En religion som fremmer fred og en god moral

NÅR vi undersøker kjensgjerningene, ser vi at kirkesamfunnene i stedet for å påvirke menneskene til å leve sammen i fred og ha en god moral har påvirket dem til å gå i krig og leve et umoralsk liv. Sannheten er at kirkesamfunnene har forlatt Jesu Kristi lære. De sier at de følger Bibelen, men de har forkastet dens veiledning.

Men gjelder dette all religion? Har alle religioner forlatt Kristi lære? Finnes det noe religionssamfunn som følger Bibelens høye normer og får folk til å leve i fred og ha en god moral? Hvordan var kristendommen i begynnelsen?

De første kristne og fred

Jesu Kristi første etterfølgere var nidkjære når det gjaldt å utbre den kristne tro. Omkring år 60 e. Kr. skrev den kristne apostelen Paulus at evangeliet allerede var «blitt forkynt for enhver skapning under himmelen». (Kol. 1: 23) Det fantes da kristne i mange land.

Hva gjorde så disse kristne menneskene når ’folk reiste seg mot folk og rike mot rike’ og gikk til krig? (Matt. 24: 7) Sluttet de seg til sine respektive lands hærer? Drepte de andre kristne som bodde i andre land? Hvordan betraktet de første kristne Jesu befaling om at de skulle «elske hverandre» og være «fredsommelige»? (Joh. 13: 34; Matt. 5: 9) Hastings’ Encyclopædia of Religion and Ethics sier om dette:

«I begynnelsen var det en alminnelig oppfatning i kirken at krig er en organisert synd som kirken og Kristi etterfølgere ikke kan ha noe med å gjøre.»⁸⁶

Og den fremtredende kirkehistorikeren C. J. Cadoux skrev:

«De første kristne tok Jesus på ordet og oppfattet på en bokstavelig måte hans formaning om å vise mildhet og ikke øve motstand. De så på sin religion som nær forbundet med fred. De fordømte sterkt krigføring på grunn av all den blodsutgytelse som krig fører med seg. De anvendte på seg selv den profeti i Det gamle testamente som forutsa at krigsvåpen skulle omformes til jordbruksredskaper [Es. 2: 4]; de erklærte at deres taktikk gikk ut på å gjengjelde ondt med godt og overvinne det onde med det gode.»⁸⁷

De første kristne holdt seg således til Jesu lære. De levde etter den. Og de prøvde ikke å finne «smutthuller». De sa ikke at Kristus ikke direkte forbød noen å være soldat. Den tyske protestantiske teologen Peter Meinhold skrev:

«Selv om Det nye testamente ikke sier noe om hvorvidt de kristne kan være soldater, og hvorvidt de må trekke seg tilbake fra hæren når de blir kristne, inntok oldkirken et standpunkt i dette spørsmålet. Det å være en kristen ble betraktet som uforenelig med å være soldat.»⁸⁸

Dette er ikke en slutning som en enkelt historiker har trukket. Det er alminnelig enighet om dette. Early Church History sier at historikerne finner at «tjeneste i keiserens hærer ble betraktet som uforenelig med den kristne bekjennelse. . . . det var i strid med Kristi bud og hele evangeliets ånd».⁸⁹

Hva var det altså som fikk de første kristne til å avholde seg fra å delta i krig? Det var deres religion, som var basert på Guds Ords, Bibelens, lære!

I over 100 år avholdt de kristne seg fra å delta i verdslige kriger. Professor Roland H. Bainton skrev:

«Fra slutten av den nytestamentlige periode og fram til tiåret 170—80 e. Kr. har vi ikke noen som helst vitnesbyrd om at kristne tjente i hæren. . . . vi har det første vitnesbyrd om at kristne tjente i hæren, i den såkalte tordenlegionen under Marcus Aurelius i år 173 e. Kr. Fra da av har vi stadig flere vitnesbyrd om at det var kristne i de militære rekker.»⁹⁰

Innen omkring 313 e. Kr. hadde en stor forandring funnet sted. En historiker sier: «Kirken inngikk forbund med Romerriket og kunne ikke fortsette å protestere mot krig. En fant et stadig større antall kristne i hæren.»⁹¹ På den tiden var Jesu lære blitt forkastet. Frafallet hadde satt inn for alvor.

