Hvordan betrakter du andres skikker?
PÅ EN fin restaurant i London begynte en engelskmann og en afrikaner å spise middag. Da afrikaneren raskt plukket opp maten med fingrene, lynte innehaverens øyne av vrede. «All right,» sa han til engelskmannen, «jeg må be Dem om å gå og ta Deres venn med Dem.» En dame fnøs forarget: «Hvorfor kan de ikke lære å spise som folk?»
De reiste seg begge og gikk, mens alle fulgte dem med øynene. Hva galt hadde de gjort? Var de ikke passende kledd, og oppførte de seg ikke pent? Vel, det var dette med fingrene. Det blir ikke ansett for god tone å spise med fingrene.
Folk er ofte uvitende om hvor merkelige eller støtende deres skikker kan være for dem som har en annen bakgrunn. Dette ble også tydelig vist for noen år siden da en besøkende fra Canada var i audiens hos en afrikansk høvding i Ghana.
Kanadieren gestikulerte fritt med venstre hånd. Han overrakte også høvdingen en bok med venstre hånd. Dette sjokkerte stammens eldste. De snakket med høvdingen på de innfødtes språk og forlangte at mannen ble irettesatt og gjort oppmerksom på hva som var god tone.
Saken er den at ghananerne betrakter den venstre hånd som uren. Grunnen til dette er at det er den som brukes under besøk på toalettet. Den blir derfor aldri brukt til å gi eller ta imot ting med eller til å spise med. Selv om en vasker begge hender like godt, er den venstre hånd ifølge ghanansk skikk likevel uren.
De forskjellige lands skikker varierer en god del, ettersom folk har høyst forskjellig bakgrunn og utdannelse. Mener du at ditt lands skikker nødvendigvis må være de beste? Eller mener du at andre folks skikker og måter å gjøre tingene på kan ha sine fortrinn? La oss undersøke noen av disse skikkene. Det vil hjelpe oss til å besvare disse spørsmålene.
Skikken å gi gaver
Tenk for eksempel over de forskjellige skikker som knytter seg til det å gi gaver. Européere og amerikanere forsøker å velge en gave som passer til den personen som skal ha den. De fjerner også vanligvis prislappen, ettersom det er skikken at en gave ikke skal verdsettes etter det den har kostet. I Ghana er det imidlertid mer passende å gi penger som gave ved alle anledninger.
Når en tenker over det, er da ikke den ghananske skikken svært praktisk? Sparer den ikke folk for en masse tid og anstrengelser? Men er på den annen side ikke også det å få en gave som en av ens venner selv har valgt ut, noe som varmer en om hjertet? Begge skikker har i virkeligheten sine fortrinn, ikke sant?
Til og med den måten folk tar imot gaver på, er forskjellig. En høflig amerikaner eller européer vil vanligvis pakke ut gaven med alle tegn på glede, takke giveren overstrømmende og deretter antagelig finne det passende å gjøre gjengjeld på en eller annen måte for å vise at vennskapet er gjensidig. Men hvordan ville det være hvis du ga en ghananer en gave?
Han ville sannsynligvis takke deg ganske kort, ta gaven under armen og pakke den ut når han kom hjem. Neste morgen, når du kanskje har trukket den slutning at han ikke virkelig setter pris på gaver, ville han komme tilbake for å takke deg formelt. Denne ekstra anstrengelse får på en eller annen måte takken til å virke mer oppriktig. En ghananer vil heller ikke føle trang til å gjøre gjengjeld — i det minste ikke altfor snart. Han vil for en tid la deg ha gleden av å være hans velgjører.
Forskjellig syn på klesdrakt og gjestfrihet
Når en kvinne i Ghana er påkledd, vil hennes bein vanligvis være dekket, men ikke nødvendigvis hennes overkropp. En kan derfor se en mor gi sitt barn bryst samtidig som hun snakker med en gjest. Inne i huset vil en kanskje treffe en eldre kvinne som arbeider mens hun bare er tildekket fra livet og ned. Finner du dette sjokkerende? Du gjør kanskje det, men for mennesker som har vokst opp i et samfunn hvor dette er den vanlige klesdrakten, er det ikke noe sjokkerende ved det.
Forestill deg på den annen side en ghananer som kommer på besøk i et hjem i Europa eller USA. Han treffer da kanskje en husmor som går rundt i shorts. Noen steder vil han kanskje få se henne gå på gaten i det samme antrekket. Mens dette kanskje vil være akseptabelt for en amerikaner, vil afrikaneren si til seg selv: «Tenke seg til å gå ut i bare undertøyet!» De forhold en har vokst opp under, er således av avgjørende betydning for hva en betrakter som passende.
Hvordan ville du reagere hvis du ble invitert til noen og så ble tilbudt et bad? Ville du kanskje føle deg støtt og oppfatte det som et tegn på at verten mente du kunne trenge et bad? Eller ville du ta imot tilbudet som et uttrykk for gjestfrihet? Ghananerne bader to ganger om dagen og viser sin gjestfrihet ved å tilby sine gjester et bad. Hvis du besøkte det varme Ghana, ville du sikkert være enig i at det er en fin skikk, ettersom et bad virkelig er forfriskende.
