Luther — vil han virke som en ny forenende kraft?

Normalt skulle en vente at 1950-årsdagen for en viktig begivenhet ville bli viet større oppmerksomhet enn 500-årsdagen for en annen begivenhet som var mindre viktig. I 1983 gikk det allikevel stort sett ubemerket hen at det da var 1950 år siden Jesus Kristus, kristendommens grunnlegger, døde. Men slik var del ikke med 500-årsdagen for fødselen til en av dem som har påberopt seg å være en etterfølger av ham, Martin luther. Dette jubileet gikk igjen i overskriftene særlig i de landene hvor verdens 70 millioner lutheranere bor. I løpet av Luther-året ble det arrangert mange festligheter, konferanser og utstillinger. En utstilling inneholdt over 600 malerier, skulpturer, tegninger og dokumenter.

LUTHER har unektelig hatt stor betydning for tysk kultur, selv om dette — i hvert fall utenfor Tyskland — nok er mindre kjent enn den betydning han hadde for religionshistorien. Han har etter alt å dømme hatt langt større betydning for den tysktalende verden i religiøs henseende enn noen annen, når vi ser bort fra Jesus Kristus. Bladet Neue Berliner Illustrierte, som kommer ut i Øst-Berlin, hevder for eksempel at «Luthers oversettelse av Bibelen revolusjonerte Europas intellektuelle liv, formet generasjoner og var bestemmende for deres betraktninger og avgjørelser».

Luther skapte i realiteten det høytyske skriftspråk som nå snakkes, på grunnlag av det mangfold av dialekter som fantes på hans tid. Han bidrog også i betydelig grad til opprettelsen av det som senere ble folkeskolene. Han gjorde kolossalt mye for tanken om en forent tysk stat, som med tiden ble opprettet. Men hans religiøse virksomhet overskygget stort sett disse bidragene på det kulturelle området og forårsaket en religiøs splittelse som eksisterer fremdeles.

Igjen en forenende kraft

Forsøk som nylig er blitt gjort på å fremheve Luthers kulturelle innsats, har imidlertid igjen gjort ham til et symbol på enhet. Luther-året ble feiret både i Forbundsrepublikken Tyskland og i Den tyske demokratiske republikken (DDR)a. Boken Martin Luther und seine Zeit, som er utgitt i DDR, omtaler Luther som «en av de store personlighetene som er kjent verden over» og som har satt varige spor etter seg i Tyskland og Europa. Den sier: «På grunn av den enestående betydning Martin Luther har hatt for Tysklands og verdens historie, og fordi de fleste av de stedene hvor han arbeidet, ligger i Den tyske demokratiske republikken, er DDR spesielt forpliktet til å pleie arven etter Luther og til å ære ham på 500-årsdagen for hans fødsel.»

Selv om Forbundsrepublikken Tyskland og Den tyske demokratiske republikken er splittet politisk sett, minnet feiringen av Luther-året landene om deres felles arv og de bidrag Luther har ytet til denne arven. Forbundsrepublikkens president, Karl Carstens, lot ikke dette gå upåaktet hen. Da han talte ved åpningen av den ovennevnte utstillingen i Nürnberg, sa han at Luther ikke lenger var et «symbol på splittelse». Nei, «Luther er blitt et symbol på enhet for hele Tyskland», sa han. «Vi er alle Luthers arvinger.»

Men hvis Luther ble fremstilt som et symbol på politisk enhet, hva da med den religiøse splittelse som han var med på å forårsake? Ble den rett og slett oversett? Tydeligvis ikke, slik de følgende uttalelsene i pressen viser.

«Jubileumsåret har ikke skapt en ny kløft mellom lutheranere og katolikker. Tvert imot har kulturbegivenheter, drøftelser og litteratur brakt økumeniske resultater, så vidt vi kan bedømme.» — Nürnberger Nachrichten.

«Luther, reformatoren som delte kristendommen i to, er i det senere blitt en nøkkel til gjenforening av den.» — Time.

For å kunne forstå denne uventede utviklingen må vi kaste et kort tilbakeblikk på hvordan Luther først skapte splittelse.

