Datamaskinen — verktøy eller tyrann?
EN HISTORIE om en datamaskin som har fått mange til å klukkle og andre til å grøsse, er denne: Flere store nasjoner blir enige om å knytte sammen sine mest avanserte datamaskiner for på den måten å finne en løsning på sine store problemer. Den store mengden av opplysninger blir knyttet til hele rekken av behandlingsenheter. For å teste systemet mater en det med spørsmålet: «FINNES DET EN GUD?»
Magnetbåndene snurrer og lampene blinker når det mest kompliserte dataanlegg som noen gang er blitt bygd, avsøker de store databankene, samler og analyserer fakta og får fram alt materiale som er av interesse i forbindelse med spørsmålet. Etter noen minutter opphører all virksomhet. Så kommer skrivemaskinen i gang og skriver ned det endelige resultat av milliarder av logiske slutninger. De tause tilskuerne sperrer forskrekket opp øynene når de leser det korte, konsise svaret: «DET FINNES EN NÅ!»
En persons reaksjon på denne historien kommer — som i så mange andre tilfelle — an på «de øyne som ser». På grunn av den erfaring du selv har med datamaskiner, er du kanskje full av beundring for hva de kan utrette. Men det kan også være at du ikke synes om dem, og at tanken på dem nærmest fyller deg med en urovekkende frykt.
For enkelte er datamaskinen et mekanisk geni som på et øyeblikk kan bekrefte en bestilling på en utenlandsreise, som kan hjelpe en advokat til å finne de nødvendige opplysninger i forbindelse med en vanskelig sak, og som, når den ikke har så mye å gjøre, kan utgjøre en respektinngytende motspiller i et parti sjakk. For andre er datamaskinen en blind maskin som er tilbøyelig til å gjøre feil, som bringer uorden i deres bankkonto, som fortsetter å kreve penger for regninger som for lengst er betalt, og som i sin «hukommelse» lagrer ærekrenkende opplysninger som resten av verden kan få greie på ved å trykke på en knapp.
Hvordan betrakter du datamaskinen? Kunne du tenke deg å se litt nærmere på dette elektroniske vidunder med dets mange, forskjelligartede anvendelsesmuligheter?
Hvorfor ble den utviklet?
Opp gjennom historien har menneskene forsøkt å utvikle sine evner til å utføre rutinearbeid hurtigere, eller ganske enkelt forsøkt å eliminere den slags arbeid. I nyere tid er mange fysiske arbeidsoppgaver — pløying og framstilling av forskjellige produkter — og også det å forflytte seg blitt gjort lettere ved hjelp av forskjellige mekaniske, arbeidsbesparende hjelpemidler. Når det gjaldt mentale prosesser, var en imidlertid lenge av den oppfatning at de lå utenfor automatiseringens område, selv om også de til sine tider kunne bestå i endeløse gjentagelser.
La oss for eksempel tenke oss en fabrikant som må legge sammen en rekke tall for å finne ut hvor stor hans lagerbeholdning er. Fra begynnelsen av var dette regnestykket en helt og holdent mental prosess. Når så addermaskinen og de moderne regnemaskinene ble til, ble selve regneoperasjonen utført automatisk, selv om tallene ble satt inn for hånd. Operatørens bevegelser ble den delen av prosessen som tok lengst tid. Det at arbeidet var kjedelig, og at det var lett å gjøre slurvefeil, gjorde ikke akkurat prosessen lettvint.
Var det mulig å lage en maskin som kunne «lese» tallene, sørge for at tastene ble trykt ned, avgjøre om den skulle addere eller subtrahere, og så gi fra seg resultatet i skreven form? Ja, det var det! Data kunne mates inn i en datamaskin ved hjelp av hullkort eller magnetbånd eller endog «leses» direkte inn av en optisk tegnleser. Men hvordan skulle maskinen kunne vite hva den skulle gjøre med disse opplysningene?
Det lagrede program var løsningen. Mens regnemaskinen bare kunne utføre én eller to operasjoner hver gang en tast ble trykt ned, kunne en datamaskin med et lagret program eller en «hukommelse» utføre en rekke forskjellige uavhengige operasjoner, basert på dens analyse av de data som var blitt lest inn. Etter hvert som datamaskinens evne til å huske ble utvidet, og etter hvert som den kunne arbeide hurtigere, åpnet det seg fantastiske muligheter.
