Berlin — ti år etter
Av «Våkn opp!»s korrespondent i Vest-Tyskland
DA JETFLYET krenget over for at vi skulle få et utsyn over lyshavet, presset Karin ansiktet mot vinduet og utbrøt: «Der er den. Der er Berlin!»
Vi begynte nedstigningen, og Karin hadde hele tiden blikket rettet mot en enkelt rekke med sterke lys som snodde seg gjennom storbyen. «Det må være Muren!» Hun gjorde ikke noe forsøk på å skjule sin opphisselse.
Flyet gikk ned på Tempelhof flyplass, den eneste flyplass i Europa som ligger midt inne i en by. Jeg var også opphisset. Det var første gang jeg besøkte denne byen, som er delt i to, en by som har vært førstesidesstoff i avisene i over 25 år. Og Karin så fram til å sammenligne dagens Berlin med det Berlin hun hadde forlatt for ti år siden.
Fire sektorer — fire flyplasser
«Den har ikke forandret seg mye,» utbrøt Karin da vi steg ut på flyplassen, «og se, der sto vi og ventet på at navnene våre skulle bli ropt opp!» For ti år siden var Karin én blant en og en halv million mennesker som flyktet fra Øst-Tyskland til Vest-Berlin. De fleste av dem kom senere til Vest-Tyskland med fly, etter at de hadde stått på ventelister.
Fra Tempelhof, Berlins travleste flyplass, foregår det en pendeltrafikk gjennom de tre omkring 30 kilometer brede luftkorridorene — i nordvestlig retning til Hamburg, i vestlig retning til Hannover og i sørvestlig retning til Frankfurt.
Tegel flyplass, som ligger i den franske sektoren i den nordlige del av byen, ble bygd på 92 dager under Berlin-blokaden. Denne flyplassen ligger på det stedet som Wernher von Braun brukte til sine første rakettforsøk. Denne flyplassen, som for tiden er under utvidelse, blir også brukt til internasjonal flytrafikk. Her starter og lander for eksempel de flyene som berlinerne benytter når de drar på ferie til Syden.
Gatow flyplass i den britiske sektoren blir brukt utelukkende til militære formål. Fra Schönefeld flyplass i den russiske sektoren kan en fly til de større byer i Øst-Europa og Asia. Prisene på disse flyreisene er vanligvis lavere enn de som vestlige flyselskaper opererer med.
«Kom, så går vi utenfor og ser på luftbrominnesmerket,» sa Karin. Det er et stort steinmonument som står foran flyplassen. Det ble reist den 12. mai 1959 til minne om de 78 menneskene som mistet livet under Berlin-blokaden fra 24. juni 1948 til 12. mai 1949. I løpet av disse knapt 11 månedene ble det gjennomført over 200 000 flyturer med over to millioner tonn matvarer, kull og andre fornødenheter til innbyggerne i Vest-Berlin. På blokadens 300. dag var det ikke mindre enn 927 flyavganger og landinger.
Karin, som var fra en liten by like utenfor Berlin, mintes denne tiden og sa: «På den tiden var det ikke mye mat å finne, hverken i eller utenfor Berlin.» Det sto i skarp kontrast til det vi så da vi spiste aftens på en fortauskafé og planla den følgende dags tur!
En bemerkelsesverdig politisk historie
Det var varmt og strålende solskinn da vi neste morgen vandret langs den berømte gaten Strasse des 17. Juni. «Jeg husker 17. juni 1953 som om det var i går,» sa Karin. «Vi var på skoletur da det ble erklært unntakstilstand i Øst-Tyskland som følge av oppstander i mange byer og spesielt her hvor vi nå befinner oss.» Gaten er blitt oppkalt etter denne dagen til minne om denne demonstrasjonen av folkets misnøye.
I bydelen Tiergarten, som blant annet har et stort parkområde, finnes det en rekke turistattraksjoner som skildrer de forskjellige politiske systemer som Berlin har opplevd i de siste 100 år. De synes å ha skiftet like ofte som motene.
Den 67 meter høye Siegessäule midt på den ovennevnte, berømte gaten er reist til minne om seieren over franskmennene i 1871 og til minne om keisertiden.
Ikke langt derfra ligger riksdagsbygningen, hvor nasjonalforsamlingen kom sammen både i keisertiden og under Weimarrepublikken. I 1933 satte nazistene fyr på denne bygningen, men anklaget kommunistene for å ha gjort det. Hitler klarte som følge av dette å få vedtatt en lov som satte de grunnleggende menneskerettigheter ut av kraft.
Det russiske krigsminnesmerke, en veldig statue av en soldat som det står to tanks foran, og som hele tiden bevoktes av sovjetrussiske soldater, understreker hvilken hær det i virkeligheten var som erobret Berlin i 1945.
Brandenburger Tor, Berlins internasjonale symbol, ligger ikke på Vest-Berlins område, men like innenfor grensen til Øst-Berlin. Før kommunistene bygde Muren, var Brandenburger Tor det viktigste punktet når det gjaldt trafikken mellom øst og vest.
