«Ditt Ord er sannhet»

Kan datamaskiner være til hjelp for bibelforskere?

I VÅR moderne tid løser datamaskiner mange problemer i forretningslivet og på det industrielle område. Kan de også løse problemer for bibelforskere? Det avhenger av hva slags problem det dreier seg om.

Da utgiverne av den amerikanske bibeloversettelsen Revised Standard Version ønsket å få laget en uttømmende bibelordbok til sin nye oversettelse, ga de dr. Ellison i oppdrag å utføre denne oppgaven. Ved å gjøre bruk av en datamaskin kunne han utføre dette arbeidet på noen få år, bare en brøkdel av de 30 årene som det tok dr. Strong å lage sin Exhaustive Concordance of the Bible (en ordbok til den autoriserte engelske oversettelsen, King James Version) i det 19. århundre.

Det er imidlertid enkelte som ikke er fornøyd med å kunne bruke datamaskinen bare til slike oppgaver, og som vil forsøke å bevise hvem som har skrevet Bibelens bøker, på grunnlag av stilen, ved å gjøre bruk av en datamaskin. I 1963 hevdet således en skotsk prest at en datamaskin beviste at apostelen Paulus bare hadde skrevet fem av de 14 bøkene som vanligvis blir tilskrevet ham.

Senere, i september 1969, var det en tysk lærd ved den fjerde internasjonale kongress i forbindelse med nytestamentlige studier i Oxford i England som sa at han ved hjelp av en datamaskin kunne påvise at Jesus på de stedene i evangeliene hvor han uttaler et «ve», henvender seg til sine motstandere og ikke til sine venner og disipler. I en bok som han skrev, hevdet han dessuten at han ved hjelp av en datamaskin kunne bevise hvem som skrev hva. Hvordan forholder det seg med dette?

La oss for det første slå fast at en ikke trenger en datamaskin for å kunne forstå at Jesus ikke henvender seg til sin venner og disipler der hvor han uttaler et «ve». Hvordan kunne han henvende seg til dem og samtidig bruke slike ord som: «Ve eder, I skriftlærde og fariseere, I hyklere!»? — Matt. 23: 13—33.

Og hva med den skotske og den tyske forskerens påstand om at de ved hjelp av en datamaskin kan vise hvem som skrev hva, på grunnlag av stilen? Er deres påstand noe å feste lit til? Nei. Hvorfor ikke? Fordi det er slik som dr. S. M. Lamb, professor i språkvitenskap ved Yale universitet, så godt uttrykte det: «Datamaskinen eier ikke intelligens i det hele tatt, men er tvert imot svært dum, og det er i virkeligheten det som er et av dens største fortrinn — dens blinde dumhet.» Han betegnet ganske enkelt datamaskinen som en «maskin som følger de instrukser den får», og som «har en voldsom hastighet og er svært nøyaktig, men det er også alt».

Noe som viser hvor «dum» datamaskinen er, er dens manglende evne til å oversette. Hva skjedde da en datamaskin fikk beskjed om å oversette en setning fra engelsk til russisk? Den russiske setningen ble helt meningsløs. Hva skyldtes det? Det skyldtes det forhold at ordene ofte har mer enn én betydning eller meningsnyanse, og at det ofte kan være vanskelig å finne det tilsvarende ordet på et annet språk. Ett og samme ord kan dessuten ha forskjellige betydninger i forskjellige land. Ordet «billion» betyr for eksempel i De forente stater og i Frankrike tusen millioner. Men i England og Tyskland og her i Norge betyr en billion en million millioner. En datamaskin ville ikke kunne skjelne mellom disse to slagene av billioner.

Ordspråk og bevingede uttrykk mister mye av sin kraft hvis de blir oversatt bokstavelig, men det er den eneste måten en datamaskin kan oversette på. Ordtaket «én fugl i hånden er bedre enn ti på taket» ville for eksempel høres rart ut hvis det ble oversatt ordrett til tysk. Tyskerne sier nemlig: «En spurv i hånden er bedre enn en due på taket.»

