Skyskrapere på de afrikanske savanner

Av «Våkn opp!»s korrespondent i Rhodesia

VERDENS høyeste dyr — det er sjiraffen. Disse skyskraperne på de afrikanske savannene kan være opptil seks meter høye. Tenk bare på at en nyfødt sjiraff er 1,8 meter høy! Ja, nest etter trærne er disse skyskraperne på de åpne, tørre gressteppene i Afrika de levende ting som rager høyest opp i luften.

Det de fleste først merker seg når de ser en sjiraff, er den lange halsen og de tynne, lange beina. Det ser ut som om halsen absolutt ikke står i forhold til resten av kroppen, men i virkeligheten er det den ualminnelig korte ryggraden som gir en det inntrykket.

Den lange halsen

Halsen som kan være mellom 1,8 og 2,5 meter lang hos et voksent dyr, har det samme antall virvler som halsen hos andre pattedyr, for eksempel flodhesten, nemlig sju. Disse sju halsvirvlene er naturligvis mye større enn halsvirvlene hos andre dyr. Sjiraffens hals er ikke desto mindre overraskende bøyelig og smidig.

Når en ser på sjiraffen, forstår en at den må ha et sterkt hjerte for å få blodet pumpet helt opp til hjernen gjennom den lange halsen. Hjertet er virkelig stort. Det kan bli hele 60 centimeter langt, dets vegger kan bli 7,5 centimeter tykke, og det kan veie over 11 kilo! Sjiraffens hjerteslag er også usedvanlige for et så stort dyr. Hjertet slår mellom 150 og 170 ganger i minuttet. Til sammenligning kan vi nevne at et voksent menneskes hjerte slår om lag 72 ganger i minuttet.

Noe som lenge forundret folk, var at ikke blodkarene i hodet til sjiraffen ble sprengt når den plutselig bøyde det mot bakken, og at sjiraffen ikke ble svimmel når den plutselig rettet hodet opp igjen. Forklaringen er at sjiraffens arterier og vener er rikt utstyrt med klapper. Sjiraffen er dessuten utstyrt med et svampaktig vev som beskytter hjernen mot kraftige blodtilstrømninger. Denne enestående krafttransformatoren, som en kan kalle dette vevet, bryter blodstrømmen gjennom halspulsåren, hovedpulsåren til hjernen. Den deler den i fine, små strømmer som til slutt når hjernen uten å øve et skadelig trykk på den. Det er virkelig en praktisk innretning, ikke sant?

Fordi sjiraffen har så lang hals, tror du kanskje at det er lett for den å nå ned til bakken, men det er det ikke. Musklene og senene i halsen er festet til lange utløpere fra ryggsøylen, og dette gjør det vanskelig for sjiraffen å nå bakken med hodet uten å sperre forbeina ut til siden eller å bøye knærne. Dette er en svært ubekvem stilling, og når sjiraffen står på den måten, er den temmelig forsvarsløs. Når en sjiraff bøyer seg for å drikke, må den stadig rette seg opp for å forvisse seg om at det ikke er fare på ferde.

Trives best i åpne områder

Sjiraffens høyde kommer vel med når en tenker på hva slags føde den foretrekker. Den setter nemlig stor pris på de øverste bladene på de tornefulle akasietrærne, som rager mellom fire og en halv og seks meter opp i luften. Ved hjelp av den 45 centimeter lange tungen sin river den lett kvister og blad av trærne. Men hva med de spisse tornene på akasietrærne? Det ser ikke ut til at de sjenerer sjiraffen. Dette skyldes sannsynligvis at leppene dens er temmelig hårete foruten at de er ru på innsiden.

Disse drøvtyggende skyskraperne på de afrikanske savannene hører med til de få ville dyr som ikke har kommet i konflikt med mennesker som driver kveg- og saueavl. Kveg og sauer kan ikke spise av løvet i tretoppene.

Sjiraffen liker seg ikke inne i de dype skogene. Den foretrekker å holde seg på de åpne, tørre savannene. Det er forståelig at den foretrekker åpne områder, når en tenker på hvor høy den er, og hvilket bemerkelsesverdig godt syn den har. «Sjiraffen har det skarpeste syn av alle de afrikanske dyr som det drives jakt på,» sier zoologen George G. Goodwin. Den kan se i nesten alle retninger uten å snu hodet. Den kan følgelig se en fare nærme seg langt borte og så skynde seg vekk. En har lagt merke til at når løver som prøver å overfalle en sjiraff, forstår at de er blitt sett, gir de opp forsøket. Når det lykkes en løve å drepe en sjiraff, skjer det som oftest i et skogbevokst område, hvor sjiraffen ikke har fått det fulle overblikk.

Interessante kjensgjerninger

Det er mange interessante ting som kan fortelles om disse tårnhøye dyrene. Sjiraffen kan for eksempel løpe av gårde i en fart av 50 kilometer i timen i åpent terreng. Selv om en rekke trær står i veien, kan den likevel løpe ganske fort. Den unngår sammenstøt med trærne ved å svinge hodet og halsen til side eller under greinene. Det er ikke så lett å innhente den, ikke engang ved hjelp av en hest. Den tilbakelegger store strekninger i en fjærende galopp med lange skritt. Den tar seg fram på en både elegant og rytmisk måte.

Sjiraffungen kommer til verden med et fall på halvannen meter. Erfaringer i zoologiske hager viser at den ikke tar noen skade av dette. Den kan reise seg opp fem minutter etter fødselen og ta til seg føde 20 minutter senere. En voksen, stor hann kan veie mellom 1300 og 1800 kilo.

Det er ikke så enkelt for sjiraffene å sove. På grunn av høyden er det mange av dem som foretrekker å sove i stående stilling. Noen av dem legger seg imidlertid ned når de skal sove.

Sjiraffen har et tiltalende utseende med store, mørkebrune øyne og lange, svarte øyenvipper. På hodet har den to horn. Det er bare sjiraffen som har den typen horn. De er av massivt bein som er like hardt som elfenbeinet i elefantens støttenner, og de er alltid dekket av hud. Alle sjiraffer har minst to horn. Noen arter har et tredje horn mellom øynene foran de vanlige to.

Et annet ualminnelig trekk ved disse høye skapningene er deres blodtrykk. Det er det høyeste i verden, cirka tre ganger så høyt som menneskets blodtrykk. Men det er bare en av de mange bemerkelsesverdige ting som kan sies om sjiraffene. Disse skyskraperne på de afrikanske savannene vitner om en vidunderlig Skaper: «For hans usynlige vesen . . . er synlig . . . idet det kjennes av hans gjerninger.» — Rom. 1: 20.