Luther kjempet og ga etter

MARTIN LUTHERS berømmelse skyldes ikke bare at han var den første som oversatte Bibelen til tysk, men også at han utfordret Romas paver og modig trosset deres uinnskrenkede makt. Uten å være klar over det tente Luther den gnist som til slutt fikk den utbredte latente motstand mot katolisismen til å slå ut i lys lue.

Martin Luther ble født i 1483 i Eisleben i prøyssisk Sachsen. Han døde en naturlig død den 18. februar 1546 etter å ha gjort en stormfull religiøs karriere uten å falle i klørne på Romas morderiske redskaper. Luther var sønn av en bergverksarbeider, og han fikk en streng oppdragelse. Luthers far var så velstående at han kunne sende sin sønn til det kjente universitetet i Erfurt i 1501. I 1505 ble han magister i filosofi. I lydighet mot sin far, som var litt av en motstander av geistlighetens innflytelse, begynte Luther på det juridiske studium i Erfurt i mai 1505. To måneder senere sa han seg løs fra verden og gikk inn i augustinerklosteret i Erfurt.

I 1507 ble Luther vigslet som romersk-katolsk prest, og senere ble han professor ved universitetet i Wittenberg. Som augustinermunk og prest foretok han en pilegrimsreise til Roma i 1510. Den korrupsjon, irreligiøsitet og usedelighet Luther var vitne til blant prestene i Roma, gjorde ham svært foruroliget. Flere år senere sa han at han ikke for hundre tusen gullstykker ville ha unnvært å se Roma, «for jeg kunne ha hatt en ubehagelig følelse av at jeg hadde gjort paven urett; men som vi ser, slik taler vi».¹

Da han kom tilbake fra Roma til Tyskland, fortsatte han sine studier i den latinske bibelutgaven som han hadde adgang til, og han fortsatte også å undervise i teologi ved universitetet i Wittenberg. Vinteren 1512—1513 ble han av sin kjempende samvittighet drevet til å begynne å foreta et selvstendig studium av den grunnleggende katolske lære. I fortørnelse over den katolske kirkes utstrakte avlatshandel, som for ham fortonte seg som religiøs bestikkelse, slo han opp de nå så berømte 95 tesene på kirkedøren i Wittenberg den 31. oktober 1517. Denne handlingen avfødte det som nå blir kalt den protestantiske revolusjon. Luthers mange begeistrede venner, som ivrig benyttet seg av den nyoppfunne trykkekunsten, sørget straks for å mangfoldiggjøre hans kraftige protest og spre den viden om, og på et par uker var hele Tyskland underrettet, og de rettferdiges harme og motstandsvilje ble vekket. Endelig hadde det framstått en som var modig nok til å «henge bjelle på katten», det vil si, å blottstille offentlig det farlige og rovdyrlignende pavelige hierarki.²

Paven ble rystet over dette opprøret i Tyskland, og utstedte til slutt en bannbulle mot Luther i 1520. Dermed ble han utstøtt av den katolske kirke. Luther ignorerte denne pavelige handling, og fortsatte som prest sin forkynnelse og undervisning. Den 10. desember 1520 lot Luther offentlig og på en demonstrativ måte denne pavelige bulle gå opp i flammer. Han utga også sine store reformtraktater En adresse til den tyske adel, Kirkens babyloniske fangenskap og Et kristent menneskes frihet, som alle fikk stor utbredelse.³

Året etter, i 1521, sammenkalte den tysk-romerske keiser Karl V høye prelater og tyske fyrster til riksdagen i Worms, og der skulle Luther få lov til å forsvare sitt standpunkt mot pavens forordninger. Etter å ha holdt en to timer lang forsvarstale på tysk, som ble gjentatt på latin i nye to timer, kom Luther med denne konklusjon: «Hvis jeg ikke kan bli overbevist ved vitnesbyrd av Den hellige skrift eller ved klare grunner — for jeg tror hverken på pave eller kirkemøter alene, da de vitterlig ofte har feilet og motsagt seg selv — er jeg bundet av de Skrifter jeg har sitert, og min samvittighet holdes fanget av Guds ord; og etter som det hverken er rådelig eller rett å handle mot samvittigheten, hverken kan eller vil jeg tilbakekalle noe. Gud hjelpe meg. Amen.»⁴

I april 1523 flyktet ni nonner fra klosteret i Nimtzsch ved Grimma. De reiste til Wittenberg og søkte beskyttelse hos Luther. En av dem var nonnen Katharina von Bora, som Luther giftet seg med i 1525. Derved trosset han den katolske kirke ytterligere. I tidens løp fikk de seks barn, tre sønner og tre døtre.⁵

Luthers opprinnelige religiøse oppfatning

I de årene som fulgte, utarbeidet Luther den første oversettelse av hele Bibelen til tysk. Han gjorde også store framskritt i sine studier av Bibelen, og kom på flere punkter fram til en meget nøyaktig forståelse av dens sannheter. Legg merke til følgende sitater fra Luthers tidlige verker, som ble trykt og fikk en stor utbredelse.

