne svarene, innrømmer at de ikke gjør det! Spesialister ved Hawaiis helsevesen sier for eksempel: «Vi har ingen enkel løsning i sikte. . . . på det nåværende tidspunkt har vi ingen akseptable alternativer.»
Hva ville det virkelig kreve?
Den moderne levemåte ville i stor utstrekning måtte forandres hvis menneskene skulle kunne løse problemet. Tendensen i retning av mer industrialisering måtte stanses for godt, og utviklingen måtte styres i motsatt retning.
Er det sannsynlig at det vil skje? Vil alle mennesker samarbeide og gi avkall på en god del av de bekvemmeligheter, produkter, penger og fornøyelser som et industrielt samfunn har å by på, og gi disse tingene i bytte mot ren luft, rent vann og rent jordsmonn? Har menneskene noen gang samarbeidet for å gjøre slutt på krigene, fordommene, forbrytelsene, fattigdommen og sulten? Har de klart å gjøre slutt på sigarettrøykingen, salget av sigaretter eller produksjonen av tobakk, nå når det er bevist at sigarettrøyking er livsfarlig? Har folk sluttet å drive utukt, nå når de stadig hører at kjønnssykdommene øker?
Tror du virkelig at myndighetene, industrifolkene og mannen i gata plutselig vil forandre innstilling og vende seg bort fra den moderne levemåte? Dr. Rene Dubos, som er ekspert når det gjelder forurensningsproblemet, sier:
«Jeg er av den oppfatning at vi ikke har noen sjanser til å løse forurensningsproblemet — eller andre problemer som truer menneskenes liv — hvis vi godtar den tanke at teknologien skal beherske vår framtid.»
Ekspertene vet hverken ut eller inn. Hva er det så som trengs? Let’s Live for mars 1970 sier: «Det ser ut til at vi trenger et geni som Salomo for å kunne løse alle forurensningsproblemene i vår tid.»
Finnes det et slikt geni? Hva er løsningen?