Problemer for dem som ennå går i kirken

«KIRKEKRISE OG SIVILISASJONSKRISE.» Under denne overskriften skrev den franske kardinal Daniélou i Paris-avisen Le Monde: «Det virkelige problem er at det innenfor kirken [den katolske] finner sted et slags indre sammenbrudd, en sakramental krise, en bevissthetskrise, en krise som gjelder prestekallet. Og bak alt dette . . . ligger en troskrise. . . . Disse kriser er reelle og alvorlige.»

Denne erkjennelse av en katolsk prelat ble offentliggjort sammen med brev som var sendt Le Monde av bekymrede katolikker. De antyder at oppriktige katolikker, som er pinlig oppmerksom på ’troskrisen’, lider under det faktum at de gradvis blir klar over at denne krisen for en stor del er blitt framkalt av troløse kirkelige ledere.

Prester skammer seg for å snakke om Gud

En kvinne skrev: «Ikke i noen kirke kan en høre en prest som tør snakke om renhet, offer, respekt for seg selv og andre eller om dyd (et ord fra det forrige århundre som framkaller latterbrøl fra prester kledd i lyseblå gensere og nonner i korte skjørt). Geistligheten ’gjør tilnærmelser til verden’, men snakker sjelden om Gud.» — Le Monde, 28. august 1971.

Et år senere klaget en 22 år gammel student over de prekener han hadde lyttet til i ferien. Han skrev: «I likhet med mange andre franskmenn har jeg nettopp tilbrakt en måned på reise rundt i Frankrike, og som tilfelle er for så mange katolikker, har dette også betydd at jeg har deltatt i søndags-messen og hørt på prekener i fem forskjellige kirker.» Den første preken, forklarte han, dreide seg om konsolideringen av landbruket. Den andre handlet om «Hjernen på ferie». Den tredje presten ba sognebarna om å snakke i stedet for ham. Den fjerde fortalte hjorden om en komisk film han hadde sett, og den femte snakket om hvordan kapitalismen og brorskapet var uforenelige begreper!

Denne unge katolikken tilføyde: «Prestene snakker mindre og mindre om det vi ønsker å høre. Når jeg hører på en preken, venter jeg at den skal styrke meg i troen, eller styrke det som er igjen av den. Jeg venter at presten skal snakke om Gud og forklare Åpenbaringen. Jeg bryr meg ikke en døyt om hva Hans Velærverdighet Fader X mener om den nye regjeringen. . .

Det finnes kort sagt et tosidig problem. Hva de troende angår, finnes det ikke tvil om at kirkene blir tomme. En hvilken som helst turist kan bekrefte det. Hva prestene angår, sies det at de befinner seg i en kallskrise, og at tallet på ’desertører’ øker. . . . Det virkelige problemet er at mange prester, som er kommet i drift, ikke lenger tror noe særlig på det de gjør. . . .

Disse linjene er ikke skrevet for å støte noen. Det eneste formål med dem er å be prestene, hvis oppgave det er, om igjen å snakke om Gud, kjærligheten eller synden. Hvis de ikke har noe å si om disse spørsmål, så får de heller tie stille!» — Le Monde, 6.—7. august 1972.

En annen student, som var 24 år og bodde i Sørvest-Frankrike, skrev: «Når vi er i kirken, vil vi gjerne høre om Gud og evangeliet, ikke en kommentar til et av de siste TV-programmene eller til leveomkostningene. . . . Den misnøye, for ikke å si harme, som jeg føler . . . driver meg til å forlate det jeg fremdeles kaller ’Guds hus’.» En lege i Mulhouse, Alsace, skrev: «Ved min sønns bryllup holdt presten en preken over krigen i Biafra og om trafikkulykkene.» — Le Monde, 23. august 1972.

Et av de problemer som har oppstått for dem som ennå går i kirken, er følgelig å finne en prest som fremdeles ’tror på det han gjør’, og som er villig til å snakke om «kjærligheten eller synden», «Gud og evangeliet».

Problemer vedrørende læren

Men mener katolske biskoper og prester det samme når de snakker om «synden», «Gud» og «evangeliet»? Når for eksempel de nederlandske biskopene Johannes Bluyssen og Hubert Ernst snakker om slike viktige emner, er da deres oppfatninger i harmoni med det syn som blir framholdt av andre katolske biskoper eller av selve det katolske hovedkvarter i Roma?