De første kristne og moralen

Før dette frafallet hadde Jesu etterfølgere brakt hele sitt liv i harmoni med Bibelens lære. Som følge av sin kjærlighet til Kristus og sin tro på hans ord tok de første kristne avstand fra utukt, ekteskapsbrudd, homoseksuelle handlinger, løgn, tyveri og enhver form for uærlighet. Historikeren John Lord sier:

«Kristendommens seier besto i virkeligheten i at den gjorde dem som bekjente seg til dens lære, til gode mennesker, . . . Vi har vitnesbyrd om deres uklanderlige livsførsel, deres plettfrie moralske vandel, deres gode borgerånd og deres kristne dyder.»⁹²

De kristne i det første og det annet århundre levde i fred med hverandre og hadde en god moral. Men hvordan er det i dag? Betyr det at kirkesamfunnene har forlatt Kristi lære, at det ikke er noen religion som følger den?

Er Jehovas vitner vår tids sanne kristne?

Encyclopedia Canadiana sier: «Jehovas vitners arbeid er en gjenoppliving og gjenopprettelse av urkristendommen, som ble utøvd av Jesus og hans disipler i det første og annet århundre av vår tidsregning. . . . Alle er brødre.»⁹³

Er det virkelig sant? Adlød Jehovas vitner Kristi befaling om at de skulle «elske hverandre» og være «fredsommelige», da den annen verdenskrig brøt ut?

Jehovas vitner ville ikke ignorere Kristi lære, uansett hvilket land de bodde i. «Jehovas vitner holder seg strengt nøytrale når det er krig,» sa Australian Encyclopædia. «Dette førte til at organisasjonen ble forbudt i Australia i januar 1941.»⁹⁴ Lignende forbud ble vedtatt i andre land. Til og med i De forente stater ble tusenvis av vitner kastet i fengsel fordi de nektet å bære våpen. Selv om Jehovas vitner inntar et slikt standpunkt, griper de ikke forstyrrende inn i sine respektive lands anliggender. De sier ikke til andre hva de skal gjøre eller ikke gjøre i slike samvittighetsspørsmål. Hver og en må treffe sin egen avgjørelse. — Gal. 6: 5.

I Tyskland forfulgte Hitler Jehovas vitner og kastet dem i konsentrasjonsleirer. En bok som nylig er blitt utgitt, og som i stor utstrekning er basert på ikke offentliggjorte Nürnberg-dokumenter, forklarer hvorfor:

«De nekter å benytte den tyske hilsen [’Heil Hitler!’], å delta i nasjonalsosialistisk eller statlig virksomhet og å gjøre militærtjeneste.»

«Idet de baserte sitt standpunkt på et bibelsk påbud, nektet de å gå i krig, selv mot landets fiender. . . . det kom ikke som noen overraskelse da det i august 1938 ble vedtatt en spesiell lov som sa at det å nekte eller anspore andre til å nekte å tjene i de væpnede styrker skulle straffes med døden.»⁹⁵

Da den annen verdenskrig begynte, ble vitnene i de tyske konsentrasjonsleirene oppfordret til å melde seg frivillig til militærtjeneste. En forfatter som selv befant seg i leiren Buchenwald under krigen, forteller:

«I Buchenwald fikk vitnene denne anmodningen 6. september 1939. Øverste ansvarahavende offiser, Rödl, sa til dem: ’Dere vet at det har brutt ut krig, og at den tyske nasjon er i fare. Nye lover trer i kraft. Hvis noen av dere nekter å kjempe mot Frankrike eller England, må dere dø alle sammen!’ To SS-kompanier med fullt utstyr ble stilt opp ved vaktbygningen. Ikke en eneste av Jehovas vitner svarte på offiserens anmodning om å kjempe for Tyskland.»⁹⁶

