TV-seerne får høre om kirkens politiske engasjement

FRANSK fjernsyns programserie om den katolske kirke viste også noe annet. Disse programmene viste at prester var politisk engasjert i en grad som mange seere ikke var oppmerksom på.

Seerne fikk for det første høre hvordan de spanske biskopene sverger troskap til staten i nærvær av general Franco. Et annet innslag i programmet var en serie intervjuer med prester, munker og nonner som mer eller mindre åpent ga uttrykk for at de inntok en opprørsk holdning til det politiske regime i Spania. Dette har brakt de høyerestående prester, som sverger staten troskap, i stor forlegenhet.

Noen bilder som var tatt opp i nærheten av Barcelona, viste et møte som opprørske prester holdt i et nonnekloster, hvor nonnene hadde stilt et rom til disposisjon for dem. Da den franske TV-reporteren spurte en av prestene om politisk virksomhet var forenelig med hans prestegjerning, svarte han: «Ja, for den offisielle kirke beskjeftiger seg hele tiden med politikk.» En langhåret ’hippie’-lignende jesuittprest sa at «i Spania leser presten evangeliet og Marx». Da han ble spurt om ikke disse to var i strid med hverandre, svarte han «nei».

Et annet intervju fant sted i en kirke hvor det blir trukket et forheng for alteret når kirken blir brukt til hemmelige politiske møter. En prest her sa rett ut at «det er nødvendig å gjøre folk oppmerksom på den utuktige ekteskapelige forbindelse mellom kirke og stat». En arbeidsprest tilføyde: «Kirken er forent med internasjonal imperialisme. Denne imperialisme må bli ødelagt, enten den nå er religiøs eller økonomisk.»

Men legger disse prestene større vekt på politisk virksomhet enn på å undervise folk i Guds Ord? Fjernsynseerne fikk se intervjueren stille dette spørsmålet til en spansk munk som tilhørte Benediktinerordenen. Mange ble overrasket over munkens svar. Han sa nemlig: «Ja, det er riktig.»

Den franske kardinal Daniélou ble så bedt om å kommentere denne filmreportasjen om den katolske kirke i Spania. Kardinal Daniélou sa: «Jeg ble slått av disse prestenes oppriktighet. . . . Jeg ble også slått av at de til stadighet hevdet at deres revolusjonære kamp ikke på noen måte berørte deres tro på Gud.» Det var imidlertid noe annet mange seere ble slått av. For dem var det underlig å høre en kardinal godta at prester er politisk revolusjonære.

Uro blant franske prester

I et annet av TV-programmene ble det gitt en oversikt over den politiske virksomhet blant franske prester. I programmet fikk en se en gruppe opprørske prester, som det skal være om lag 1000 av i Frankrike.

En talsmann for disse prestene sa at de hadde gått inn for «politisk virksomhet som gjør det mulig for oss som borgere å kjempe mot alle de undertrykkende krefter i dette landet og andre steder som skaper og opprettholder åpenbare ulikheter og urettferdigheter. Den tredje verden begynner i Vesten, og vi må derfor begynne her, i forening med alle dem som allerede er opptatt i dette frigjøringsarbeidet».

Seerne må ha lurt på om de lyttet til et foredrag av en prest eller til en opplesning fra Det kommunistiske manifest av Karl Marx. Dette viste seg å være berettiget da de fikk se de neste bildene.

De neste bildene viste venstreradikale katolikker som tok del i «klassekamp» sammen med sin prest. Presten var av den oppfatning at menneskeheten ikke er inndelt i troende og ateister, men i dem som er opptatt av å kjempe for å frigjøre menneskeheten (innbefattet både troende og ateister), og dem som ikke vil ta del i denne kamp. Han sa: «Jeg føler meg nærere knyttet til noen av mine marxistiske og ateistiske venner enn til dem av de troende som står utenfor denne kamp.»

Politiske motsetninger i De forente stater

En del av TV-programmet handlet om katolisismen i De forente stater. Det ble vist at politiske motsetninger blant prestene blir mer tydelige også der i landet.

I en kommentar til denne delen av TV-reportasjen omtalte den franske avisen Le Monde «den katolske kirkes overdrevne amerikanisme» og sa at kirken «har stilt seg solidarisk med the Establishment i den hensikt å bli godtatt av et samfunn som hovedsakelig er protestantisk».

