Nigeria kvitter seg med sin «byrde»

Av «Våkn opp!»s korrespondenter i Nigeria og Ghana

«DE UØNSKEDE utvandrer.» «Nigerias utskudd: Den grusomme utvandringen.» Med sviende overskrifter henledet den internasjonale presse offentlighetens oppmerksomhet på en av de største folkevandringene i Afrikas historie. Dette var ikke et frigjort folks triumferende utvandring, heller ikke en flukt fra undertrykkelse eller krig. Det var en utvandring av nesten to millioner mennesker som ble tvunget til å reise ut av landet på den nigerianske regjerings befaling.

Olje og det vestafrikanske fellesskap

I 1975 hadde Nigeria nesten kommet på fote igjen etter borgerkrigens herjinger og var blitt en stor oljeprodusent. Den nye velstanden på grunn av oljen gav landet større økonomisk innflytelse og politisk anerkjennelse internasjonalt sett. I mai 1975 tok derfor Nigeria initiativet til å opprette ECOWAS, Vest-Afrikas økonomiske fellesskap. Hva var hensikten? Å fastsette rammer for handel og økonomisk samarbeid. Det ble bestemt at innbyggerne i ECOWAS’ forskjellige medlemsland kunne besøke hverandre i inntil tre måneder uten visum.

Dette resulterte i store folkevandringer. «Alle veier førte til Nigeria,» det rikeste og mest befolkede landet i fellesskapet. Det hendte at hele 3000 utlendinger fra slike land som Tchad og Ghana passerte kontrollpostene for innvandring på én dag! Men den største tilstrømningen kom umerkelig, snikende — og ulovlig — over landets åpne, ubevoktede grenser. De fleste nigerianere tok imot innvandrerne med velvilje, for de utgjorde billig arbeidskraft enten de var faglært eller ikke, og de tok ofte jobber som nigerianerne ikke ville ha. Men som tilfellet er med en hvilken som helst stor folkevandring, var det svært mange som var uønsket. Så det varte ikke lenge før det oppstod problemer.

Innvandrerne blir en «byrde»

Tilstrømningen av innvandrere var årsak til bekymring allerede i 1978. Mange mente at billig utenlandsk arbeidskraft førte til den økende arbeidsløsheten blant nigerianerne. Ifølge den nigerianske presse mistet tusener av mennesker livet på grunn av religiøse opptøyer som ulovlige innvandrere stod bak i 1980 og 1982. Arbeidsløse innvandrere dannet bevæpnede gjenger og rante, drepte og voldtok uskyldige borgere. Tusener av innvandrerkvinner var prostituerte. Pågående utenlandske tiggere — menn, kvinner og små barn — ble en plage.

Noen fryktet derfor for landets sosiale og politiske sikkerhet. I 1980 begynte de å protestere mot «ulovlige innvandrere» og «uønskede utlendinger». Den nigerianske regjering reagerte i 1981 ved å påby at alle afrikanere som oppholdt seg i landet, og som ikke var nigerianere, skulle la seg innskrive ved innvandrerkontorene. Men det ble ikke gjort stort for å håndheve denne loven.

Så kom 1982. På grunn av verdens overflod av olje og inflasjonen ble det nedgangstider i Nigeria. Som avisen Daily Times, som kommer ut i Lagos, uttrykte det: «Det mørke bildet av økonomien var et godt nok tegn for den føderale regjering på at Nigeria ikke lenger kan spille rollen som julenisse.» De som hadde kommet inn i landet da økonomien var god på grunn av oljen, skulle derfor tvinges ut av det da det gikk nedover med økonomien.

Utvandringen

Det kom derfor ikke som noen overraskelse da myndighetene 17. januar 1983 gav alle ulovlige innvandrere en frist på to uker til enten å legalisere sin status eller å forlate landet. Nigerianske godseiere kastet ut utenlandske forpaktere. Arbeidsgivere sa opp fremmedarbeidere. De fleste av de utlendingene som ikke var registrert, var derfor raske med å pakke sammen sakene sine. En ghanansk mann hadde like før sagt til noen av vennene sine at han bare ville reise fra Nigeria hvis han ble truet på livet. «Selv da vil det være en sakte vandring hjem,» sa han. Men utvandringen foregikk i et slikt høyt tempo at hans forutsagte «sakte vandring» ble en flukt i all hast.

Hundretusener forlot landet. De ble stuet sammen i minibusser, og det krydde av lastebiler som var fullastet med deres fargerike eiendeler og lagde trafikkork på vei til den internasjonale havnen og den internasjonale flyplassen i Lagos. Men hvor kunne de dra hen? Ghanas grense var stengt. Både Benin og Togo stengte også sine grenser av frykt for at hundretusener av ghananere skulle bli sittende fast i disse landene. Store folkemengder, deriblant barn og gravide kvinner, led sult og levde under usunne forhold helt til dette problemet ble løst. Myndighetene i Benin og Togo gjorde naturligvis det de kunne for å være til hjelp. Men 29. januar 1983 åpnet Ghana sine grenser. Verden ble nå vitne til noe helt usedvanlig etter hvert som folkemassene strømmet inn i Benin, gjennom Togo, inn i Ghana og vandret enda lenger.