Disse forskjellige regjeringsformer, keiserriket, Weimarrepublikken, Det tredje rike og det nåværende regjeringssystem, som har ført til at Berlin er en splittet by i et splittet land i en splittet verden, har alle én ting felles: De har vist seg å være utilfredsstillende.
«Da vi bodde her,» fortalte Karin, «var byen inndelt i fire sektorer, men det bød ikke på noen problemer å dra fra den ene sektoren til den andre, noe vi vanligvis kunne gjøre uten at våre identifikasjonspapirer ble undersøkt. En kunne til og med reise med undergrunnsbanen og høybanen fra den ene sektoren til den andre. Det var på den måten folk flyktet fra kommunistregimet: De dro fra Øst-Tyskland til østsektoren i Berlin, gikk til fots eller reiste over til en av de alliertes sektorer og lot seg så registrere i Marienfelde flyktningeleir. De ble så overført til en annen leir eller til en skole og til slutt sendt med fly til Vest-Tyskland.»
Søndag morgen den 13. august 1961 reiste østtysk politi en piggtrådsperring for å stanse den stadig økende flyktningestrømmen fra Øst-Tyskland. Den ubetydelige flyktningestrømmen som fulgte, ble gradvis mindre etter hvert som en mellom tre og fire meter høy mur ble reist og vaktposter ble satt ut i regelmessig avstand fra hverandre. Det ble dessuten tatt i bruk vakthunder, bygd vakttårn og lagt ut miner, som alt sammen bidro til at flyktningestrømmen minket. Omkring 60 000 østberlinere og østtyskere ble også avskåret fra sitt arbeid i de tre sektorene i vest.
Berlinmuren, som deler byen i to, er omkring 48 kilometer lang. Det finnes dessuten en omkring 115 kilometer lang mur med piggtrådgjerde langs Øst-Tysklands grense. Det finnes sju grenseoverganger mellom Øst- og Vest-Berlin, og den mest kjente av dem kalles kontrollpost Charlie og er forbeholdt utlendinger. To andre grenseoverganger er forbeholdt vesttyskere, og så er det fire for vestberlinere som har spesielle passersedler. Langs Øst-Tysklands grense er det grenseoverganger som fører til tre motorveier. Disse motorveiene følger i grove trekk den samme rute som luftkorridorene mellom Berlin og Vest-Tyskland, som ligger omkring 170 kilometer fra Berlin.
Fra en by med ruiner og flyktninger til en by med velstand
«Kom, så går vi til den flyktningeleiren hvor vi ble anbrakt,» foreslo Karin så. «Den må ligge et eller annet sted langs Muren. Jeg husker at mor hele tiden var så bekymret for at brødrene mine uforvarende skulle komme over i østsektoren.»
Karin dro straks kjensel på den store fabrikkbygningen i Flotten Strasse, men hun ble overrasket da hun fikk vite hvem som bor der nå. Bygningen benyttes nå til innlosjering av utlendinger som har kommet til Berlin for å søke arbeid. Tilstedeværelsen av så mange tyrkere, grekere, jugoslaver og italienere vitner om de gode forhold i Berlins og Vest-Tysklands økonomi, som har erfart et veldig oppsving i løpet av de siste ti år. Karin sa: «Og likevel skal det være Tyskland som tapte krigen!»
Vi så ikke mye til de «80 millioner kubikkmeter murstein» som tyske historikere forteller om når de beskriver Berlin i etterkrigstiden. De mest kjente av ruinene finnes faktisk ved siden av Berlins hovedgate. De utbombede tårnruinene av Kaiser-Wilhelm-Gedächtniskirche utgjør et dystert minne fra krigens dager. På begge sider av den er det imidlertid blitt reist en moderne bygning av blått glass.
Rett overfor kirken ligger det berømte Europa-senter, som har 1,8 kilometer med utstillingsvinduer. Det er i seg selv en by hvor en kan finne alt fra en kinesisk restaurant til en utendørs skøytebane som er åpen hele året. Ved dette sentret begynner Vest-Berlins mest kjente gate, Kurfürstendamm, hvor det finnes en rekke fortausrestauranter og dessuten forretninger som tilbyr luksusartikler av alle slag. De mange nattklubbene, barene og kinoene vitner om folkets nåværende velstand og også om deres jag etter fornøyelser.
«La deg ikke lure av en fin fasade,» sa Karin advarende. «Vi vil se om de har gjort noe for å modernisere husene bak disse forretningene.» Denne delen av Berlin hadde ikke forandret seg i løpet av de siste ti år.
Boligforholdene
På denne turen gjennom Berlin gjorde Karin meg kjent med litt av byens historie. Ved den store byutvidelsen i 1920 ble det besluttet å slå sammen sju byer, 59 landkommuner og 27 gods til den «nye kommunen Berlin». Dette medførte naturligvis store forandringer. Før krigen brøt ut, hadde Berlin vokst i en slik grad at den hadde et folketall på fire og en halv million. Byen omfattet et område på 883 kvadratkilometer, det vil si at Berlin var større en München, Stuttgart og Frankfurt til sammen.
