Del 1: Jehova sørget for oss da vår virksomhet var forbudt

I mange tiår har Jehovas vitner lurt på hvordan det har gått med deres brødre i land hvor den kristne virksomhet har vært underlagt restriksjoner. Vi er glad for å kunne presentere den første av tre artikler som forteller om noe av det som har funnet sted. Dette er personlige beretninger fortalt av trofaste kristne i det som da var kjent som Øst-Tyskland.

I 1944 var jeg som tysker krigsfange i Skottland, og jeg arbeidet som sykepasser i Cumnock-leiren i nærheten av Ayr. Jeg fikk lov til å ferdes utenfor leiren, selv om jeg ikke fritt kunne omgås lokalbefolkningen. En søndag da jeg var ute og gikk en tur, traff jeg en mann som gjorde seg oppriktige anstrengelser for å forklare meg ting ut fra Bibelen. Senere tok vi ofte spaserturer sammen.

Etter en tid inviterte han meg til et møte i et hjem. Det var risikabelt for ham, ettersom jeg tilhørte en fiendtlig nasjon. Jeg skjønte ikke den gangen at han var et av Jehovas vitner — dette var tydeligvis en av deres små bibelstudiegrupper. Selv om jeg ikke forstod så mye, husker jeg tydelig en tegning av et barn i en lang, hvit kjole, sammen med en løve og et lam. Dette bildet av den nye verden, slik den blir beskrevet i Jesajas bok i Bibelen, gjorde dypt inntrykk på meg.

I desember 1947 ble jeg løslatt fra fangeleiren. Da jeg kom hjem til Tyskland, giftet jeg meg med Margit, som jeg hadde kjent siden før krigen. Vi bosatte oss i Zittau, nær grensen mot Polen og Tsjekkoslovakia. Etter noen dager banket et av Jehovas vitner på døren vår. «Hvis dette er den samme gruppen som den jeg traff i Skottland,» sa jeg til min kone, «så må vi slutte oss til dem.» Samme uke overvar vi vårt første møte hos vitnene.

Ut fra Bibelen forstod vi snart betydningen av å overvære kristne møter regelmessig og å ta del i forkynnelsesarbeidet. Ja, det som vitnene lærte oss ut fra Bibelen, ble snart det viktigste i livet vårt. Med tiden begynte jeg å lede et gruppebibelstudium. I februar 1950 spurte så to reisende kristne tilsynsmenn: «Har dere ikke lyst til å bli døpt snart?» Samme ettermiddag symboliserte Margit og jeg vår innvielse til Gud ved dåpen.

Problemene begynner

Zittau var i den sovjetiske sonen av Tyskland, og forsøkene på å skape problemer for Jehovas vitner hadde begynt i 1949. Det var mye om og men før vi klarte å få tak i lokale til et lite stevne i Bautzen. Om sommeren ble så ekstratogene til det store områdestevnet i Berlin plutselig innstilt. Likevel var det mange tusen som kom.

Menighetsmøter ble også forstyrret. Bråkmakere kom bare for å rope og plystre. En gang ble vi nesten tvunget til å avbryte foredraget til en reisende tilsynsmann. Pressen kalte oss dommedagsprofeter. Avisartikler påstod til og med at vi hadde samlet oss på fjelltopper fordi vi ventet på å bli rykket opp i skyene. Avisene siterte også jenter som angivelig hadde sagt at Jehovas vitner hadde prøvd å drive utukt med dem. Den forklaringen at ’de som innvier seg til Jehova, vil få evig liv’, ble fordreid til å hete at de som hadde sex med Jehovas vitner, ville oppnå evig liv.

Senere ble vi også beskyldt for å være krigshissere. Det vi sa om Guds Harmageddon-krig, mente de måtte bety at vi fremmet våpenkappløp og krig. Noe så urimelig! I august 1950, da jeg kom til nattskiftet i lokalavisen der jeg jobbet som trykker, ble jeg stoppet i porten. «Du har fått sparken,» sa vaktmannen, som var ledsaget av politiet. «Dere er tilhengere av krig.»

Da jeg fortalte dette til Margit, ble hun lettet. «Ikke mer nattarbeid,» sa hun. Vi ble ikke engstelige, og snart fikk jeg en annen jobb. Vi stolte på at Jehova ville sørge for oss, og det gjorde han.

Arbeidet blir forbudt

Den 31. august 1950 ble Jehovas vitners virksomhet i Den tyske demokratiske republikken forbudt. En bølge av arrestasjoner fulgte. Vitner ble stilt for retten, og noen ble dømt til livsvarig fengsel. To brødre fra Zittau som hadde lidd i konsentrasjonsleirer under nazistene, ble nå sperret inne av kommunistene.