I USA benytter en seg av korte hilsener. En sier kanskje bare ganske kort «hallo», og så fortsetter begge parter med det de holdt på med, eller begynner å gjøre det de hadde tenkt å gjøre. I Ghana blir derimot en gjest først tilbudt en god stol, og det blir brukt en del tid til å utveksle hilsener og ønske ham velkommen. Vanligvis får han også servert et glass vann.
Kanskje du avgjort foretrekker den ene skikken framfor den andre. Du synes kanskje at det er å sløse med tiden å bruke lange velkomsthilsener. Eller du synes kanskje en kort hilsen virker forjaget og til og med uhøflig. Er du i stand til å tolerere andres skikker? Hvis du er det, vil du bidra til å skape bedre forhold.
Tempo og detaljer
En forstår kanskje bedre skikken med å bruke lang tid til å hilse på hverandre når en tar tempoet i Ghana i betraktning. Det ser ut til at folk i høyt industrialiserte samfunn vanligvis går etter klokken i forbindelse med alt det de gjør, og at de nesten løper om kapp med den hele dagen. Men dette gjør ikke ghananerne. De tar det vanligvis med ro. Virker deres ubekymrethet hva tid angår, forstyrrende på deg, eller synes du at deres avslappende måte å leve på har sine fortrinn?
Amerikanere og européere legger også vekt på detaljerte opplysninger. De merker seg befolkningsantall, nøyaktige reiseruter, fargenyanser, navn på planter og så videre. Men en ghananer hefter seg vanligvis ikke ved detaljer. En kan for eksempel spørre en ghananer angående en person som er død: «Hvor gammel var han?»
Han svarer kanskje da: «Meget gammel, omkring 120 år.» Men dette betyr bare at han var gammel. Det er ingen som virkelig har regnet ut hvor gammel han var. Det blir ikke ansett for å være viktig i denne forbindelse.
En spør kanskje videre: «Hva var det han døde av?»
Han svarer kanskje da noe oppgitt: «Feber,» eller: «Det vet vi ikke.» Spiller det egentlig noen rolle når alt kommer til alt? Enten en vet det eller ikke, kan en ikke gjøre noe for å endre resultatet. Slik resonnerer vanligvis ghananerne.
Familien
I Ghana er familien en stor stamme som blir drevet mye i likhet med en korporasjon. Flere generasjoner av slektninger bor vanligvis sammen som en familie innenfor et bestemt område. Dette utgjør en forsikring, for teoretisk sett blir hvert enkelt medlem støttet av en hel gruppe slektninger hvis velstand og makt alltid står til hans disposisjon. En ghananer kan godt presentere noen som sin bror, mens vedkommende kanskje egentlig er hans fetter.
Andre steder i verden er familiene vanligvis mindre, og familiemedlemmene er ikke så nær knyttet til hverandre. En européer eller amerikaner som snakker om sin familie, sier kanskje at hans mor har det bra. «Hun har sitt eget hjem og bor for seg selv,» forteller han sine ghananske venner.
«Hun bor da vel ikke helt alene?» vil en av dem si.
«Jo, hun klarer seg ganske bra alene,» svarer han.
«Hvor forferdelig! Hvor ensomt! Hvor grusomt å la sin mor bo for seg selv uten å være omgitt av barn og barnebarn, nieser og nevøer!» vil ghananeren si.
Vedkommende blir kanskje lei seg fordi han nevnte sin mor. Og han passer omhyggelig på ikke å fortelle noe om hvordan eldre mennesker vanligvis bor i hans land. Er du tilbøyelig til å synes at det afrikanske familielivet med den nære tilknytning familiemedlemmene har til hverandre, har sine fortrinn?
For en amerikaner eller européer er polygami kanskje en merkelig skikk, men i Afrika er det en vanlig, godtatt levemåte. Hvor lett denne skikken blir godtatt, framgår tydelig av slike vanlige presentasjoner: «Dette er min fars hustru,» eller: «Dette er min bror. Vi har samme far, men hver vår mor.» Det er derfor forståelig at en polygamist ofte finner det vanskelig å begynne å leve i samsvar med den bibelske norm som går ut på at en mann bare kan ha én levende hustru. (1 Tim. 3: 2, 12) Det er imidlertid mange afrikanere som når de får forståelse av Bibelen, gir avkall på denne skikken fordi de virkelig elsker Gud og ønsker å oppnå hans godkjennelse.
Status og tjenere
Ghananerne er svært statusbevisste. Alder er noe som gir en person status. Det samme gjør penger. Menn står over kvinner. Folk med utdannelse blir betraktet som bedre enn folk som ingen utdannelse har. Yngre medlemmer av familien har liten innflytelse, selv om de er voksne. Godkjenner du slike former for status?