En bedre utnyttelse av datamaskinens muligheter
Sett at du var en fabrikant som begynte å filosofere over datamaskinens muligheter. Du ville kanskje da resonnere slik: ’Hvis maskinen kan legge sammen vår produksjon og trekke fra det vi selger, hvorfor kan vi ikke da også la den holde regnskap med vår lagerbeholdning og «fortelle» oss når den begynner å bli liten? Eller enda bedre — la den fortelle oss når vi har mindre enn 200 igjen av de artiklene som vi selger mye av, og mindre enn 20 igjen av dem som det ikke er så stor etterspørsel etter? Men stopp et øyeblikk! Vi har jo ekstra stor etterspørsel enkelte tider på året. La oss gi den fjorårets salgsberetning og la den så fortelle oss hva vi kan vente å selge uke for uke. Vi vet hva hver avdeling av vårt foretagende trengte i fjor. Hvis maskinen fikk disse opplysningene, ville den automatisk kunne lage en plan over forsendelser av den samme størrelse for i år. Ville den kunne «lese» en ordre, registrere de forskjellige vareslagene og så fortelle oss når vi skal starte produksjonen for å kunne levere bestillingen i tide? Ville den kunne klare det . . .?’
Naturligvis ville den det. Og datamaskinen gjør dette og mye mer for mange konserner i dag. Mulighetene er bare begrenset av datasystemets kapasitet og av den tid og det utstyr det har til rådighet, og av brukerens oppfinnsomhet og allsidighet.
Stadig hurtigere operasjoner
La oss for å illustrere hvor hurtig moderne datamaskiner arbeider, tenke oss en kontormann som skal addere 100 000 sjusifrete tall. Skrevet ned på maskin med enkel linjeavstand på et ark av vanlig størrelse med ti kolonner på hver side ville disse tallene fylle omkring 150 sider. En som gjorde bruk av en regnemaskin og slo inn de sjusifrete tallene og så trykte på addisjonstasten én gang hvert sekund, ville måtte jobbe hardt i nesten 28 timer. Hvor nedslående ville det ikke være hvis en datamaskin skulle begynne på oppgaven samtidig! Før kontormannen hadde trykt på addisjonstasten etter å ha slått inn sitt første sjusifrete tall, ville datamaskinen komme med svaret!
Hvis den lynsnare datamaskinen er riktig programmert, vil den virke som en hvilken som helst annen maskin, uten å bli trett eller å kjede seg og nesten uhyggelig nøyaktig. Men hva koster så dette? I begynnelsen av 1950-årene kostet databehandling i De forente stater 1,26 dollar for 100 000 utregninger, men i dag er omkostningene der i landet mindre enn én cent for det samme arbeidet. Nye typer lagringsenheter, «magnetbobler», vil muligens kunne redusere størrelsen på en datamaskins databank eller «hukommelse» hele 1000 ganger, og teknikerne ser for seg en fullstendig datamaskinhukommelse på en metallskive med et tverrsnitt på litt over en halv centimeter!
Virker dette skremmende? Føler du det som én forsker, som trakk den slutning at om noen århundrer vil vårt eneste håp være at datamaskinene vil være villige til å holde oss som kjæledegger? Vil datamaskinene bli våre tyranner? Hvis vi ønsker å få svar på dette spørsmålet, er det på sin plass å se litt på deres begrensninger.
Datamaskinenes begrensninger
Hvor imponerende datamaskinens evner enn kan være, er den likevel bare en maskin. The Encyclopædia Britannica sier med rette: «Datamaskinen mangler dømmekraft og sunn fornuft, og den må bli omhyggelig programmert med hensyn til hva den skal gjøre i enhver situasjon som kan oppstå.» Ja, programmereren må ha fantasi og bruke hodet når han utarbeider de instruksjoner som skal lede databehandlingen. Datamaskinen kan i likhet med en hvilken som helst annen maskin hverken gjøre mer eller mindre enn det som er fastlagt av programmereren. Den kan (hvis den har fått beskjed om det) avgjøre hvorvidt en bestemt uttalelse er feilaktig ifølge reglene for maskinspråket. Men den kan ikke avgjøre om uttalelsen logisk sett er riktig eller feilaktig når det gjelder å oppnå det ønskede resultat.