Tilsynsmannen i vår menighet ble arrestert sammen med sin kone. De som arresterte dem, lot de to små barna deres være alene igjen i huset, helt overlatt til seg selv. Besteforeldrene tok seg av dem, og i dag er begge disse døtrene nidkjære forkynnere av Guds rike.

Kurerer fra menighetene i Øst-Tyskland reiste til og fra Berlin for å hente litteratur på avtalte steder i den frie vestlige sektoren. Mange av disse modige kurerene ble arrestert, stilt for retten og idømt fengselsstraff.

Tidlig en morgen dukket myndighetene opp for å ransake huset vårt. Vi hadde ventet at de ville komme, så jeg hadde plassert alle menighetens opptegnelser, som jeg tok hånd om, på låven, like ved et vepsebol. Insektene plaget aldri meg, men da mennene begynte å rote omkring, ble de plutselig omgitt av en sky av vepser. Det eneste de kunne gjøre, var å løpe i sikkerhet!

Jehova hadde forberedt oss til forbudet ved hjelp av stevnene som ble holdt i 1949. Programmet hadde oppfordret oss til å intensivere vårt personlige studium, vår møtedeltagelse og vårt forkynnelsesarbeid og også se hen til hverandre for å få støtte og oppmuntring. Dette hjalp oss virkelig til å forbli lojale. Så selv om folk ofte kritiserte oss og plaget oss, lot vi oss ikke merke av det.

Møtevirksomhet under forbudet

Etter at forbudet var blitt bekjentgjort, drøftet to andre brødre og jeg hvordan vi skulle klare å fortsette å holde menighetsmøtene. Det var farlig å samles, for det kunne bety fengselsstraff å bli oppdaget. Vi oppsøkte vitnene i området. Noen var engstelige, men det var oppmuntrende å se at alle forstod betydningen av å overvære møtene.

En interessert mann som eide en låve, tilbød oss å bruke den som møtested. Låven stod ute på et jorde, lett synlig for alle, men den hadde en bakdør som vendte ut mot en sti som var skjult av busker. Vi kunne derfor komme og gå ubemerket. Gjennom hele vinteren brukte vi levende lys og holdt møtene i den gamle låven, med rundt 20 personer til stede. Vi møttes hver uke til Vakttårn-studiet og tjenestemøtet. Programmet ble tilpasset våre forhold, og det ble lagt vekt på at vi måtte holde oss åndelig aktive. Vi var svært begeistret da vi etter kort tid kunne ønske den interesserte mannen som eide låven, velkommen som vår nye bror i sannheten.

I midten av 1950-årene ble dommene mildere, og noen brødre ble løslatt fra fengselet. Mange ble forvist til Vest-Tyskland. Når det gjelder meg selv, tok livet mitt en uventet vending etter et besøk av en bror fra Vest-Tyskland.

Mitt første store oppdrag

Denne broren kalte seg Hans. Etter at vi hadde snakket sammen, ble jeg bedt om å oppsøke en adresse i Berlin. Da jeg kom dit og hadde sagt kodeordet ved døren, ble jeg bedt inn. To menn tok imot meg, og vi hadde en hyggelig, men svært generell samtale. Så kom de til poenget: «Hvis du ble tilbudt et spesialoppdrag, ville du da ta imot det?»

«Selvfølgelig,» var svaret mitt.

«Godt,» sa de, «det var bare det vi ville vite. Ha en trygg reise hjem.»

Tre uker senere ble jeg bedt om å komme tilbake til Berlin, og jeg kom inn i det samme rommet. Brødrene rakte meg et kart over området rundt Zittau og forklarte hensikten med møtet. «Vi har ikke kontakt med vitnene i dette området. Kan du gjenopprette forbindelsen for oss?»

«Ja, naturligvis,» svarte jeg øyeblikkelig. Det var et stort område, over ti mil langt, fra Riesa til Zittau, og på det meste fem mil bredt. Og alt jeg hadde, var en sykkel. Da kontakten med de enkelte vitnene var opprettet, ble alle knyttet sammen med sin egen menighet, som regelmessig sendte en representant til Berlin for å hente litteratur og retningslinjer. Denne måten å operere på forhindret at andre menigheter ble satt i fare når myndighetene forfulgte én av menighetene.

Tillit til Jehova

Trass i forfølgelsen sluttet vi aldri å gå fra hus til hus med budskapet om Guds rike i lydighet mot Bibelens befalinger. (Matteus 24: 14; 28: 19, 20; Apostlenes gjerninger 20: 20) Vi oppsøkte adresser etter anbefalinger fra personer vi allerede kjente, og vi gledet oss over flere fantastiske opplevelser. Av og til ble selv feiltagelsene våre vendt til velsignelser, slik det følgende viser.