Noe som hjelper en til å bevare sin status i Ghana, er å skaffe seg tjenere, som ikke koster stort. I samsvar med sine midler vil en mann gradvis skaffe seg en hustjener, en vaskegutt, en gartner, en sjåfør og så videre. Nesten alle kvinner av middelstanden har en tjenestepike. Hun blir vanligvis ansatt når hun er ganske ung, bare mellom åtte og ti år gammel. Hun får svært liten betaling, og det ventes mye av henne hva det å arbeide i huset angår. Synes du synd på den lille tjenestepiken?
Hun har imidlertid fordeler av en slik stilling. Hennes frue må sørge for at hun får en grunnleggende skolegang eller i det minste lærer et eller annet, for eksempel å sy eller selge varer eller å gjøre noe av det husmoren selv gjør. Hun blir tatt vare på som et medlem av familien. Hun lærer å påta seg ansvar, å lage mat og å ta seg av en familie, en opplæring som vil gjøre henne til en ønskverdig hustru.
Ekteskapsskikker
I Ghana er det vanlig å betale en brudepris. Prisen for en brud varierer sterkt. Den avhenger av de lokale forhold, den status brudens familie har, brudens utdannelse og hennes skjønnhet. Synes du denne skikken med å kjøpe en brud virker litt for beregnende? Den har sine praktiske sider.
Pengene vil være en hjelp for bruden til å skaffe seg de nødvendige ting, for eksempel kjøkkenutstyr og andre ting til hennes nye hjem. Brudeprisen kan også omfatte stoff til å sy klær av, slik at hun kan kle seg pent etter bryllupet. Mange av medlemmene i en stor familie har bidratt til pikens oppdragelse og undervisning, og den vordende brudgom viser derfor sin verdsettelse av dette ved å gi dem en gave. Det tar tid å ordne med alt dette, ja, undertiden kan det ta flere år, særlig hvis brudgommen ikke er særlig velhavende og må benytte seg av et slags avbetalingssystem.
Når bryllupsdagen endelig kommer, blir paret presentert offentlig i sin fineste skrud. Nære venner følger de nygifte til deres nye hjem. De følgende dager tilbringer det unge paret vanligvis med å besøke og takke dem som har hjulpet til med å ordne alt. Venner kommer også på besøk til dem i deres nye hjem, og særlig brudepiken må besøke dem daglig for å forvisse seg om at alt står bra til.
Tenker du: «Det var da forferdelig! Så lite privatliv!»? Du gjør kanskje det hvis du er vant til noe annet. Men i Ghana ville det å reise på bryllupsreise bli betraktet med mistenksomhet. Hva er det de løper bort fra? ville folk tenke. Hvilken skikk foretrekker du?
Barnefødsler og oppdragelse av barn
For noen mennesker er det fellesskapet som blir betraktet som det viktigste i ekteskapet. Ghananerne legger imidlertid størst vekt på det å sette barn til verden. Når en kvinne har født ti barn, blir det feiret, og det blir gitt en sau i gave. «Det er naturligvis kvinnen som får denne gaven på grunn av alt det hun har vært igjennom ti ganger,» tenker du kanskje. Men slik er det ikke. Det er mannen som får gaven. Han får den fordi han har forsørget ti barn, og disse vil ifølge den gamle stammeordning, bygge opp prestisjen og antallet av medlemmer i morens stamme.
En ghananer som besøkte New York, likte ikke den måten en tok seg av barna på der. Han la merke til at mange kvinner «skjøv barnet sitt foran seg i en kasse og holdt hunden sin inntil sitt bryst». I Ghana blir spebarn vanligvis bundet fast til morens rygg. Der sitter barnet trygt, og moren har sine hender fri og trenger ikke så mye utstyr. Du er sikkert enig i at denne skikken har sine fortrinn.
En ghananer stiller seg vanligvis også tvilende til den amerikanske og européiske skikken å gi barna mange leker og la dem få sin egen spesielle tallerken, sin egen stol og til og med sitt eget værelse. Er ikke det å behandle barnet som en voksen? spør han kanskje.
Et afrikansk barn er på den annen side bare et medlem av hele familiegruppen. Det har ikke sitt eget værelse, men deler tvert imot sitt sovested med andre og får en stol å sitte på hvis ingen voksen trenger den. Det er omgitt av en hel skare av slektninger og spiser fra samme bolle som sine foreldre og sine venner. Et afrikansk barn har svært få kjøpte leker, men bruker sin fantasi og oppfinnsomhet og lager noen selv. Det får kjærlighet og omsorg, men blir ikke skjemt bort. Det er større sannsynlighet for at et slikt barn vil vise respekt for de voksne, enn et som blir bortskjemt.
Første gang en hører om andre folks skikker, vil en kanskje finne dem merkelige og til og med anstøtelige. Men når en setter seg nærmere inn i dem og betrakter dem mer objektivt, vil en ofte finne at de har sine fortrinn, og en vil kanskje til og med like noen av dem bedre enn sine egne. Har du gjort den erfaring?
— Av «Våkn opp!»s korrespondent i Ghana.