Kirken i Frankrike i forandring

Av Våkn opp!s medarbeider i Frankrike

«’Det er praktisk talt ingen som kommer til kirken. Hver morgen leser jeg messe for spurver og edderkopper. I fjor forrettet jeg én dåp og 26 begravelser. Hva sier du til det? Ikke ett bryllup.’ Da [denne presten] kom til La Bastide [i Sør-Frankrike], var det 85 barn som kom for å bli undervist i katekismen. I dag er det fem alt i alt. Det er bare én som utdanner seg til prest i bispedømmet, og 120 sogn har ingen prest.» — En prest som er sitert i Paris-avisen Le Figaro.

«Hvem vil sørge for at katolikkene får tilbake de gregorianske sangene, de vakre salmene, . . . de blomstersmykkede altrene, de rituelle ornatene, røkelsen, orglene og sogneprestene på prekestolen? . . . En katolikk som lenge har vært på avveier, og som bestemmer seg for å komme tilbake til hjorden, vil ligne den bortkomne sønnen. Men istedenfor å finne sin fars lune hjem vil han i dag finne en parkeringsplass utstyrt med høyttalere.» — Geneviève Dormann i Le Figaro Magazine.

SIDEN slutten av 1970-årene har det skjedd store forandringer for katolikker som gifter seg med protestanter. Fram til 1966 måtte den katolske ektefellen skriftlig avlegge ed på at han eller hun skulle oppdra eventuelle barn som ble født, som katolikker. Den protestantiske ektefellen måtte også undertegne denne avtalen. Nå har kirken lempet på dette. Vielsen kan finne sted enten i en protestantisk eller en katolsk kirke i nærvær av enten en protestantisk eller en katolsk prest eller begge to.

«Siden Det annet Vatikankonsil har ikke den katolske kirke bare fått en ny profil utad, men den ser også seg selv i et annet lys. . . . Kirken er nå mindre fordringsfull, står nærmere andre kristne religioner, anerkjenner samvittighetsfriheten og erklærer at den ’står til verdens tjeneste’.» — Den franske dagsavisen Le Monde.

I noen tiår nå, og særlig siden Det annet Vatikankonsil, har den katolske kirke gjennomgått mange forandringer. Hvordan ser trofaste tilhengere og presteskapet på disse forandringene?

Ikke slik det en gang var

I begynnelsen av 1960-årene tillot kardinal Feltin, erkebiskopen av Paris, prestene i sitt bispedømme å bytte sutanen, prestekjolen, ut med et mer verdslig antrekk, til og med en alminnelig dress med et lite kors på jakkeslaget. Den romersk-katolske sutanen forsvant så å si fra den franske skueplass; det var bare tradisjonalistiske prester som gikk med den. Omtrent samtidig fikk katolikker muligheten til å velge om de ville gå til messe lørdag kveld istedenfor søndag morgen.

Liturgien, som hadde vært uendret i mange hundre år, gjennomgikk mange forandringer. Moderne sanger, som ikke nødvendigvis var etter alles smak, ble introdusert i messen. Alteret ble snudd, slik at presten nå stod vendt mot sognebarna under seremoniene. Men en av de mest betydningsfulle forandringene i den katolske liturgi var at man begynte å bruke folkespråket. Dermed ble det slutt på messer på latin.

François, Maryse og Gilles var noen av de ivrige katolikkene som hadde meninger om denne nye situasjonen. François var glødende tilhenger av å ha messen på fransk. Han sa: «Da kunne du i hvert fall skjønne hva presten sa.» Maryse var imot forandringen, for hun syntes messen «var penere før». Gilles var enig med Maryse. Han sa: «Da vi gikk over fra latin til fransk, var det etter min mening et troskapsbrudd.»

Mange katolikker som er for disse forandringene, mener at man ikke har gått langt nok. Noen synes at kirken burde spille en mer aktiv rolle i forbindelse med det som skjer i verden. Andre er for at prester skal få gifte seg, og noen mener at også kvinner må kunne ordineres.

Er de troende trofaste?

Disse forandringene har ikke bare virket inn på kirkens ritualer. I mange land har antall kirkegjengere gått betraktelig ned. Andelen franske katolikker som går til messe minst én gang i måneden, har gått ned fra 45 prosent til 20 prosent de siste 25 årene. Å gå jevnlig til skrifte er nå avleggs. Ifølge en fersk undersøkelse er det bare 14 prosent av den franske befolkning som går til skrifte minst én gang i året, sammenlignet med 51 prosent i 1952.

Tilsynet med hjorden er også blitt et akutt problem. Prestene blir gamle. Prester som slutter eller dør, blir ikke erstattet med nye. Som følge av det har lekfolket begynt å ta mer aktivt del i gudstjenesten.

Prestemangelen er en krise som i særlig grad rammer landdistriktene. Hundrevis av prestegjeld i Frankrike har ikke noen prest mer, og mange av de troende reiser enten til byer i nærheten for å få med seg messen om søndagen, eller må nøye seg med det som kirken i Frankrike kaller ADAP, Les Assemblées Dominicales en L’Absence de Prêtres (søndagsmøter i fravær av en prest). Hva synes folk om disse møtene som ikke lenger kan betraktes som en messe? En nonne sa åpenhjertig om situasjonen i det midtre Frankrike: «Folk spør egentlig ikke om noen ting. Hvis det ikke ble holdt noe her om søndagene, ville de etter hvert bli fornøyd med at det ikke var noe.»

Nye katolske grupper, for det meste karismatiske grupper, gir mange et visst håp. Men de tiltrekker bare en liten del av de katolske troende og kommer ikke med noen løsning på det som er blitt kalt kirkekrisen.

Hvorfor finner disse forandringene sted? Når begynte de? Hva var det som utløste dem? For å besvare disse spørsmålene må vi ta et kort tilbakeblikk på den katolske kirkes historie de siste 30 årene.