En god del av programmererens arbeid blir kalt «avlusing» og består i å finne og fjerne «lusene», det vil si å lokalisere og rette feil som datamaskinen ikke kan registrere. Dette blir gjort ved at programmet blir testet idet en bruker et diagnoseprogram som er blitt utarbeidet i forveien, og sammenligner det som kommer ut, med det som ifølge beregningene skal være de riktige resultater. Du kan således se at datasystemet er fullstendig avhengig av programmereren på grunn av maskinens fullstendige mangel på dømmekraft. Dette elektroniske vidunder er i virkeligheten, som en dataekspert uttrykte det, en «hurtiggående idiot»!
Datamaskinen vil følge instruksene blindt og ikke få dårlig samvittighet hvis den gjør noe galt. Programmereren ville således kunne få en datamaskin til å bli «forutinntatt» ved å forandre dens operasjoner basert på visse kombinasjoner av bokstaver i for- og/eller etternavnet til en som den anvendes på. Det er også mulig for en samvittighetsløs programmerer å benytte datamaskinen til sin egen fordel. Ifølge New York Times for 3. juli 1977 tilraner folk i De forente stater seg nå omkring 300 millioner dollar i året ved hjelp av datamaskiner, og det gjennomsnittlige «utbyttet» er 500 000 dollar!
Det er tydelig at en datamaskin ikke kan gjøre flere eller bedre ting enn mennesket; den kan bare gjøre visse ting hurtigere. Det er interessant å merke seg hva tidsskriftet Natural History hadde å si om datamaskinen i forhold til mennesket: «Ved en sammenligning mellom vår tids datamaskiner og den menneskelige hjerne viser det seg at en maskin med den samme kapasitet til å huske som den menneskelige hjerne ville ha et energiforbruk på én milliard watt — halvparten av Grand Coulee-kraftverkets totale ytelse — og oppta det meste av plassen i Empire State Building. Den ville komme på nærmere ti milliarder dollar. Maskinen ville ha en fenomenal kunstig intelligens, men den ville bare være en klossete etterligning av den menneskelige hjerne.» Dette tidsskriftet sa også: «På praktisk talt ethvert punkt er verdens mest avanserte elektroniske hjerner håpløst utilstrekkelige sammenlignet med de to kubikkdesimeter med grå masse som finnes inne i menneskets kranium.»
Til forskjell fra mennesket kan datamaskinen ikke avvike det aller minste fra det den er blitt programmert til å gjøre. Vil du gjerne forstå dette bedre? Det kan kanskje være til hjelp å se litt på et enkelt datamaskinprogram.
Maskinprogrammet
Programmet forsyner datamaskinen med alle instruksjoner om hva slags data som skal bearbeides, hvilke grunnoperasjoner som skal utføres, og i hvilken form de aktuelle utdata skal gis. La oss igjen bruke eksemplet med fabrikanten og la oss skrive en del av et program for å få en oversikt over hans lagerbeholdning etter en dag med salg og produksjon. Programmeringsspråket er COBOL (Common Business Oriented Language). Slik ser de forskjellige data ut:
TRANSAKSJONER
00012LAGET0120
00150LAGET0032
00201LAGET0088
00201SOLGT0035
00208LAGET1134
00301LAGET0078
00301SOLGT0012
00404LAGET1234
GAMMEL HOVEDFIL (GÅRSDAGENS)
00012GUMMIPAKNING 00700150
00150METALLHENGSEL 01201200
00201MESSINGDØRKNOTT 00320030
002081MESSINGTRESKRUE 00980500
00301VINDUSLIST 04300090
004043VINDUSPIKER 15600999
De ovenstående data ville kunne kodes i programmet på følgende måte (legg merke til at hver X og hvert 9-tall representerer én dataposisjon):
01 TRANSAKSJONSKORT. 01 INVENTARPOST.
05 TRANS-LAGERNUMMER PIC XXXXX. 05 LAGERNUMMER PIC XXXXX.
05 SOLGT-ELLER-LAGET PIC XXXX. 05 LAGERNAVN PIC X(15).
05 ANTALL-ENHETER PIC 9999. 05 ENHETER-PÅ-LAGER PIC 99999.
05 MINIMUM-ENHETER PIC 999.
Etter at hver transaksjon har funnet sin makker på hovedfilen, vil følgende COBOL-instruksjoner bli brukt:
IF SOLGT-ELLER-LAGET IS EQUAL TO ʼLAGETʼ
ADD ANTALL-ENHETER TO ENHETER-PÅ-LAGER.