En prest som ble intervjuet i programmet, innrømmet imidlertid at mange amerikanske katolikker «ikke lenger mener at det er nødvendig å være ytterliggående patrioter». Og i den delen av programmet som omhandlet den ulike holdning katolikker inntar til Vietnamkrigen, kom dette tydelig til uttrykk.

Noen amerikanske katolikker mente at krigen var et korstog for å redde katolikkene i Vietnam. Andre amerikanske katolikker, deriblant noen prester, ville bruke vold for å demonstrere mot krigen, selv om det skulle føre til at de kom i fengsel.

En rekke intervjuer med fremtredende katolikker som fortalte om den viktige rolle som den katolske kirke har spilt i Vietnam i vår tid, var også avslørende. Det kom fram at en av grunnene til at franskmennene koloniserte Indo-China i det 19. århundre, var at de ville beskytte katolske misjonærer som ble forfulgt der.

Seerne fikk også vite at under krigen i Indo-China mellom franskmennene og Vietminh (1947—1954 og i den nåværende Vietnamkrig har det å forsvare katolske interesser vært en av hovedoppgavene. TV-reporteren intervjuet en katolsk prest i en landsby i Vietnam som stolt innrømmet at han personlig ga innbyggerne — menn, kvinner og barn — militæropplæring.

Når det gjaldt de katolske flyktningene som forlot Nord-Vietnam etter 1954, omtalte Le Monde dem som mennesker som var blitt organisert av «stormtropp-prester, offiserprester som snakker like mye om maskingeværer som de snakker om evangeliet».

Kirken i Latin-Amerika

I det siste programmet var det en reportasje om den katolske kirke i Latin-Amerika. Det viste at den katolske tro ble påtvunget befolkningen i Latin-Amerika av conquistadorene og de prestene som kom sammen med dem fra Europa. Dette programmet viste også at den romersk-katolske kirke har støttet totalitære regjeringer som har undertrykt folket.

Den katolske kirke har, trass i at den har gjort sin innflytelse gjeldende i nesten 500 år og i lang tid har hatt enerett til å gi offentlig undervisning, holdt folket nede i uvitenhet, noe som også har bidratt til denne undertrykkelsen. Til og med i dag er analfabetismen meget utbredt i mange latinamerikanske land.

I en kommentar til dette spesielle programmet ble det sagt følgende i den katolskvennlige avisen Le Figaro, som kommer ut i Paris: «Det må til ros for dem som har laget dette programmet, sies at de aldri lot oss glemme hovedpunktet, nemlig den dype fattigdom blant menneskene i ’utkanten’ — bolivianere, colombianere, peruanere, brasilianere — som i dag lever som statsløse mennesker på grunn av at de aldri er blitt regnet for å være verdige til å bli behandlet som mennesker. Det er lenge blitt tatt som en selvfølge at dette er like mye den katolske kirkes skyld som myndighetenes skyld. Nå har noe nytt kommet inn i bildet: i dag forsøker noen prester og lekmenn å oppløse ekteskapet mellom kirke og stat.»

Dette ble bekreftet da TV-kameraet ble rettet mot en prest som arbeider blant indianere i Bolivia. Han kom inn på at den «mektige [katolske] kirke har flørtet med regjeringer og beriket seg selv». En prest som arbeider blant de fattige i Colombia, sa: «Kirkens oppgave er å arbeide sammen med de fattige. Men i Colombia er alt annerledes, for her er det et ekteskap mellom kirke og stat; de har stiftet bo sammen.» Begge disse prestene har kommet i konflikt med sine biskoper. Det er imidlertid andre prester med en revolusjonær innstilling som slutter seg til dem.

I sin kommentar til dette TV-programmet sa Le Monde: «Det fjerde programmet ga et godt bilde av katolisismen i Latin-Amerika, spesielt i Colombia, Bolivia, Guatemala og Brasil. Det var et smertelig litani om hunger, fattigdom, dødelighet og uvitenhet og åpenbarte en slående forskjell i den holdning de forskjellige prestene inntar.»

Det er rimelig å tro at den tiltagende uenighet blant katolske prester i moralske og politiske spørsmål også ville komme til uttrykk på andre områder. Det gjorde den også, og TV-programmene kom inn på noe av dette.