Selv om den tyske offiseren i dette tilfelle ikke gjorde alvor av sin trusel, ble det gjort alvor av slike trusler andre ganger. Ja, tusenvis av vitner i Tyskland var trofaste mot Kristi lære like til døden, akkurat som de første kristne hadde vært. J. S. Conway påpeker dette og trekker en skarp kontrast mellom Jehovas vitner og kirkesamfunnene:

«Ikke mindre enn en tredjedel av hele tilhengerskaren skulle komme til å miste livet fordi de nektet å føye seg eller inngå kompromiss. I motsetning til de større kirkesamfunnene, som var føyelige, fortsatte Jehovas vitner sin motstand, som var basert på deres lære, til grensen av det fanatiske. En slik motstand forekom altfor sjelden.»

«Ingen annen sekt viste en lignende besluttsomhet overfor den fulle styrke av Gestapos terrorregime. Mange av de mindre gruppene, som var klar over sin egen maktesløshet, prøvde faktisk å kjøpe seg uavhengighet ved å komme med varme erklæringer om at de støttet det nye Tysklands politiske mål.»⁹⁷

Til og med religiøse ledere har innrømmet at det er Jehovas vitner som følger Kristi lære. Martin Niemöller, en fremtredende protestantisk leder i Tyskland før og etter den annen verdenskrig, skrev:

«Vi må minne om at de kristne kirker opp gjennom tidene alltid har vært villige til å velsigne kriger, tropper og våpen, og at de på en høyst ukristen måte har bedt om at deres fiende måtte bli knust.

«Alt dette er vår feil og våre fedres feil, men tydeligvis ikke Guds feil. Og tenk på at vi kristne nå skammer oss over den såkalte sekten av alvorlige bibelstudenter [Jehovas vitner], som i hundrevis og tusenvis har gått inn i konsentrasjonsleirene og dødd fordi de har nektet å tjene i krig og å skyte på mennesker.»⁹⁸

Foruten at Jehovas vitner holder seg til Kristi lære når det gjelder å vise kjærlighet og være fredsommelige, er de også kjent for sin eksemplariske moral En artikkel i det sørafrikanske tidsskriftet Personality sa for eksempel: «Det ser ut til at Jehovas vitner har en overflod av gode egenskaper og nesten ingen dårlige.»⁹⁹ Et svensk menighetsblad roste dem også for deres «høye moral».¹⁰⁰ Hvor stor kontrast er det ikke mellom dem og kirkesamfunnene, hvor umoralen florerer!

Grunnen til at Jehovas vitner har en slik god moral, er at de nøye følger Bibelens lære. De hverken ser gjennom fingrene med eller godkjenner noen form for umoral, slik kirkesamfunnene gjør. De slutter å omgås dem som ønsker å fortsette å praktisere gale ting, slik de første kristne også gjorde. — 1 Kor. 5: 11—13.

Kunne du ha lyst til å omgås mennesker som virkelig lever i samsvar med Guds Ords lære? Bibelen har forutsagt at det skulle finnes en organisasjon av slike mennesker. Den taler om «de siste dager» og sier at «mange folkeslag skal gå av sted og si: Kom, la oss gå opp til Herrens berg, til Jakobs Guds hus, så han kan lære oss sine veier, og vi ferdes på hans stier!» Profetien sier videre om disse menneskene: «Og de skal smi sine sverd om til hakker og sine spyd til vingårdskniver; . . . de skal ikke mer lære å føre krig.» — Es. 2: 2—4.

Hvem er det som lever i samsvar med dette i vår tid? Det er så visst ikke kristenhetens kirkesamfunn eller religionene utenfor kristenheten. Det er Jehovas vitner! De følger de første kristnes eksempel. Deres religion er basert på Guds Ord, Bibelen, og den får dem til å leve i fred og ha en god moral. Verdens religioner gjør ikke Guds vilje. De får ikke folk til å leve i fred og ha en god moral. Hva kommer til å skje med dem?

[Bilde på side 19]

I likhet med de første kristne har Jehovas vitner ’smidd sine sverd om til hakker’