Kan datamaskiner løse menneskenes problemer?

KANSKJE du hittil har betraktet datamaskiner som «elektroniske hjerner» som kan besvare et hvilket som helst spørsmål eller løse et hvilket som helst problem. Det er ofte slik de blir framstilt på fjernsynskjermen og i filmer, men kan de virkelig gjøre det?

Noen har fått det inntrykk at det snart vil framstå en super-datamaskin som fullstendig vil revolusjonere menneskenes tilværelse. Det er noen som mener at en slik maskin vil løse alle menneskenes problemer i forbindelse med styre og stell, vitenskap, matforsyninger og legevitenskap. Er det realistisk å tro noe slikt? Hva er en datamaskin i stand til å gjøre, og hvilke begrensninger har den?

De fleste mennesker har kjennskap til maskiner som kan løse matematiske problemer, for eksempel elektriske regnemaskiner. Ingen som har brukt en regnemaskin, har fått den oppfatning at den er en erstatning for den menneskelige hjerne. Det er helt tydelig at selv om en regnemaskin kan summere hurtigere og mer nøyaktig en folk i sin alminnelighet, er den en mekanisk innretning. Dette er kanskje lett å forstå når det gjelder en elektrisk regnemaskin, ettersom den har en mekanisme som blir drevet av en motor. En kan se hvordan en regnemaskin virker, ved å følge de forskjellige tannhjulenes bevegelser.

En datamaskin virker på mange måter som en alminnelig, mekanisk regnemaskin. Ettersom en datamaskin ikke er mekanisk, men dens operasjoner foregår ved hjelp av elektroniske impulser og derfor er usynlige, virker den kanskje mer mystisk og uforklarlig enn sin mekaniske fetter, regnemaskinen. En datamaskin utfører sine oppgaver ved operasjoner som foregår i elektroniske kretser; mens en alminnelig regnemaskin gjør dette ved hjelp av innstillingsarmer, tannhjul og andre hjul.

I likhet med en regnemaskin kan en datamaskin ikke gjøre noe av seg selv. Som Paul T. Smith sier i sin bok How to Live with Your Computer:

«En hører ofte noen si: ’Datamaskinen gjør dette,’ eller: ’Datamaskinen gjorde denne feil.’ Utstyret i en datamaskin . . . er livløst. Datamaskinen utfører sine oppgaver slik den blir instruert; den kan ikke holdes ansvarlig for sine handlinger, enten de er gode eller dårlige. I likhet med et hvilket som helst annet hjelpemiddel er datamaskinen ikke mer effektiv enn den personen som har ansvaret for den. . . .

«Datamaskinens eneste virkelige automatiske handling er dens gjentagelse av de instruksjoner den har fått; mennesket må spesifisere den logiske handling maskinen skal utføre. Det er derfor menneskets kunnskap som er kilden til ethvert databehandlingssystem.»

Fordelen ved datamaskiner er at instruksjonene bare trenger å bli utarbeidet én gang. Disse instruksjonene (programmet) blir utarbeidet på en slik måte at de kan lagres på magnetbånd. Det kan sammenlignes med det å lagre musikk på bånd, som en kan spille av på en båndopptager så ofte en ønsker det. Instruksjonene kan deretter «leses inn» på datamaskinen og senere påkalles når de skal utføre de oppgaver de var bestemt for. Denne prosessen, som består i å utarbeide instruksjoner for datamaskinen, slik at den kan utføre en eller annen oppgave, kalles programmering.

Hva skjer hvis den som utarbeider et slikt program, ikke gjør instruksjonene omfattende nok til at de dekker alle mulige eventualiteter? Da vil ikke datamaskinen være i stand til å klare oppgaven, eller den vil trekke feilaktige slutninger og komme til gale resultater.

En datamaskin består av forskjellige deler, og den største av disse er den såkalte hukommelse. Det er i denne «hukommelsen» programmet eller instruksjonene blir lagret, mens maskinen utfører den bestemte oppgaven den er programmert for. En datamaskin har, avhengig av størrelsen, tusener eller millioner disponible celler som rommer de instruksjoner og tall som skal brukes. Hver celle er nummerert, og nummeret er «adressen» for de data som er lagret i cellen. Instruksjonene i programmet kan «fortelle» kretsene i datamaskinen hvor de kan finne det nummer som skal føyes til, hvor svaret skal lagres, hvor de skal finne de neste instruksjoner, og så videre.

Når en tar i betraktning de detaljerte instruksjoner som er nødvendige, forstår en at det er den som utarbeider instruksjonene, som tilveiebringer den metoden datamaskinen benytter for å løse et problem. Det er denne personen som skaffer til veie de opplysninger som skal brukes i datamaskinen. Datamaskinen bestemmer ikke hvordan problemet skal løses, like lite som en regnemaskin gjør det. Datamaskinen følger bare de instruksjoner som programmeren har utarbeidet. En datamaskin kan ikke løse et problem hvis ikke et fornuftutstyrt menneske først har skaffet til veie formelen. Den kan bare øke hastigheten av bearbeidelsen av den formelen som et menneske har skaffet til veie.

Det er derfor tydelig at menneskene ikke kan sette sin lit til at datamaskiner skal løse de store problemer menneskeheten står overfor. Verdens ledende menn er ikke i stand til å tilveiebringe en formel for verdensfred som menneskene kan følge, og langt mindre utarbeide slike instruksjoner for en datamaskin. Biologer og medisinske forskere er ikke i stand til å utarbeide en formel som kan gi menneskene fullkommen helse og evig liv. Sosialarbeidere kan ikke i sin egen visdom finne noen løsninger på rasehat, griskhet og selviskhet.

Det er nok så at datamaskiner kan brukes til hurtig å skaffe løsninger på problemer som mennesker kan definere, men de kan ikke løse problemer som menneskene ikke har noen formler for.

For å få løsningen på slike problemer må vi vende oss til Skaperen, Jehova Gud. I sitt skrevne Ord, Bibelen, har Gud allerede tilveiebrakt den formel som kan løse menneskehetens problemer. Han har også handlet i samsvar med den ved å tilveiebringe en regjering som har trådt i virksomhet, og som skal bringe evige velsignelser til lydige mennesker. Han har dessuten bestemt når den skal gjøre det, og tiden for det er nå nær.