Hva er det som skjer med religionen i Chile?
Av «Våkn opp!»s korrespondent i Chile
CHILE har i lang tid vært et land hvor det har vært religionsfrihet. Landets grunnlov garanterer denne frihet, og befolkningen her i landet har nidkjært vernet om den.
Chile er i virkeligheten et av de få søramerikanske land hvor det er et tydelig skille mellom kirke og stat. En fikk i stand et slikt skille i 1925 og har siden vært nøye med at det skulle opprettholdes.
Så selv om alle religionssamfunn kan arbeide fritt, kan ingen av dem offisielt ha noe med landets styre og stell å gjøre. Og da Salvador Allende ble valgt til president i Chile i 1970, uttalte han offentlig at han ville fortsette å respektere den religionsfrihet som grunnloven innrømmer.
Men hvilken tilstand befinner kirkesamfunnene seg i i dag, i betraktning av at mange regjeringer har gått inn for å bevare religionsfriheten og holde kirke og stat atskilt? Hvilken holdning inntar folk til religionen i vår tid?
Tiltagende likegyldighet
Chile blir regnet for å være et romerskkatolsk land, ettersom de fleste mennesker her blir betraktet som katolikker fra fødselen av. Men når en undersøker folks religiøse vaner, ser en at de fleste er katolikker bare i navnet.
I hovedstaden, Santiago, er det gjennomsnittlig mindre enn 13 prosent av dem som bekjenner seg til katolisismen, som overværer messen om søndagene. Og i enkelte deler av byen er bare én prosent til stede.
Det er også bemerkelsesverdig hva som skjer med mennene, spesielt etter hvert som de blir eldre. Mens omkring 16 prosent av guttene i alderen sju—ti år overværer messen, går tallet deretter raskt nedover. Blant menn i alderen 31—40 år er det bare litt over fem prosent som regelmessig er til stede ved messen. Og av disse igjen er det bare 12 prosent som deltar i nattverden!
Dette har blant annet med de sosiale forhold å gjøre. Under de forskjellige styreformer i århundrenes løp ble levevilkårene for den alminnelige chilener ikke nevneverdig forbedret. Det var stor fattigdom i landet. Folk så at kirken vanligvis støttet de rikere klassene. Da de la merke til at kirken støttet styreformer som gjorde lite for dem, ble mange hatefullt innstilt til presteskapet.
Følgen ble at mange vendte seg til ideologier som hadde mer radikale løsninger på deres problemer. Bladet Ercilla sa således nylig: «De som kommer til Chile etter å ha betraktet landet på avstand, blir forbauset når de finner at majoriteten av arbeiderne til tross for at de er kristne, tilhører venstre fløy. De er kristne på sin egen måte, for selv om Chile blir regnet med blant de katolske land, gjør katolisismen seg ikke gjeldende i dets forfatning og heller ikke i de skikker som blir fulgt av dem som sier om sin tro: ’Vi er katolikker, men vi går ikke til messen, og vi liker heller ikke prestene.’ »
En splittet kirke
Slike menneskers tillit til kirken blir ytterligere undergravd når de legger merke til at kirken er sørgelig splittet politisk sett. Blant prestene kan en finne talsmenn for alle slags politiske partier, fra dem lengst til venstre til dem lengst til høyre. Kardinal Raúl Silva Henriquez er til og med blitt kalt den «røde kardinal».
Paven selv er blitt sterkt kritisert av enkelte katolske prester her i landet. Da 80 prester i april 1971 uttalte seg til fordel for katolsk støtte av det sosialistiske program, sa deres talsmann, Gonzalo Arroyo, om pave Paul VI: «Hans pavelige holdning kan ikke tilfredsstille dem som er for en moderne kirke, og som tar avstand fra kapitalismens skammelige handlinger og det småborgerlige samfunn. Paul VI har vært ute av stand til å bryte forbindelsen med den européiske kapitalisme og må alltid nøye seg med å fordømme krig og sult i abstrakte vendinger, uten å nevne den skyldige ved navn, nemlig den amerikanske imperialisme. Jeg tror at han mangler det intellektuelle mot som skal til for å bryte de bånd kirken på den måten har knyttet til verden.»
En annen prest som er inne på det samme, er Roberto Lebegue, som ble ordinert i Frankrike, og som ble chilensk statsborger for noen år siden. Han sier at mange prester som er nær knyttet til arbeiderklassen, mener at arbeiderne i alle land bør forene seg for å gjøre slutt på «de småborgerlige klassers herredømme».