I dag har Vest-Berlin en befolkning på to og en kvart million på litt over halvparten av det opprinnelige området, og det betyr at det bor over 4600 mennesker pr. kvadratkilometer, sammenlignet med omkring 230 pr. kvadratkilometer i Vest-Tyskland.
Bebyggelsen i Berlin varierer. I eldre bydeler, for eksempel i Wedding, finnes det opptil fem hus bakenfor det huset som står ut mot gaten, og de er bare skilt fra hverandre med en liten gårdsplass. De rommelige villaene i Zehlendorf, som er spredt omkring i skogene langs elven Havel, utgjør en behagelig kontrast. Når en følger denne elven nordover, veksler bildet. Husene ligner her mange steder nærmest små hytter, slik tilfellet er i Heiligensee, som ligger mellom Tegelsee og elven Havel.
Ettersom den eneste mulighet Vest-Berlin har for utvidelser, er i høyden, er det blitt reist veldige boligkomplekser. Det mest kjente er Märkisches Viertel, hvor det med tiden skal bo over 50 000 mennesker. Omkring 20 arkitekter fra forskjellige land fikk i oppdrag å tegne dette prosjektet. Resultatet: Nesten 32 kilometer nye gater, hvor det på begge sider er reist fargerike boligblokker på mellom tre og 18 etasjer, og dessuten et shoppingsenter, skoler og fritidsområder.
Men Vest-Berlin er ikke bare bolighus og forretninger. Skogene legger beslag på nesten 17 prosent av byområdet og parkanleggene på sju prosent, og så merkelig det enn kan høres, blir ytterligere 17 prosent brukt til forskjellige jordbruksformål. Karin og jeg fikk oss til og med en ridetur, og vi så de områdene hvor berlinerne pleier å gå på ski om vinteren.
Transportmidlene
«Skal vi ta en båttur?» spurte Karin. «Vi pleide ofte å ta fergen når vi skulle til Berlin.»
Vest-Berlins fire innsjøer og elvene Havel og Spree og en rekke kanaler gjør at byen har et vannveinett på hele 114 kilometer. Det finnes så mange private seil- og motorbåter i Vest-Berlin at noen hevder at en kan komme over elven Havel ved å gå fra båt til båt.
Berlin har et godt utbygd kommunikasjonssystem. Byen har undergrunnsbaner, høybaner og busser. Trikken har forsvunnet fra Vest-Berlins gater, men den spiller fortsatt en viktig rolle i Øst-Berlin. Undergrunnsbanen i de vestlige sektorer, som for tiden er cirka 100 kilometer lang, frakter hver dag over 600 000 mennesker. Billetten koster 40 pfennig (omkring 80 øre). To linjer går gjennom østsonen, men alle stasjonene i østsektoren er stengt bortsett fra én, som tjener som overgang til den sovjetrussiske sektor, og som betjenes av personale fra østsonen. Høybanen, som blir betjent av personale fra den sovjetrussiske sektor også i de vestlige sektorer, utfyller undergrunnsbanen og fører til de mest avsidesliggende deler av byen.
Vi besøkte også noen av museene og de gamle slottene i Berlin. Og vi ble godt mottatt i Europas største zoologiske hage, som har 13 500 dyr, og hvor en finner det største akvarium på det européiske kontinent. Som avslutning på turen besteg vi det 150 meter høye Funkturm, hvorfra vi fikk en storslått utsikt over byen. Da Karin betraktet fjernsyntårnet i østsektoren, undret hun seg på om noen kanskje så på henne derfra.
Vest-Tyskland har pumpet inn store pengesummer i de alliertes sektorer i Berlin for å understreke sin påstand om at Vest-Berlin er den 11. stat i forbundsrepublikken. Kommunistene hevder imidlertid at Vest-Berlin er en selvstendig politisk enhet, samtidig som de kaller Øst-Berlin den tyske demokratiske republikks hovedstad. Firemaktsforhandlingene om Berlin på ambassadørplan har etter 17 måneders forhandlinger ført til at partene er blitt enige om et avtaleutkast som må godkjennes av de fire stormakters regjeringer før det blir endelig vedtatt. Tiden vil vise hvilken betydning den avtalen vil få for Vest-Berlin. Når viktige européiske problemer blir drøftet, er som oftest «Berlin-problemet» inne i bildet. Det har i sannhet vist seg å være uhyre vanskelig for nasjonene å finne fram til en løsning på dette problemet som alle parter kan godta.
Altfor snart satt vi i flyet vårt igjen og var på vei bort fra Berlin. Men vi hadde sett mange ting som vi kunne snakke sammen om. I Karins øyne hadde ti år virkelig medført mange forandringer, og det var interessant for meg å høre henne sammenligne Berlin av i dag med Berlin for ti år siden.