Luther — en kilde til splittelse

Martin Luther var augustinermunk og katolsk prest. Alt som ung begynte han å dra forskjellige katolske læresetninger i tvil. Han kritiserte også de onde og urette handlinger som han mente presteskapet gjorde seg skyldig i. Erkebiskopen av Mainz’ skandaløse avlatshandel var for eksempel noe som i særlig grad vakte hans harme. Hvis den katolske kirke hadde tatt denne kritikken til følge og kanskje gjort visse forandringer, kan det hende at det aldri var blitt noe av reformasjonen.

Som følge av begivenhetenes gang kom Luther imidlertid i en enda mer opposisjonell stilling. Den 31. oktober 1517 (ifølge tradisjonen) slo han opp 95 teser som avslørte noen av kirkens falske læresetninger, på kirkedøren i Wittenberg. I 1520 utgav han så skriftene «Til det tyske folks kristne adel», «Om kirkens babylonske fangenskap» og «Om et kristenmenneskes frihet». Hvert av dem var sterkere i sin kritikk enn det foregående. En pavelig bulle truet Luther med bannlysing. Den 10. desember 1520 svarte han utfordrende ved å brenne denne bullen. På riksdagen i Worms i 1521 nektet han å tilbakekalle sine uttalelser, med den følge at han ble lyst fredløs i det tysk-romerske rike og ble tvunget til å gå i dekning. Mens han ble beskyttet av venner, fikk han tid til å fullføre sin oversettelse av «Det nye testamente». Dette var høsten 1522. I 1534 var han ferdig med å oversette «Det gamle testamente», og nå var hele Bibelen å få på tysk for første gang. Det katolske presteskapet hilste ikke dette med glede; det hadde jo lange tradisjoner i å være imot bibeloversettelser på folkets språk. Nå var bruddet mellom katolikkene og lutheranerne fullstendig.

Før en person som Luther i det hele tatt kunne bli betraktet som en forenende kraft, måtte det skje betydelige holdningsendringer. Slike endringer har nå funnet sted.

En forandring i sinnelag

Ifølge Rheinische Post har «det katolske synet på Luther . . . gjennomgått en forbausende forandring. For katolikkene er reformatoren blitt forfremmet fra å være en kjetter som ble fordømt, til å være en fader i troen». Og Kölns kardinal Höffner sa i en tale ved en seremoni i Worms i anledning av Lutherjubileet at protestantenes og katolikkenes syn på Luther ikke lenger er med på å skille dem.

Såpass langt tilbake som i 1967 påpekte den protestantiske teologen Walther von Loewenich: «Tyske katolske teologer nærer en økende hengivenhet for Luther som kan få en lutheraner til å skamme seg.» Og nå har selv paven uttalt seg, i et brev til kardinal Jan Willebrands i Nederland, hvor han snakker om Luthers «dype religiøsitet». Denne og andre forsonende bemerkninger om Luther i pavens brev fikk Roma-avisene til å hylle det som et «historisk vendepunkt i forholdet mellom katolikker og protestanter».

Søndag 11. desember 1983 var det noe annet som skjedde for første gang. Aldri før i historien hadde en pave holdt en preken for en luthersk menighet i den lutherske kirken i Roma. «Vi lengter etter enhet, og vi arbeider for enhet,» sa han i denne prekenen, som han holdt på tysk. «I det året da vi minnes Martin Luthers fødsel for 500 år siden, synes vi at vi i det fjerne kan se morgenlyset fra den dag da en gjenforening vil bli til virkelighet.»

Vil det bli oppnådd religiøs enhet?

«Hvorvidt pavens preken i [den lutherske kirken i] Roma kan ses som en milepæl i den økumeniske bevegelse, eller hvorvidt denne historiske gest aldri vil bli til noe annet enn nettopp det — en gest — er vel det noe vi kan dømme om nå?» Dette var spørsmålet som ble stilt av München-avisen Süddeutsche Zeitung.

Uansett om dette kommer til å være en milepæl på veien til gjenforening eller ikke, oppstår det et annet viktig spørsmål: Hva er årsaken til denne plutselige og uventede viljen til å gjenforenes?

Det er utvilsomt flere faktorer som spiller inn — den generelle nedgangen i interessen for religion og religionens avtagende myndighet og innflytelse, for å nevne noe. Både katolisismen og protestantismen står overfor en krise. Antikirkelige og antireligiøse følelser tiltar. Den organiserte religion ser ut til å falle fra hverandre. Sekulariseringen er på frammarsj. Gjenforening betraktes som et middel til å demme opp for alt dette.