Om pave Paul VI sier Lebegue: «Jeg tror at han er fullstendig ukjent for folk som tilhører min leir. De kjenner ikke engang navnet hans. Jeg kan tenke meg at noen kjenner ham på grunn av hans reiser eller på grunn av spørsmålet om Pillen.»
Angående pavens encyklika av 1968, «Humanae Vitae» («Om det menneskelige liv»), som på nytt bekreftet pavens forbud mot fødselskontroll ved hjelp av kunstige metoder, sa Lebegue: «Jeg tror at manglene ved denne encyklika, som behandler rike og fattige og syke og friske kvinner og kvinner med få eller mange barn på samme måte, for en god del skyldes det at han [paven] lever isolert i pomp og prakt i Vatikanet, en fange under en struktur som han har vært ute av stand til å bryte ned . . . Paven skulle leve som en fattig mann, slik som Jesus Kristus gjorde.»
Prester går av
Noe som også bidrar til at mange mennesker blir stadig mer likegyldig innstilt til katolisismen, er det at flere og flere prester forlater sine stillinger. Disse menneskene resonnerer som så at hvis prestene ikke lenger vil være prester, må det være noe galt med kirken.
I enkelte land blir det hevdet at den viktigste årsaken til at prestene forlater kirken, er kravet om at de skal leve i sølibat. Selv om dette uten tvil spiller en rolle i Chile, er det ikke den viktigste årsaken. Publikasjonen El Mercurio sier: «Det er tydelig at den viktigste grunnen til at prestene i Chile forlater kirken, er at de er blitt svake i troen, og at det står dårlig til med deres åndelige liv . . . ikke kravet om at de skal leve i sølibat.» Kan folk få noen tro i kirken hvis presteskapets tro er svak?
Hvor alvorlig er egentlig denne krisen innen prestenes rekker? El Mercurio sa: «Den kjensgjerning at den krise som gjør seg gjeldende blant de chilenske prester, er alvorlig, framgår av at omkring 200 prester har sluttet i de siste årene, og at det blir stadig færre unge menn som begynner på seminarene.» Det at så mange prester slutter og langt færre menn begynner på seminarene, gjør situasjonen dobbelt alvorlig for kirken i dette lille landet.
I en bok om situasjonen i Santiago ble det bemerket at det «alt i alt bare var 33 teologistudenter i Santiago bispedømme i 1967, det vil si nøyaktig én for hver 100 000 innbyggere. Femti prosent av prestene i Chile er utenlandske prester som er blitt sendt til landet fra Europa, De forente stater og Canada. Denne avhengighet av utenlandsk hjelp kan imidlertid neppe fortsette lenge på grunn av den avtagende interessen for det religiøse liv i de landene som sender prester».
Hva er det som skjer med religionen?
Av disse og andre grunner, deriblant de umoralske handlinger som enkelte av prestene her har gjort seg skyldig i, er stadig flere chilenere blitt skuffet over kirken. Når emnet religion blir brakt på bane, hører en derfor svært ofte folk si: «Jeg går ikke til messe, og jeg liker ikke prestene.»
Det kan således ikke være tvil om at kirkens makt over det alminnelige folks liv blir stadig mindre. Her i Chile, som overalt ellers i verden, forlater mange mennesker, også en god del prester, kirken. Og det er ikke noe som tyder på at denne tendensen skal bli mindre markant. En venter i stedet at det omvendte vil skje.
Samtidig blir imidlertid det bibelske undervisningsarbeid som Jehovas vitner utfører, utvidet i Chile, akkurat som overalt ellers i verden. Følgen er at tusener av chilenere blir gjort kjent med de sannheter om Guds hensikter som finnes i Bibelen. Disse sannhetene hjelper dem til å forstå hvorfor det er så store vanskeligheter i verden, og hvorfor kirkesamfunnene får stadig større problemer å kjempe med. De blir også gjort kjent med at Gud har gitt løfte om en ny, rettferdig ordning, som snart skal innføres, en ordning som er fri for de problemer menneskene i vår tid har å stri med. — 2 Pet. 3: 13; Åpb. 21: 4.
