Saint Lucia — øya med tvillingtoppene

Av en «Våkn opp!»s korrespondent på Saint Lucia

EN AV de vakreste øyene i Vestindia er Saint Lucia, som består av en rekke fjell som stiger steilt opp av havet, og hvis topper er innhyllet i tåke. Saint Lucia er den mest berglendte øya i øygruppen Windward Islands og er kjent som øya med tvillingtoppene. Tvillingtoppene er to gigantiske fjellkjegler som er kledd med vegetasjon og rager cirka 750 meter over havet. De skiller seg tydelig ut fra alle de andre fjellene i nærheten. De har i lang tid tjent som landmerke for sjømenn når de stevnet mot denne øya, som i over 200 år var skueplass for slag mellom franskmenn og engelskmenn.

Saint Lucia har faktisk skiftet eiere ikke mindre enn 14 ganger. Den har vært underlagt britisk styre siden 1803. Nå har den indre selvstyre, men er assosiert med Storbritannia. Fransk innflytelse gjør seg imidlertid fortsatt gjeldende. En besøkende vil straks legge merke til den franske innflytelsen i språket og i stedsnavn, men han vil også finne at engelske ord er blandet inn. På åssiden bak Anse de la Rivière Dorée ligger det for eksempel en landsby som heter Londonderry, og tvillingtoppene kalles Gros Piton og Petit Piton.

Engelsk er det offisielle språk, men patois, en fargerik fransk dialekt, blir mye brukt i dagligtale. Det er ikke et skriftspråk, men det er likevel forbausende å se hvor godt patois har overlevd. Noen nærer en viss motvilje mot patois og frykter for at dialekten vil ødelegge barnas engelsk, men det er svært få av øyas innbyggere som ikke kan tale den.

Det er sant at patois har en tendens til å påvirke det engelske språk, særlig når det gjelder idiomatiske uttrykk. En vanlig hilsningsfrase lyder for eksempel: «Kumo yay?» Svaret er alltid: «Mwe la, tee bwe.» En bokstavelig oversettelse lyder: «Hvordan har du det?» «Jeg er der, litt bra.» Ofte når en spør noen på engelsk: «Hvordan har du det?», får en til svar: «Jeg er der.» Et vanlig idiom er: «Kom, la meg si deg det.»

Når en besøkende kommer til hovedstaden Castries, kan han ikke unngå å legge merke til at alle husene har bølgeblikktak, og at mange av dem er rødmalte. De står således i skarp kontrast til det grønne løvverket som omgir de fleste husene. I det fjerne kan en høre et calypsoband spille livlige melodier på instrumenter som er laget av kasserte oljefat.

En gang i tiden var Saint Lucia en stor eksportør av sukkerrør, men nå er det bananene som er den viktigste inntektskilden. Det tar mellom ni måneder og et helt år før en bananplante bærer frukt. Når den har båret frukt, blir den hogd ned, men en passer på at en ikke ødelegger det skuddet som vokser opp, for det vil i sin tid også produsere bananer.

Mange av øyas innbyggere er velinformerte mennesker. Det finnes imidlertid noen som ikke vet om noe annet enn den isolerte verden de befinner seg i. De er avskåret fra resten av verden, ikke bare på grunn av havet, men også på grunn av sine skikker og tradisjoner. Noen kan redegjøre for den nyere tids historie til minste detalj, mens andre kanskje aldri har hørt om den annen verdenskrig. Mange vet ikke hvem det var som sloss mot hvem. Noen steder blir «obeah» (trolldom og magi) praktisert, og enkelte hevder at det lar seg gjøre å kjøpslå med Djevelen om ens egne personlige framskritt.

For mange begynner dagen klokken fem om morgenen, og de er i arbeid før solen har stått opp. Folk som går barføtt med en bør på hodet og en stor kniv i hånden, er et vanlig syn. Denne kniven har et 45 centimeter bredt blad og blir brukt til alle tenkelige arbeidsoppgaver — fra å luke i hagen til å skjære fisk. Trass i at livet på denne vakre øya begynner tidlig om morgenen, er det ikke så oppjaget som mange andre steder. Hjemmene er som oftest enkelt møblert, og et måltid kan bestå av en tallerken ris, brødfrukt, banan, røde bønner og tunfisk.

Denne øya med tvillingtoppene, med sitt tykke, grønne, tropiske løvverk og sine dype, veldyrkede daler er i sannhet en fryd for øyet og et sted hvor mange fremdeles er tilfreds med å ha de nødvendige ting til livets opphold.