George Lindbeck, viseformann i en internasjonal luthersk-katolsk kommisjon, tror ifølge det han har sagt til pressen, at uten Luther og reformasjonen «ville religionen ha spilt en langt mindre rolle de etterfølgende 400—500 årene. Og sekulariseringen ville uhindret ha gått sin gang, ettersom religionen i middelalderen holdt på å bryte sammen». Dette er en interessant antagelse, for den betyr at den samme Luther som den gang sikret den organiserte religions fortsatte eksistens ved å fremme splittelse, i dag blir benyttet for å fremme enhet.

Dette synet er av spesiell interesse for kristne som er kjent med Bibelens profetier om ødeleggelsen av den organiserte falske religion, symbolisert ved Babylon den store. (Se Åpenbaringen, kapitlene 17 og 18.) Det ble forutsagt at denne ødeleggelsen skulle finne sted i en periode av menneskenes historie som ikke kunne begynne før 1914, og i hvert fall ikke helt tilbake på Luthers tid. Luthers reformasjon bidrog derfor til at den organiserte religion vil kunne «sitte trygt i salen» til Guds fastsatte tid er inne og han vil gå til handling mot den.

Sann kristen enhet

Kristen enhet er ønskverdig, og Bibelen oppfordrer oss til å bevare en slik enhet. «Brødre, jeg formaner dere i vår Herre Jesu Kristi navn at dere må vise enighet. La det ikke være splittelse blant dere, men la alt komme i rett stand, så dere har samme syn og samme tanke.» — 1. Korinter 1: 10.

Men troen er sann bare når den er bygd på sannhetens faste grunnlag, og ikke på opportunistiske kompromisser. For å oppnå sann kristen enhet må vi følge det bibelske rådet som Paulus gav de kristne i Filippi: «Bli i forening etterlignere av meg, brødre, og hold øyet festet på dem som vandrer på en måte som svarer til det eksempel dere har i oss.» — Filipperne 3: 17, NW.

Vandrer den katolske kirke i dag på en måte som svarer til det eksempel vi har i Paulus og de andre første kristne? Etterligner kirken dem når det gjelder lærespørsmål, oppførsel og hva en bør sette på førsteplassen i livet? Og hva med den lutherske kirke? Alle katolikker og lutheranere skylder seg selv å finne ut hvordan deres kirke holder mål i denne henseende.

Det er ingen tvil om at det vil bli innført verdensomspennende enhet. Bibelens profetier lover at det både skal bli enhet under én regjering og enhet i religiøs henseende. Det vil bli oppnådd enhet under én regjering ved at vår tids politiske systemer vil bli erstattet av Guds himmelske regjering, som Kristus lærte sine etterfølgere å be slik om: «La ditt rike komme. La din vilje skje på jorden som i himmelen.» (Matteus 6: 10) Denne regjeringen ’skal aldri i evighet gå til grunne’, lover Daniel 2: 44. Dette riket med Kristus som konge skal tvert imot «knuse og gjøre ende på alle de andre rikene [eller regjeringene], men selv skal det bestå i evighet». Under dette riket vil hele menneskeheten gjennom Kristus bli forent i tilbedelsen av den ene sanne Gud.

Grunnlaget for enhet under en regjering og for religiøs enhet ble derfor lagt ved Kristi død, og 1950-årsdagen for denne begivenheten ble feiret tirsdag 29. mars 1983. Feiringen av 500-årsdagen for Martin Luthers fødsel derimot var riktignok av en viss interesse, men den kunne ikke gi noen varige løfter om verdensomspennende enhet, verken under én regjering eller i religiøs henseende.

Vi oppfordrer deg til å lære mer om det som er den sanne forenende kraft i dag — Guds rike. Vi vil med glede gi deg flere opplysninger. Henvend deg til Vakttårnet, Gaupeveien 24, 1914 Ytre Enebakk eller spør et av Jehovas vitner.

[Fotnote]

[Kart/bilde på side 14]

(Se den trykte publikasjonen)

Luther-året var med på å gjøre Luther til et symbol på politisk enhet for hele Tyskland

FORBUNDSREPUBLIKKEN TYSKLAND

DEN TYSKE DEMOKRATISKE REPUBLIKKEN