Hvorfor måtte de katolske biskopene komme sammen?

Av «Våkn opp!»s medarbeider i Italia

«DET annet Vatikankonsil — årsaken til krisen i kirken?» Med dette spørsmålet påpekte det jesuittiske bladet La Civiltá Cattolica (5. oktober 1985) «en radikal og global krise» som har rammet den katolske kirke. Det kastet lys over fire hovedaspekter: en krise når det gjaldt troen, moralen, etterlevelsen av religiøse regler og kirkens personale. Det sa videre: «Et betydelig antall prester har frasagt seg prestestillingen, noen på grunn av en krise med hensyn til troen og flere av personlige grunner.»

I betraktning av denne erkjente krisen bør naturligvis den synoden som ble holdt i Roma i fjor, ha stor betydning for de 627 millioner katolikkene i verden.a Synoden er også interessant for andre som nøye har observert den fornyelsen som den katolske kirke har gjennomgått de siste tiårene. Men av hvilke andre grunner ble denne ekstraordinære synoden holdt? Hvilke spørsmål ble tatt opp? Og hvordan kommer synoden til å berøre katolikkene i det lange løp?

«Den katolske synode: Stilt overfor det uerklærte skisma»

Under denne overskriften skrev den katolske journalisten og historikeren Anne Roche i den kanadiske avisen The Toronto Star at 20 år etter det annet Vatikankonsil «er den tradisjonelle katolske lære og disiplin i forfall. Vi har alle sett de forbausende statistikkene: Færre enn fem prosent av de katolikker som er under 30, godtar kirkens lære om prevensjon, og færre enn ti prosent i den samme gruppen godtar læren om pavens ufeilbare læreautoritet i spørsmål om tro og moral».

Dette har ført til det Roche kaller to katolske kirker, «den offisielle kirke, som er basert på det pavelige magisterium [pavens læreautoritet] . . . og som nå bare et mindretall er trofast mot, og den uoffisielle kirke, som drives av . . . de revolusjonære, som har et strupetak på enhver side av det katolske liv i de nasjonale kirkene, som stadig blir mer uavhengige». Hvis dette er riktig, er det ikke noe rart at paven syntes det var nødvendig å innkalle biskopene til et spesielt møte for å rådføre seg med dem. Men hvilke begivenheter var det som førte til denne ekstraordinære synoden?

En kardinals oppriktige mening

Det annet Vatikankonsil, som ble holdt fra 1962 til 1965, vakte store forhåpninger i katolske kretser — men på forskjellige måter. Noen håpet på en mer liberal holdning i bestemte spørsmål og fikk håpet oppfylt. Andre regnet med at enheten skulle bli større. Mange er blitt skuffet, deriblant den tyske kardinalen Joseph Ratzinger, som er Vatikanets mektigste prelat og har rang nest etter paven og er overhodet for kongregasjonen for troens lære (vatikansk departement som påser at den katolske lære holdes ren).

Kardinalen sa nylig i et intervju: «Det er ubestridelig at de siste 20 årene så absolutt har vært ugunstige for den katolske kirke. Det som har skjedd etter konsilet, ser ut til å være smertelig forskjellig fra alles forventninger, fra og med forventningene til pave Johannes XXIII og så forventningene til Paul VI.»

Hva gikk forventningene ut på? Han fortsatte: «Det som pavene og konsilets fedre forventet, var en ny katolsk enhet. Isteden er man blitt konfrontert med en splid som — med Paul VIs ord — synes å ha gått over fra selvkritikk til selvødeleggelse. Man forventet en ny entusiasme, men altfor ofte er resultatet blitt kjedsomhet og motløshet. Man forventet et sprang framover, men isteden har man måttet se i øynene en stadig større tilbakegang.» — Rapporto Sulla Fede av Vittorio Messori.

Den 25. januar 1985 overrasket pave Johannes Paul II den katolske verden ved å si at det skulle holdes en ekstraordinær synode fra 24. november til 8. desember samme år. Han inviterte 165 biskoper, og 102 av dem var formenn i nasjonale bispekonferanser rundt om i verden. Han inviterte også noen observatører, som ikke hadde stemmerett. Representanter for massemediene var også til stede, som barn som regnet med å få se et stort fyrverkeri.

Spørsmål som skaper splittelse

Noen betraktet synoden som en arena hvor det ble trukket opp kamplinjer. Som den fransk-kanadiske skribenten Danièle Blain sa: «Den kamp som har pågått bak kulissene i flere år mellom de ’radikale’ og de ’konservative’ i hjertet av kirken, har brutt ut i åpen krig.» (L’Actualité for november 1985) På den ene siden stod de såkalte radikale biskopene, som ville holde fast ved de forandringer og forbedringer som var blitt oppnådd siden det annet Vatikankonsil. På den andre siden stod de konservative biskopene, som ville at noen av idealene fra før det annet Vatikankonsil skulle gjenopptas.

De radikale fryktet «mekleren» — pave Johannes Paul II — mer enn noen annen. Hvorfor det? Jo, for ved mange anledninger hadde han tydelig vist at han foretrakk en tilbakevending til konservatismen når det gjaldt katolsk liv og lære. Skribenten Marco Tosatti skrev i Torino-avisen Stampa Sera: «Det kan bli vanskelig for synodens fedre . . . å forsvare en tese som er i strid med den ’utredningen’ som Johannes Paul II legger opp til dag etter dag.»

