Rapport fra Rikets forkynnere

Rikets sæd blir sådd ved alle anledninger

GUDS ORD, Bibelen, oppfordrer oss til å være flittige. Kong Salomo sa: «Så din sæd om morgenen, og la ikke din hånd hvile før kvelden; for du vet ikke hvor dette vil lykkes, enten her eller der, eller om begge deler vil være like gode.» — Forkynneren 11: 6.

Jehovas vitner sår «sæd» ved alle passende anledninger ved å forkynne det gode budskap om Guds rike. I over 230 land og øysamfunn fortsetter de «uten opphold å undervise og forkynne det gode budskap om Kristus Jesus». (Apostlenes gjerninger 5: 42) Følgende opplevelser viser at Jehovas vitner ’ikke lar sine hender hvile’ i forkynnelsesarbeidet.

◻ I republikken Kapp Verde gikk et av Jehovas vitner forbi et fengsel da hun var ute i felttjenesten. I fangegården satt noen fanger oppe i et tre. Da de så vitnet gå forbi nedenfor, ropte de på henne og bad om å få noen blad. Hun buntet sammen flere eksemplarer av Vakttårnet og Våkn opp!, bandt en stein til dem og kastet dem over fengselsmuren. Som et resultat av denne interessen ble det startet tolv bibelstudier. Tre av fangene har innviet sitt liv til Gud og er blitt døpt. En av fangene har vært pioner, heltidsforkynner, i over et år. Men hvordan utfører de felttjenesten i fengselet? Først blir fengselet inndelt i distrikter. Så blir distriktene fordelt mellom de tre vitnene, som gjennomarbeider dem fra celle til celle. Disse forkynnerne av Guds rike følger opp interessen stort sett på samme måte som Jehovas vitner gjør over hele verden, nemlig ved å gå på gjenbesøk. Det er imidlertid én forskjell, og det gjelder bibelstudiene, som blir ledet oftere enn vanlig. I stedet for å studere Bibelen en times tid én eller to ganger i uken er det noen av fangene som studerer hver dag. Dessuten har vitnene fått tillatelse av fengselsdirektøren til å holde alle menighetsmøtene inne i fengselet.

◻ En kvinne i Portugal arvet flere av Selskapet Vakttårnets bøker etter sin bestemor. Ettersom denne kvinnen ikke var et av Jehovas vitner, var hun ikke interessert i å beholde bøkene. Hun ville imidlertid ikke kaste dem. En dag fikk hun besøk av et av Jehovas vitner som forkynte fra dør til dør, og hun fortalte henne om bøkene. Vitnet spurte henne om hun visste hvor verdifulle disse bøkene egentlig var. Kvinnen svarte: «Nei, det gjør jeg faktisk ikke, men hvordan kan jeg finne ut det?» Kvinnen tok imot tilbudet om et bibelstudium, og det varte ikke lenge før hun begynte å verdsette sin bestemors boksamling. Nå er også hun et døpt vitne for Jehova. Dessuten har datteren hennes og en nær venn av familien begynt å studere Bibelen. For en verdifull arv denne boksamlingen viste seg å være!