Tydeligvis ikke, for den 13. oktober 1972 ga Vatikanet ordre om at en katekisme som var sendt ut med disse biskopers godkjennelse, skulle trekkes tilbake. Katekismen skulle brukes i deres bispedømmer (i Brabant i Nederland), og denne boken, som skulle lære kristne grunnlærdommer, ble funnet «kjettersk» på følgende seks punkter: «Evangeliene er ikke historiske; Kristus påsto aldri at han var Gud; treenighets-dogmet ble ikke lært før etter Kristi tid; oppstandelsen er en legende; ingen kirke kan hevde at den alene er Kristi kirke; Kristi legeme, slik det framstilles i nattverds-brødet, er bare et symbol på det kirkelige fellesskap.» — Le Figaro, 14.—15. oktober 1972.

I virkeligheten tar de feil, både de modernistiske biskopene i Nederland og de konservative i Vatikanet. Modernistene tar feil når de sier at «evangeliene er ikke historiske». (Se for eksempel Lukas 2: 1, 2; 3: 1, 2.) Men Vatikanet tar feil når det stempler som «kjettersk» uttalelsene «Kristus påsto aldri at han var Gud» (se Johannes 10: 36; 5: 19; 14: 28) og «treenighetsdogmet ble ikke lært før etter Kristi tid».a Modernistene tar fullstendig feil, når de påstår at «oppstandelsen er en legende» (se i Korintierne 15: 3—8), og at «ingen kirke kan hevde at den alene er Kristi kirke». Kristus har bare én sann menighet, og den må være «sannhetens støtte og grunnvoll». (1 Tim. 3: 15) Og både modernistene og de konservative tar feil med hensyn til uttalelsen om at «Kristi legeme, slik det framstilles i nattverds-brødet, er bare et symbol på det kirkelige fellesskap». For det første er ikke Kristi legeme til stede i brødet, slik de konservative hevder, og for det annet symboliserer ikke brødet «det kirkelige fellesskap», selv om det kan sies at det bare er «et symbol»; det symboliserer Kristi kjødelige legeme som ble gitt som et offer for hans disipler. — Luk. 22: 19.

Det er derfor tydelig å se at oppriktige katolikker ikke får noen klar ledelse når det gjelder læren, fra sine åndelige tilsynsmenn, enten disse er modernister eller konservative. I en kommentar til disse læremessige uoverensstemmelser innenfor den katolske kirke skrev det franske månedsbladet Le spectacle du monde: «Vatikanet hevdet at Nederland ikke er noe isolert tilfelle i denne henseende.» Forvirringen når det gjelder læren, er generell.

Det samme bladet fortalte: «De konservative hevder at det er sekulariseringen som har skylden for sammenbruddet av kirkens [den katolske] lære og institusjoner: den sekulariserte liturgi er blitt satt til side av ’menneskedyrkelse’; den plutselige innføring av politikk i kirken har ført til materialisme; lærespørsmåls-krisen har oppstått på grunn av ’pirat-teologer’ og slappe biskoper.» — Le spectacle du monde, desember 1972.

Hvis den foran nevnte studenten hadde vært så heldig å finne fem kirker hvor prestene prekte over andre emner enn økonomi, film eller politikk, er det altså slett ikke sikkert at han ville fått høre et harmonisk budskap fra uke til uke. Hvordan kan oppriktige katolikker få en sterk tro, når de blir fortalt motstridende ting av sine prester og biskoper? Hvordan kan en vente at de skal vite hva de skal tro, når de blir stilt overfor motstridende læresetninger fra modernister og konservative geistlige, og spesielt når begge syn ofte er i strid med det Bibelen lærer?

Politiske og moralske problemer

I en lederartikkel på første side skrev Le Monde nylig følgende: «Politikk er ikke lenger et forbudt ord for kristne. Dette ordet er tvert imot blitt ganske populært i den franske [katolske] kirke. De franske biskoper har nylig studert det nære forhold mellom troen og politikken.» — Le Monde, 31. oktober 1972.

På det franske bispemøtet i 1972, som ble holdt i Lourdes, var det faktisk følgende tema som sto i forgrunnen: «Politikken, kirken og troen.» Det ble utgitt en lang rapport fra bispemøtet under tittelen «En kristen måte å delta i politikken på». Mannen som i første rekke sto bak den, var biskop Matagrin av Grenoble, og denne franske prelaten er av den mening at «for å oppfylle alle kristendommens krav er en katolikk forpliktet til å delta i politikken». — Le Dauphiné libéré, 23. oktober 1972.