IF SOLGT-ELLER-LAGET IS EQUAL TO ʼSOLGTʼ
SUBTRACT ANTALL-ENHETER FROM ENHETER-PÅ-LAGER
Etter at transaksjonene er blitt foretatt, vil den nye hovedfilen se slik ut:
00012GUMMIPAKNING 00820150
00150METALLHENGSEL 01233200
00201MESSINGDØRKNOTT 00373030
002081MESSINGTRESKRUE 02114500
00301VINDUSLIST 04366090
004043VINDUSPIKER 16834999
Datamaskinen kan imidlertid ikke styres etter dette programmet, som omfatter engelske og norske ord. Det må først oversettes til et maskinspråk ved hjelp av et spesielt program, et såkalt oversetterprogram. Et maskinprogram bruker kanskje ordene «LAGERNUMMER» og «ANTALL-ENHETER», men disse ordene betyr absolutt ingenting for maskinen. Den bruker dem bare for å knytte de forskjellige trinnene ved databehandlingen til bestemte områder i arbeidslageret. Navnene «JOHN» og «MARY» kunne erstatte disse ordene gjennom hele programmet, og nøyaktig den samme maskinspråkkoden ville bli resultatet. COBOL-språket er laget med tanke på leseren.
Problemer som kan oppstå
Selv om det programmet som er beskrevet her, vil virke, finnes det mange ting som kan skape problemer, noe vi ennå ikke har vært inne på. Hva ville for eksempel skje hvis et kort var blitt punchet galt, slik at det sto «SOLGO» i stedet for «SOLGT»? Og hva ville skje hvis lagernummeret hadde stått én posisjon til høyre? Eller hvordan ville det gå hvis det var blitt punchet «12X4» i stedet for «1234»? Vår nøyaktige venn, datamaskinen, ville være fullstendig utenfor. Og hva ville skje om lagerbeholdningen på grunn av en feil eller i virkeligheten overskred 99,999, eller om tallene var riktige, men tre dager for sent ute? Det kan ikke bli gode utdata uten gode inndata. Blant datafolk sier en derfor: «Søppel inn — søppel ut», et uttrykk som forklarer seg selv.
Programmereren må gjøre bruk av all sin fantasi for å kunne tenke på alle feil som kan oppstå, og han må legge utholdenhet for dagen for å finne fram til en løsning i hvert enkelt tilfelle. Boken The Mythical Man-Month beskriver det på denne måten: «Å utforme store idéer er moro; å finne alle småfeilene er bare arbeid. Med enhver skapende virksomhet følger ensformige timer med trivielt, møysommelig arbeid, og programmering er ingen unntagelse.» Selv om programmereren gjør seg de største anstrengelser, må de data som kommer ut av ethvert datasystem, undersøkes og om nødvendig rettes av mennesker. Hverken datamaskinen eller programmereren bør betraktes som ufeilbarlig.
Det rette syn på datamaskiner
Den elektroniske datamaskinen med sine store muligheter hva hastighet og presisjon angår, er en utmerket tjener, som adlyder menneskets ordrer. Når den blir brukt på rette måte, kan den spare menneskene for mye av den kjedsommelighet og den ensformighet som følger med hyppige rutinejobber. Den kan gjøre det mulig for dem å bruke sine mentale evner på andre ting. Men slike menneskelige egenskaper som empati, medfølelse, initiativ, innsikt og fantasi kan ikke programmeres inn i en maskin. Mennesket, som er maskinens herre, må styre den, kontrollere dens arbeid og justere dens operasjoner når det er nødvendig.
Slike maskiner som den elektroniske datamaskinen kan utføre fantastiske tekniske oppgaver. De er imidlertid basert på prinsipper som finnes i Guds skaperverk, og er ikke en forbedring av det. Datamaskinen er og forblir en maskin, og menneskene bør derfor ikke frykte den, men bruke den for å bli befridd for enkelte byrdefulle arbeidsoppgaver og for å få frigjort tid, slik at de i større utstrekning kan glede seg over livet.