JEHOVA: I en utredning om Jeremias 23: 1—8 sier Luther: «. . . men navnet Jehova tilhører utelukkende den sanne Gud.» Fra Ein Epistel aus dem Propheten Jeremia, von Christus reich und Christlichen freyheit, gepredigt durch Mar. Luther, Wittenberg, 1527.

SJELEN DØDELIG: «Jeg overlater til paven å lage trosartikler for seg selv og sine trofaste — som for eksempel at ’sjelen er menneskelegemets virkelige form’, ’at sjelen er udødelig’, og alle disse uhyrlige meninger som finnes på de romerske forordningers søppelhaug.» — Fra Assertio Omnium Articulorum M. Lutheri, per Bullam Leonis, X (Luthers verker, bind 2, folio 107, Wittenberg, 1562), først offentliggjort i 1520. Se også Zion’s Watch Tower, 1905, s. 228.

DEFINISJON AV DØDEN: «Skriften kaller derfor døden en søvn. Nå man våkner om morgenen, vet man ingen ting om hvordan det gikk til at man falt i søvn, heller ikke om selve søvnen, og heller ikke om sin oppvåknen. På samme måte skal vi på den ytterste dag oppstå i hast og hverken vite hvordan vi gikk inn i døden eller hvordan vi kom gjennom døden.» — Kyrkopost, 1. bind., nr. 29, par. 9, side 259.⁶ Se også opptrykk av Watch Tower, bind 1, s. 408.

OPPSTANDELSEN: «Herav følger nødvendigvis at de som ligger på gravlunden og sover under jorden, ikke sover så dypt som vi gjør det i våre senger. For det kan være at din søvn er så dyp at du må ropes på ti ganger før du hører én gang. Men de døde kommer til å høre når Kristus kaller på dem for første gang, og våkne, slik vi her ser at det var i tilfellet med denne unge mannen og Lasarus.» — Evang. Luk. 7. 11—17, par. 8.⁶

TILSTANDEN MELLOM DØDEN OG OPPSTANDELSEN: «La dette for dere være som utmerket alkymi og et mesterstykke som ikke forvandler kobber eller bly til gull for dere, men som forvandler døden til en søvn og deres grav til et herlig hvilested, og som forvandler all den tiden som går mellom Abels død og den ytterste dag, til en kort, liten stund. Bibelen gir overalt denne trøst.» — Kyrkopost, 1. bind., nr. 109, par. 39—47, side 434—436.⁶

Sannheten ofres på kompromissets alter

Hverken Luther eller hans beundrere i vår tid har holdt fast ved disse og mange andre bibelske lærdommer som Luther framholdt. Disse hans beundrere har beklageligvis fulgt en kompromissets vei.

I 1530 fikk for eksempel Luthers greskkyndige venn Melanchton overtalt ham til å bli delaktig i det skrift som nå heter Den augsburgske konfesjon. Melanchton formulerte dette dokumentet, denne trosbekjennelsen, og la det fram på riksdagen i Augsburg for keiser Karl V og hans fyrstelige og geistlige medherskere i den hensikt å få i stand en forsoning mellom Luthers mange tilhengere og den romersk-katolske kirke. På denne måten håpet Melanchton og Luther å bevirke en indre renselse av pavekirken ved å få den til å reformere seg på visse punkter. Riksdagen avviste imidlertid forslaget blankt. Luthers tilhengere hadde gått på akkord til ingen nytte, antatt en mengde halve sannheter og tatt avstand fra noen av Luthers tidligere rette synspunkter.

Den augsburgske konfesjon sier blant annet følgende om treenigheten og evig pine for de ondes sjeler: «Våre menigheter lærer samstemmig at det nikenske kirkemøtes bestemmelse om det guddommelige vesens enhet og de tre personer er sann . . . av samme vesen og makt og like evige, Fader, Sønn og Hellig Ånd. . . . at Kristus ved verdens ende skal komme synlig igjen til dom, og oppvekke alle døde, gi de fromme og utvalgte evig liv og evig glede, men fordømme de ugudelige mennesker og djevlene til å pines uten ende.» — Artiklene I og XVII.⁷

På dette kompromissets produkt, Den augsburgske konfesjon, er mange av de nåværende lutherske sekter grunnlagt. Luthers heftige kamp for sannheten ble således for en stor del spolert ved en ubibelsk ettergivenhet.

HENVISNINGER

¹ History of the Christian Church, av Schaff, bind VI, s. 105, 109, 111, 112, 125, 126, 130.

² Ibid., s. 135, 156.

³ Ibid., s. 206, 213, 220, 227, 247.

⁴ Ibid., s. 287, 305.

⁵ Ibid., s. 456, 462.

⁶ Luther and The Final Reformation, av J. Lee, s. 30, 31.

⁷ Den norske kirkes bekjennelsesskrifter, s. 28, 48.