Min kone og jeg hadde fått en adresse vi skulle besøke, men banket på feil hus. Da døren gikk opp, fikk vi øye på en politiuniform som hang i gangen. Margit ble blek, og hjertet mitt hamret. Dette kunne bety fengsel. Jeg bad en kort bønn.

«Hvem er dere?» spurte mannen morskt. Vi var helt rolige.

«Jeg er sikker på at jeg har sett deg før et sted,» sa Margit, «men jeg kommer ikke på hvor. Jo, du er politimann. Jeg må ha sett deg på vakt.»

Dette var som å gyte olje på opprørt hav, og han spurte vennlig: «Er dere Jehovas?»

«Ja,» sa jeg, «og du må innrømme at det krever mot av oss å banke på hos deg. Vi er interessert i deg personlig.»

Han bad oss inn. Vi besøkte ham mange ganger og startet et bibelstudium. Med tiden ble denne mannen vår kristne bror. Denne opplevelsen styrket virkelig vår tillit til Jehova!

Søstrene var ofte kurerer, noe som krevde at de måtte sette sin fulle lit til Jehova. Slik var det da Margit en gang reiste til Berlin for å hente litteratur. Det var mye mer enn hun hadde enn ventet, og en klessnor var knyttet rundt den tunge, overfylte kofferten. Alt gikk bra helt til hun kom på toget, men da kom en grensevakt gående.

«Hvem eier denne, og hva er det i den?» spurte han myndig og pekte på kofferten.

«Det er skittentøyet mitt,» svarte Margit.

Han fattet mistanke og gav henne ordre om å åpne den. Sakte begynte Margit å knyte opp knutene på klessnoren rundt kofferten, én etter én. Siden grensevaktens jobb gjorde at han bare kunne reise en viss strekning med toget før han måtte gå av og ta et annet tog tilbake, ble han stadig mer utålmodig. Til slutt, da bare tre knuter gjenstod, oppgav han det hele. «Kom deg vekk! Og ta skittentøyet ditt med deg!» kommanderte han.

Jehovas personlige omsorg

Ofte fikk jeg ikke mer enn fire timers søvn om natten, for jeg tok meg vanligvis av menighetssakene i ly av mørket. Det var etter en slik natts virksomhet at noen tjenestemenn en morgen dundret på døren vår. De hadde kommet for å ransake huset. Det var for sent å gjemme noe.

Tjenestemennene var der hele formiddagen og endevendte huset; de sjekket til og med toalettet for å se om det var gjemt noe der. Ingen tenkte på å undersøke jakken min, som hang i gangen. Jeg hadde i all hast gjemt unna papirene i de mange lommene på den. Lommene bulte ut av nettopp det som tjenestemennene var ute etter, men de gikk tomhendte.

Ved en annen anledning, i august 1961, var jeg i Berlin. Dette viste seg å være siste gang jeg hentet litteratur før Berlinmuren ble bygd. Jernbanestasjonen i Berlin vrimlet av folk da jeg skulle reise tilbake til Zittau. Toget kom, og alle skyndte seg nedover perrongen for å gå på. Jeg ble feid av gårde i trengselen, og plutselig befant jeg meg i en tom vogn. Ikke før hadde jeg kommet inn, før vakten låste døren fra utsiden. Jeg stod alene i én del av toget, mens de andre passasjerene var stuet sammen i resten av toget.

Vi drog av sted mot Zittau. Jeg var alene i vognen en stund, men så kom toget til en stasjon, og dørene i min vogn ble åpnet. Flere titalls sovjetiske soldater strømmet inn. Først da skjønte jeg at jeg hadde gått på en vogn som var reservert for det sovjetiske militæret. Jeg ønsket at jorden kunne åpne seg og sluke meg. Men det virket ikke som soldatene merket noe galt.

Vi fortsatte reisen mot Zittau. Da vi kom dit, ble dørene i vognen vår slått opp, og soldatene hoppet ut. De begynte å ransake alle passasjerene på stasjonen. Jeg var den eneste som kunne gå uhindret. Mange av soldatene gjorde til og med honnør til meg fordi de trodde jeg var en høytstående tjenestemann.

Først etterpå forstod vi hvor verdifull denne litteraturen var, for byggingen av Berlinmuren brøt midlertidig forsyningslinjene våre. Dette var likevel nok litteratur til å dekke våre behov i flere måneder. I mellomtiden kunne det treffes tiltak for å gjenopprette forbindelsen med oss.

Det førte til forandringer for oss i Øst-Tyskland da Berlinmuren kom i 1961. Men Jehova var som alltid forutseende. Han fortsatte å sørge for oss da vår virksomhet var forbudt. — Fortalt av Hermann Laube.

[Bilde av Hermann og Margit Laube på side 26]

[Bilde på side 27]

Vi gledet oss over et lite stevne i Bautzen