Ghana hadde allerede dannet et spesielt arbeidslag som skulle ta seg av denne tilstrømningen og evakueringen. Det store parkområdet ved messehallen i Labadi i Accra ble utpekt som et mottagelsessenter for dem som kom landeveien og med båt. Men søndag morgen var messeområdet stappfullt, så det måtte åpnes flere andre sentrer. Bileiere ble oppfordret til å låne ut bilene sine til myndighetene, slik at de kunne brukes i evakueringsarbeidet. Det vakte forundring at de som hadde vendt tilbake til Ghana, ble spredt rundt om i landet på en slik effektiv måte at det faktisk ikke var nødvendig å sette opp flyktningeleirer.

Enhver som vendte tilbake, hadde sin historie å fortelle. Én ghanansk mann greide å nå grensebyen Aflao og lurte på hvordan han noen gang skulle komme til Accra. Plutselig hørte han noe bråk da det ble kastet brød ut av en varebil som kjørte sakte forbi, og folk strømmet til for å fange dem i luften. Da han gikk derfra, begynte han å gå mot Accra, men ble tvunget til å dra tilbake til Aflao, der folk febrilsk kjempet for å komme inn i noen busser. Snart fikk han øye på en fullastet lastebil som satt fast i trafikken. «Jeg samlet de få kreftene jeg hadde igjen,» sa han, «kastet reisevesken opp på bilen og begynte sakte å klatre opp. Jeg var dypt takknemlig over at noen bak meg dyttet meg flere ganger, slik at jeg kom meg opp på bilen. Cirka 100 av oss utholdt der den tre timer lange reisen til Accra.»

Motgangen avlet av og til kameratskap. Noen av dem som vendte tilbake, delte det de hadde, med vilt fremmede mennesker. Noen av de sterke hjalp noen som var svakere, med å skaffe seg mat. På flyplassene var det til og med noen som delte pengene sine med medreisende. Men motgang avlet også råhet. En sulten mann ble truet på livet og fratatt maten sin akkurat idet han skulle til å spise. En kvinne som var på vei til et mottagelsessenter med en kurv med mat, fikk aldri delt ut det som var i den — sultne mennesker rappet det kjapt til seg.

På flyplassen og havnene var det stor trengsel, og det måtte folk holde ut helt til de ble evakuert av båter og fly. Mange falt i vannet, og minst én druknet da folk trengte på for å kjempe seg til en plass i båtene. Men de organiserte raskt redningskorps. Og for hver vellykket redning gikk det en kraftig bølge av applaus gjennom folkemengden, som bestod av ghananere så vel som nigerianere. Til slutt satte de segl, tettpakket som sild i en tønne.

Ettervirkningene

Dette er blitt kalt den grusomme utvandringen, og grusom har den vært på flere måter. Mange synes at påbudet kom altfor plutselig, og at perioden på to uker var for kort. Men nigerianske kommentatorer minner om at ulovlige utlendinger fikk beskjed om å legalisere sin innvandrerstatus lang tid i forveien, og at det bare var de som ikke gjorde dette, som ble berørt. Og myndighetene i Nigeria forsøkte å gjøre det så lett som mulig for de utlendingene som reiste. De fikk lov til å ta med seg det de eide, og det de hadde tjent. Det ble også gitt en del legehjelp. Det nigerianske transportarbeiderforbund lånte frivillig og gratis ut 200 campingvogner som kunne brukes til å evakuere folk fra hele landet. Og mange privatpersoner gav økonomisk støtte. Nigerianerne hevder også at de allerede har fått det bedre, ettersom de har fått større muligheter til å skaffe seg arbeid og et sted å bo.

Nigerias handlemåte gikk ikke desto mindre ut over internasjonale forbindelser. Og ved å lette sin egen situasjon skjøv Nigeria igjen en tung sosial og økonomisk byrde over på de mye fattigere landene. Ghana alene har nå over en million nye munner å mette og har anmodet hele verden om hjelp. Dette har ført til at flere andre land og utenlandske organisasjoner har gitt Ghana, Togo og Benin økonomisk og materiell støtte. Nigeria har også bevilget en million amerikanske dollar i støtte.

Hva slags framtid har så disse menneskene som har vendt tilbake til sine hjemland? Enten du kaller dem flyktninger, deporterte mennesker eller ulovlige utlendinger som er blitt kastet ut av landet, understreker deres vanskelige situasjon på en dramatisk måte de forvirrende, uløselige problemene som verdens ledere må kjempe med — en sviende anklage mot en verden som ikke lenger kan ta seg av sine innbyggere.

[Bilde på side 9]

Hvordan vil framtiden arte seg for slike mennesker?