Ettersom Jehovas vitners arbeid er et upolitisk arbeid og tar sikte på å hjelpe menneskene i det daglige liv samtidig som det gir dem trøst og håp for framtiden, kan det bli utvidet uten å møte hindringer. I én del av Santiago hadde de fattige overtatt enkelte områder, og ingen kom inn der uten deres tillatelse. De hadde vakter rundt denne bydelen dag og natt. Men som én sa: «Jehovas vitner kan få komme inn og snakke med folk her om Bibelen, for de forsøker å hjelpe og trøste dem.»
De får svar på sine spørsmål
Tusener av chilenere har i de senere år erfart den glede det gir å vite hva Bibelen, Guds Ord, virkelig lærer. En mann fra Punta Arenas skriver for eksempel:
«Jeg var en meget aktiv katolikk og hadde nær forbindelse med jesuittene, som jeg hadde fått opplæring av. Under deres ledelse opprettet jeg speiderguttforbundet i Concepción. Jeg var også med i den katolske arbeiderorganisasjonen der og lærte å delta i religiøse debatter med protestanter. I 15 år ledet jeg orkestret ved salesianerordenens skoler i San Jose og San Juan Bosco.
«Til tross for all denne opplæring i kirkelige anliggender var det imidlertid mange ting jeg ikke kunne forstå. Når jeg snakket med den presten som ledet skolen i Don Bosco, hendte det for eksempel at jeg spurte ham om hvordan treenighetslæren kunne forklares. Hans svar var alltid det samme. Han sa: ’Du er katolikk, ikke sant?’ Jeg svarte: ’Jo.’ ’Er du en troende?’ spurte han videre. ’Ja,’ svarte jeg. Deretter sa han: ’Da bør du ikke bekymre deg for hvordan det forholder seg med det, for det er et mysterium som ikke engang vi kan forstå.’
«Da min hustru begynte å studere Bibelen sammen med Jehovas vitner, sa jeg til henne at det hun lærte, var galt. Men hun kunne vise meg at det hun trodde på, sto i Bibelen. Jeg begynte å forstå at det hun sa, virkelig var det Bibelen lærte. Jeg begynte derfor selv å studere. Med tiden lærte jeg Bibelens sannheter å kjenne og forlot den katolske kirke.
«Senere ba presten i Don Bosco meg om å komme opp på hans kontor. Han ønsket å vite hvorfor et slikt fremtredende og nyttig medlem av hans ’hjord’ hadde forlatt kirken. Jeg sa til ham at jeg var takknemlig for at jeg hadde lært slike ting som å lese og skrive og framføre dramatiske skuespill, men at kirken ikke hadde lært meg noe når det gjaldt åndelige ting. På grunn av mitt studium av Bibelen forsto jeg imidlertid nå Bibelen mye bedre, og jeg forsto også at Gud ikke er tre personer i én, og at Jesus Kristus ikke er Gud, men ble skapt av Gud.
«Under denne samtalen tenkte jeg for meg selv: ’Hvis presten var virkelig interessert i meg, hvorfor kom han da ikke til meg i stedet for å be meg om å komme til ham? Det gjorde ikke Jehovas vitner. De tok gratis av sin tid for å komme og besøke meg.’ Men det er jo også det Bibelen sier at de sanne kristne skulle gjøre. Jeg er nå takknemlig for at også jeg har fått det privilegium å lære sannheten å kjenne, og for at jeg kan hjelpe andre til å forstå det jeg selv har lært ut fra Guds Ord.»
Rystet på grunn av avskyelige skikker
En annen mann har opplevd ting som mange med ham her i Chile har opplevd. Denne mannen, som bor i Valparaiso, skriver:
«Jeg ble døpt og oppdratt i den katolske tro og mottok regelmessig sakramentene, og jeg ble utdannet ved det katolske universitetet San Vincente de Paul. Da jeg var 13 år, hadde jeg vært den fremmeligste i en gruppe på 12 gutter som fikk opplæring ved De 12 apostlers kirke med tanke på at de skulle sendes videre for å bli utdannet som jesuittprester.
«Men jeg oppga all denne opplæringen. Hvorfor det? Én av grunnene var de skammelige tingene jeg var vitne til. En må ha vært til stede der for virkelig å kunne forstå det. Én prest deltok for eksempel i orgier i kirken sammen med unge mennesker. En annen prest, en jesuittprest, hadde utuktig omgang med barn mot at de fikk bilder av ’helgener’.
«Jeg ble også skuffet da jeg bekjente en alvorlig synd og så hørte presten si: ’Det skal du ikke bekymre deg for, mitt barn.’ Men da en prest fikk se at jeg satt og leste i den katolske bibeloversettelsen Torres Amat, ble han rasende og betraktet det som en skandale at jeg leste i Bibelen!