Når det gjelder å identifisere en skribent ved hjelp av den stilen han benytter, blir en datamaskin på lignende måte stilt overfor uoverstigelige hindringer. En datamaskin kan riktignok spare tid ved å lage en liste over lengden av setningene, antall ganger et bestemt ord forekommer, og hvordan setningene begynner og slutter. Men en datamaskin kan ikke ta for seg slike karakteristiske språklige ting som «hvordan en forfatter bygger opp setningene, hvor han plasserer verbene, hvorvidt han forsyner sine substantiver med betydningsfulle eller bare dekorative tilleggsord, og hvorvidt han setter disse tilleggsordene foran eller etter substantivet, . . . hva slags bilder han benytter seg av, og hvordan han forklarer dem, fra hvilke områder han henter sine sammenligninger, hvorvidt og i hvilken utstrekning han benytter kildeopplysninger, og hvordan han eventuelt omformer dem, og så videre, og så videre». — The Journal of Theological Studies for oktober 1970.

Selv om slike kjennetegn som hvor lange setningene er, og hvor ofte enkelte ord forekommer, kan fastslås ved hjelp av en datamaskin, vil dette ikke nødvendigvis være av betydning når en skal avgjøre hvem som har skrevet Bibelens bøker. Hvorfor ikke? Fordi det ikke ble gjort bruk av tegnsetning på den tid da Bibelen ble skrevet, og fordi tegnsetning ikke blir brukt i noen av de eldste bibelhåndskrifter som nå eksisterer.

Svakhetene ved den metoden som ble brukt av den skotske presten som trakk Paulus’ forfatterskap i tvil, ble påpekt av dr. Ellison, den mannen som gjorde fornuftig bruk av datamaskinen da han laget den bibelske ordboken. Han viste at hvis en skulle gjøre bruk av en slik metode, ville en komme til at den skotske prestens egne skrifter var blitt skrevet av flere forskjellige forfattere. I forskjellige deler av en og samme artikkel som var skrevet av ham, varierte nemlig stilen fra moderat til ekstatisk. Dr. Ellison sa videre at ved å gjøre bruk av en datamaskin på den måten ville han kunne ’bevise’ at fem forskjellige forfattere skrev Ulysses av James Joyce, og at ingen av disse skrev hans bok A Portrait of the Artist as a Young Man.

Som det med rette er blitt påpekt av en annen tekstkritiker, ved navn B. Fischer, er ikke bare det at noe er et produkt av en datamaskin, et bevis for at det er vitenskapelig, eller for at de slutninger som er blitt trukket, er korrekte, like lite som det forhold at en artikkel er blitt skrevet på skrivemaskin i stedet for med blyant eller med penn, gjør den mer autoritativ. Det som kommer ut av maskinen, avhenger helt og holdent av hva den blir matet med, eller hvordan den blir programmert. Det kan ha en viss betydning for det som en eller annen forsøker å bevise, men det kan også være at det ikke har det. Ifølge dr. Ellison er det å forsøke å benytte en datamaskin for å bestemme forfatterskapet på grunnlag av stilen ’uholdbart og et misbruk både av datamaskinene og av forfatterskapet’, og han hevder at forsøket sannsynligvis ble gjort «for å oppnå berømmelse».

Når en forsøker å benytte en datamaskin for å bestemme forfatterskapet til Bibelens bøker, blir en dessuten stilt overfor et langt større problem. Hvordan det? Jo, Bibelens bøker ble skrevet under guddommelig inspirasjon, og hvem kan avgjøre hvordan Guds hellige ånd kan virke på en person til forskjellige tider? Stilen i Johannes’ åpenbaring er for eksempel en helt annen enn stilen i Johannes’ evangelium eller i Johannes’ brev. — 2 Pet. 1: 21.

Når det gjelder de 14 brevene som blir tilskrevet apostelen Paulus, nevner 13 av dem ham som forfatteren mellom én og tre ganger. Den skotske presten og andre har tydeligvis gjort et forsøk på å motbevise Bibelen ved å gjøre bruk av en datamaskin. Deres anstrengelser har imidlertid vært forgjeves. De resultater de har oppnådd, viser at de har vært høyst uforstandige. Det er som det sies i Bibelen: «De vise blir til skamme, . . . Se, Herrens ord har de forkastet; hvor skulle de da ha visdom fra?» — Jer. 8: 9.