En grunn til at legestanden bør utvise beskjedenhet
● Det finnes medlemmer av legestanden som har en tendens til å uttale seg temmelig dogmatisk. Svært ofte er de absolutt sikre på at de bedømmer et tilfelle riktig, og mener at «lekfolk» ikke bør dra det de sier, i tvil. Men hva viser kjensgjerningene?
En artikkel i New York State Journal of Medicine for 1. august 1967 kommer inn på de feil leger gjør når de stiller diagnose. Artikkelen heter «Manglende overensstemmelse mellom diagnoser før og etter døden», og den viser til tilfelle da resultatene av en obduksjon har vært i strid med den diagnose legen stilte mens pasienten levde. Etter å ha gjort oppmerksom på at «litteraturen inneholder utallige eksempler på uoverensstemmelser mellom diagnosen før og etter døden», kommer artikkelen med noen statistiske opplysninger om 11 forskjellige sykelige tilstander.
Det opplyses blant annet at mindre enn 50 prosent av de pasienter som led av lungeemboli, blodpropp i lungenes kretsløpssystem, hadde fått stilt den rette diagnose. Når det gjaldt blødninger i magen og tarmene, viste det seg at det var blitt stilt feil diagnose i 33 prosent av tilfellene. De fleste tilfelle av nyreinfarkt (områder med dødt vev i nyrene) ble ikke oppdaget før døden hadde inntrådt, og det samme gjaldt de fleste tilfelle av hjertemuskelbetennelse.
Obduksjoner av 1000 pasienter i Frankrike viste at bare 55,4 prosent hadde fått stilt riktig diagnose. Og i 23,5 prosent av tilfellene ble alvorlige sekundære sykdomstilstander oppdaget først etter døden.
Et eksempel: En kvinne som ofte satte maten i halsen når hun spiste, døde av kvelning en dag da hun spiste på en restaurant. To leger mente at hun døde som følge av et alvorlig hjerteanfall. En obduksjon viste imidlertid at hun var blitt kvalt av et stykke kjøtt. En riktig diagnose kunne kanskje ha reddet hennes liv.
Artikkelen sier videre: «Det at obduksjonene ofte korrigerer diagnosene . . . , er et objektivt vitnesbyrd om hvor mye legevitenskapen ennå har å lære.»
Er det ikke i betraktning av dette på sin plass å si at beskjedenhet er en dyd som legestandens medlemmer burde legge større vekt på?