«Jeg la også daglig merke til den relative luksus prestene levde i — de hadde mye god mat, vin og sigaretter, mens det alminnelige folk hadde så lite.
«Disse og andre ting fikk meg til slutt til å forkaste en religion som tolererte at dens ledere gjorde seg skyldig i slike ting. Det gjorde det også mye lettere for meg å godta den sanne religion, Bibelens religion.»
En nonnes opplevelse
Blant dem som har forlatt kirken i Chile, er en nonne, som forteller følgende:
«Ettersom jeg så at verden var så full av hykleri og falskhet, håpet jeg å finne et åndelig fristed i klostret. Der, tenkte jeg, vil jeg kunne tjene Gud uhindret og uten å være vitne til falskhet og hykleri.
«Jeg gikk derfor i kloster, og jeg levde i kloster i sammenlagt sju år, fem i Argentina og to i Chile. Men fant jeg her en kjærlig atmosfære, en selvoppofrende ånd eller en oppriktig interesse for å tilbe Gud og hjelpe nesten?
«La meg fortelle hva alle de nye nonnene som kom til klostret, fikk lære. Den læren som det ble lagt størst vekt på, var ’den aller helligste treenighet’. Dernest kom tilbedelsen av helgenene og kirkens ledere. De overordnede krevde fullstendig lydighet. Denne lydighet grenset til avgudsdyrkelse, for ifølge dem var det Gud som hadde satt dem i deres stillinger, og derfor måtte alle vise dem ubetinget lydighet.
«Hvordan klarte de å få til dette? Ved de løftene som nonnene måtte avlegge. Ett løfte var lydighetsløftet, som førte til at lederne ble forgudet. De gikk til slike ytterligheter når det gjaldt å kreve lydighet, at vi måtte bøye oss ned for dem og aldri måtte stille dem noen spørsmål.
«De overordnede snakket stadig om nestekjærlighet og ydmykhet, men alltid i forbindelse med råd de ga de andre — de gjorde aldri det de forlangte av andre. Det hersket alltid en misunnelig ånd iblant dem, og de hadde alltid et ønske om å få høyere stillinger og finere titler. Etter at de var blitt forfremmet på den måten, forsøkte de å overbevise de andre om at de hadde fått disse stillingene av Gud, og at de derfor burde bli vist enda større lydighet og hengivenhet enn før. På den måten ble de meget mektige.
«Hva så med de andre nonnene som jeg arbeidet sammen med? Hvorfor hadde de gått i kloster? Var det på grunn av deres tro på og kjærlighet til Gud? Noen hadde naturligvis et slikt motiv, men de fleste hadde gjort det av materielle grunner — for å få seg et hjem, klær og mat. Kjærligheten og samarbeidsviljens ånd manglet. Ofte gjorde de ting for å skade andre, i en tydelig hyklersk ånd.
«Lærte jeg så i det minste å forstå Bibelen? Nei, for det ble sagt til oss at bare den som framsa messen, kunne ha en bibel, og at for de øvrige av oss var det en synd å lese i Bibelen.Vi fikk aldri lære å resonnere i forbindelse med åndelige ting eller å anvende det Bibelen lærer, i vårt liv.
«Etter at jeg hadde levd på den måten i sju år, forlot jeg klostret. Jeg følte meg bedratt, og jeg var skuffet over all den urettferdighet og falskhet som jeg hadde sett der. Det var så visst ikke noe åndelig fristed. Men selv om jeg mistet troen på kirken og dens representanter, mistet jeg aldri troen på Gud. For en glede jeg følte da jeg senere begynte å lese Bibelen sammen med Jehovas vitner! Jeg fant at den var så fornuftig, så annerledes og så sann. Nå er jeg ikke lenger en slave under et hyklersk religiøst system. Nå oppnår jeg i stedet stor tilfredshet ved å tjene den kjærlige Gud, Jehova, som virkelig har en hensikt.»
Tenk deg mange, mange flere slike opplevelser, og du vil få et bilde av det som finner sted i Chile i dag. Det er to tendenser som gjør seg gjeldende der — kristenhetens religionssamfunn har store vanskeligheter og er i tilbakegang, mens den sanne religion, som finnes i Guds eget Ord, Bibelen, har framgang. Men det er nettopp det Bibelens profetier sier skulle skje før enden på denne onde tingenes ordning. — Es. 2: 2, 3.