Hva blir så resultatet av at kirken på denne måten går inn for at katolikker skal ta del i politikken? I et referat fra et religiøst møte som ble holdt i Paris for å diskutere rapporten fra bispemøtet, skrev en katolsk dagsavis følgende: «Møtet i Mutualité-salen bekreftet at de kristnes [katolikkenes] politiske oppfatninger spenner vidt — fra det ytterste høyre til den ekstreme venstrefløyen.» — La Croix, 18. januar 1973.

Følgene av en slik politisk splittelse er innlysende. Som et fransk nyhetsmagasin uttrykte det: «Fra nå av kan hver enkelt katolikk, med evangeliet i hånd, bygge sin egen modell av framtidens samfunn. . . . På en søndag i mars 1973 kan derfor katolikker knele side om side og ta imot nattverden, for derpå å gå ut og putte vidt forskjellige stemmesedler i valgurnene.» (L’ Express, 16.—22. oktober 1972) Kan en forestille seg apostlene komme ut fra nattverden i Jerusalem for så å gå og gi sine stemmer til forskjellige politiske partier?

Men problemet går dypere enn som så. Katolikker med sterkt motstridende meninger kan lett la sine politiske følelser få overtaket, noe som får alvorlige religiøse følger. En slik splid har faktisk allerede oppstått, som det framgår av følgende sitater: «Politiske oppfatninger skaper klasser som har vanskelig for å kommunisere med hverandre. . . . Dette går så langt at kristne [katolikker] nå spør seg selv om de virkelig kan delta i nattverden sammen.» (La Croix, 16. mars 1973) «Enkelte [katolikker] nekter å gå til alters sammen med dem som de er uenige med i spørsmål som de betrakter som fundamentale.» — Le Monde, 29.—30. oktober 1972.

Det ser følgelig ut til at forskjellige politiske oppfatninger utgjør et annet problem for oppriktige mennesker som ennå går i kirken. Hva med moralske spørsmål?

De konservative innenfor den katolske kirke snakker om behovet for å «utfordre den moderne verdens idoler: sex, penger og staten». Men det modernistiske presteskap har tilpasset seg dagens hypertolerante samfunn. Under tittelen «Hvem holder fremdeles fasten? — Tåket og uklar synd» skriver Robert Solé: «Hvem gjør bot lenger, i en kirke hvor medlemmene litt etter litt ser ut til å tape enhver sans for synd? . . . I dag spør katolikker: ’Hva er ondt?’ mens de for ikke så lenge siden så det onde overalt. . . . Tidligere var synden klart definert og underlagt passende regler, men i dag er det uklart hva som er synd. . . . En billig psykologi har overbevist de kristne om at religionen, med dens gamle forbud, var årsak til skyldfølelsen.» — Le Monde, 4.—5. mars 1973.

Her ser vi igjen at oppriktige katolikker som fremdeles går i kirken, blir stilt overfor alvorlige problemer fordi kirkene ikke sørger for en klar ledelse hva moral angår. Skal de følge sine religiøse ledere, hvorav mange har antatt denne verdens normer for oppførsel, eller skal de rette seg etter bibelske prinsipper og lytte til sin gudgitte samvittighet?

Ansvaret hviler på hvert enkelt kirkemedlem

Den franske katolske forfatter og filosof Jean Guitton, medlem av det franske akademi, skrev en gang: «Vi bør absolutt være villig til å forlate vår religion hvis den viser seg å være noe annet enn sannheten.» For ikke så lang tid siden sa han: «I siste instans kan en ateistisk katolisisme vise seg å være ikke så ulik kommunismen.» — Paris-Match, 16. desember 1972.

Hva mener du om dette? Hører du til en kirke hvor det er vanskelig å finne «en prest som tør snakke om renhet, offer, respekt for seg selv og andre eller om dyd»? Den bekymrede katolske kvinnen som kom med denne klagen, la til: «Presteskapet . . . leder oss gradvis i retning av en ateistisk form for kristendom.» Er det dithen du ønsker å bli ledet?

Er du medlem av en kirke hvor teologer og biskoper lærer at ’evangeliene ikke er historiske’, og at «oppstandelsen er en legende», eller hvor du får vite at du er «forpliktet til å delta i politikken», med all den forvirring og splid dette fører med seg? Tilhører du «en kirke hvor medlemmene litt etter litt ser ut til å tape enhver sans for synd» fordi deres åndelige ledere lærer en moral som er basert på «billig psykologi» i stedet for på bibelske prinsipper?