Mange katolikker hadde håpet at slike spørsmål som dreide seg om fødselskontroll, sølibat og kvinnelige prester, skulle bli drøftet grundig. Men disse spørsmålene ble viet svært liten oppmerksomhet, om noen i det hele tatt. Noen biskoper tok opp det utbredte problemet som har å gjøre med fraskilte katolikker som ikke får lov til å delta i nattverden. En prest fra New Jersey i USA sa til The Toronto Star at «hvis han utelukket slike som var skilt, og slike som hadde giftet seg på nytt, fra sakramentene, ville den kirken han var prest i, nesten bli tom». Men biskopene kom ikke med noen løsning, og problemet ble ikke engang nevnt i synodens sluttdokument.

Det så ut til at det viktigste spørsmålet dreide seg om enhet — å jevne ut den kløften som har oppstått mellom pavedømmet og noen nasjonale bispekonferanser. Som Danièle Blain skrev: «Søkingen etter tapt enhet er nå mer aktuell enn noen gang før.» (L’Actualité) Et spørsmål som hadde tilknytning til dette med enhet, gjaldt frigjøring og gikk ut på at kirken bør engasjere seg i de undertryktes politiske og sosiale kamper. Dette har de siste årene skapt splittelse i det katolske presteskap og ble sterkt kritisert av biskop Darío Castrillón Hoyos fra Colombia.

Synoden skapte ingen heftig konfrontasjon, og paven unnlot, i hvert fall offentlig, å opptre slik at det så ut som om han øvde press på biskopene. Peter Nichols, en korrespondent for London-avisen The Times, skrev: «Paven overvar alle synodens plenumsmøter, men han forholdt seg taus helt fram til den siste dagen. Han la også vekt på å reise seg og gå ut av salen når det foregikk avstemning. Avstemningen var hemmelig, men han ville ikke at man skulle få inntrykk av at han prøvde å påvirke biskopenes meninger.»

Mediefolkene ble derfor skuffet. Det teologiske fyrverkeriet viste seg å bli et fyrverkeri som ikke gikk skikkelig av. Selv om det var tydelige meningsforskjeller, ble det ingen skarp diskusjon. En overskrift i det italienske katolske arbeiderbladet Azione Sociale gav kanskje en positiv oppsummering av inntrykkene fra synoden. Overskriften lød: «Forent, men forskjellige.» The New York Times indikerte muligens at en farlig konfrontasjon var blitt avverget, ved å si: «Synodens sluttdokument var minst like godt kjent for hva det unnlot å ta opp, som for hva det tok opp.»

Hvordan blir katolikkene berørt?

Det var tydeligvis ikke lett å utarbeide synodens dokument til de trofaste. Et utvalg som bestod av fem kardinaler, gjorde det to ganger, men begge gangene ble dokumentet forkastet fordi det var for pessimistisk. Til slutt fikk de godkjent en tredje og mer positiv versjon. Og hva har det å tilby alminnelige katolikker?

Et viktig spørsmål av stor interesse blir behandlet under overskriften «Guds Ord». Der står det: «Kirken hører Guds ord med aktelse og har fått i oppdrag å forkynne det i tro ([jevnfør] Dei Verbum, 1). Å forkynne evangeliet er altså en av de viktigste pliktene som er pålagt kirken, særlig biskopene, og i dag er dette av største betydning ([jevnfør] Lumen Gentium, 25).» Men i dokumentet fra synoden er Guds Ord, Bibelen, som er tilgjengelig for de fleste mennesker, bare sitert sju ganger. Pavelige rundskriv og kirkelige dokumenter, som bare er tilgjengelige for noen få privilegerte, er derimot sitert minst 44 ganger, slik det ovennevnte sitatet illustrerer. Når Bibelen blir brukt så sjelden, hvordan kan da et slikt dokument som dette nå hjertet til oppriktige katolikker som virkelig ønsker å få vite hva som er deres kristne plikt?

I dokumentet står det også: «Å evangelisere er den viktigste plikten, ikke bare for biskopene, men også for prestene og diakonene, ja, for alle de kristne.» Emnet blir ytterligere klargjort: «Evangeliseringen finner sted gjennom vitner. Et vitne avlegger ikke bare vitnesbyrd med sine ord, men også med sitt liv.»

Vi oppfordrer oppriktige katolikker til å tenke over dette spørsmålet. Hvem er det som virkelig oppfører seg som Guds og Kristi vitner i dag? Hvem er det som evangeliserer både ved det de sier, og ved den måten de oppfører seg på? Hvem er det som forkynner evangeliet, eller det gode budskap, om Guds rike ved Kristus selv om det kanskje koster dem mye, ja, selv om det skulle koste dem livet eller friheten? Hvem er det som kommer hjem til deg med jevne mellomrom for å gjøre deg kjent med dette budskapet? Er det presten i den kirken du tilhører? Eller er det Jehovas vitner? — Jevnfør Jesaja 43: 10, 12 og Apostlenes gjerninger 1: 8.

Den katolske kirke er splittet på grunn av uenighet og opprør som skyldes teologiske, politiske og sosiale spørsmål. Men den sanne kristendom må følge Bibelens retningslinjer: «Har dere kjærlighet til hverandre, da skal alle kunne se at dere er mine disipler.» «Brødre, jeg formaner dere i vår Herre Jesu Kristi navn at dere må vise enighet. La det ikke være splittelse blant dere, men la alt komme i rett stand, så dere har samme syn og samme tanke.» — Johannes 13: 35; 1. Korinter 1: 10.

Det er tydelig at det ikke hersker enhet i den katolske kirkes splittede rekker, blant de «radikale» og de «konservative» biskopene. Det at det var behov for en synode, fremhevet denne splittelsen.

[Fotnote]

[Bilde på side 12]

Synoden ble holdt i Peterskirken i Roma