Hvis dette er tilfelle, så tro ikke at du kan legge alt ansvar på lederne i din kirke. Hver og en av oss står personlig ansvarlig overfor Gud. Som Bibelen sier: «Vi skal jo alle stilles fram for Guds domstol.» (Rom. 14: 10) Guitton hadde rett da han sa at ’hvis vår religion viser seg å være noe annet enn sannheten’, da burde vi forlate den. Bibelen oppfordrer oppriktige kirkegjengere til omgående å forlate hele det verdenssystem som består av falsk religion, før dette system blir ødelagt av Gud. (Les Åpenbaringen, kapitlene 17 og 18.)

Bibelen oppfordrer oss til å «tilbe Faderen i ånd og sannhet». (Joh. 4: 23) Det er den slags gudsdyrkelse som interesserer Jehovas vitner. Det er av den grunn de legger så stor vekt på studium av Bibelen. De vil med glede studere Bibelen med deg, gratis, i ditt eget hjem. Du er også velkommen til deres møtested, Rikets sal. Der kommer du til å få «høre om Gud og evangeliet», ja, du vil få høre det gode budskap om evig liv i Guds nye ordning, som nå er nær. — 2 Pet. 3: 13; Joh. 17: 3; Åpb. 21: 3, 4.

[Fotnote]

[Ramme på side 4]

Økonomisk støtte

● Vanlig innsamling av kollekt og anmodninger om spesielle bidrag gir fortsatt resultater. Boken «Giving USA» for 1971 bemerker imidlertid: «De religiøse institusjoner er trolig de som er blitt sterkest rammet av inflasjonen. De siste tre års gaver til religiøse organisasjoner . . . representerer et nettotap på grunn av inflasjonen på minst 2,5 prosent.»

● Er kirkegjengerne glade givere? «Fem hundre italiensk-kanadiere ropte anti-kirkelige slagord mens de marsjerte fem kilometer i den nordlige del [av Montreal] søndag for å protestere mot skatter som enkelte katolske kirker har pålagt sine sognebarn,» skriver «Free Press» i London, Ontario, 26. februar 1973.

● Skoler som drives av kirkesamfunnene, merker presset. I USA er det nå 14 952 færre nonner som underviser enn i 1970. Ved sin avgjørelse av 25. juni «ser det ut til at Høyesterett har knust ethvert håp på nasjonalt plan eller delstatsplan om vesentlige nye former for offentlig støtte til de økonomisk hardt pressede kirkeskoler,» heter det i New York «Times».

[Ramme på side 4]

Medlemskap og kirkebesøk

● Det meldes at det regelmessige kirkebesøk i Australia har gått ned med 30 prosent i de siste 11 årene. I Frankrike er det bare om lag én av fire som går i kirken. I Lisboa, Portugal, går bare 15 prosent av katolikkene til messe om søndagen.

● «Daily Telegraph» for 16. april 1973 skrev: «En ny analyse over medlemskap i kirker i USA og Canada viser at de romersk-katolske og de fleste større protestantiske kirker enten har mistet medlemmer . . . eller unnlatt å holde tritt med befolkningstilveksten. . . . Jehovas vitner meldte imidlertid om en tilvekst på 7,2 prosent.»

[Ramme på side 5]

Moralske spørsmål

● Mange kirker kjemper ikke lenger for Bibelens høye moralnormer. I en artikkel i «The Christian Century» for 30. mai 1973 heter det for eksempel: «Når det gjelder holdningen til seksuelle avvikere, har en meget komplisert situasjon oppstått . . . en prest som det nå viser seg har visse homoseksuelle tendenser, blir neppe omgående avsatt.»

● Enkelte kirker er svært så villige til å oppmuntre dem som driver hasardspill. Avisen «Guardian» i Storbritannia skriver: «En fagforening for ansatte hos bookmakere er blitt dannet ved hjelp av den anglikanske kirke.»

● Religionssamfunnenes rulleblad omfatter også blodskyld. I Øst-Afrika, hvor over 100 000 mennesker ble slaktet ned under en stammefeide i 1972, «hevder den katolske kirke at den har 60 prosent av befolkningen som sine medlemmer. . . . katolikker drepte katolikker», i henhold til «Newsday», 23. mai 1973.

● Umoralen florerer i dag i den grad at, som John Cogley skriver i «Catholic America», «predikantene nøler med å snakke åpent ut om skyld eller synd».