Bananen — en bemerkelsesverdig frukt

AV VÅKN OPP!s MEDARBEIDER I HONDURAS

GREKERNE og araberne kalte planten for «et bemerkelsesverdig frukttre». I år 327 f.v.t. ble det oppdaget i India av Aleksander den stores hærer. Ifølge en gammel beretning satt indiske vismenn og hvilte i skyggen av det og spiste av frukten. Frukten er derfor blitt kalt «vismennenes frukt». Hva slags frukt er det? Jo, det er bananen.

Men hvordan kom bananen fra Asia til Karibia? Jo, det hadde seg slik at noen av de første arabiske handelsreisende tok med seg røtter av bananplanten fra Asia til østkysten av Afrika. I 1482 oppdaget portugisiske oppdagelsesreisende at bananplanten vokste der, og de tok med seg noen røtter, samt det afrikanske navnet, banana, til portugisiske kolonier på Kanariøyene. Neste steg var en reise tvers over Atlanterhavet til Den nye verden. Den foregikk i 1516, noen få år etter Columbus’ reiser. Spanske misjonærer brakte med seg bananplanter til Karibias øyer og tropiske fastlandsområder. Den bemerkelsesverdige frukten måtte altså foreta en reise halvveis rundt jordkloden før den nådde fram til Mellom- og Sør-Amerika.

Det sies at det var i 1690 bananen for første gang ble brakt fra De karibiske øyer til New England i USA. Puritanere kokte den merkelige frukten, men likte den ikke. I land i Sør- og Mellom-Amerika og også i andre tropiske land er det imidlertid millioner av mennesker som koker umodne, grønne bananer og spiser dem med største velbehag.

Bananplantasjer

Mellom 1870 og 1880 begynte en rekke europeiske og nordamerikanske handelsmenn å interessere seg for muligheten for å eksportere bananer. De opprettet selskaper og anla bananplantasjer, som de kalte fincas. Arbeidere og ingeniører ryddet jungelområder, bygde veier og opprettet jernbane- og kommunikasjonsnett. Man bygde landsbyer med boliger, skoler og til og med sykehus til arbeiderne og deres familier. Det ble opprettet dampskipsruter for at man skulle kunne frakte bananer verden over. Etter hvert som industrien vokste, kjøpte selskapene stadig mer jord i bananproduserende land.

I dag står land i Latin-Amerika for over 90 prosent av produksjonen av de bananer som spises i Nord-Amerika. Brasil er den ledende eksportøren. Honduras er nummer seks på listen, med en eksport på omkring en million tonn bananer i året.

Hvordan bananene dyrkes

Bananplanten er ikke et tre. Den har ikke trefibrer. Nei, den er en kjempestor urt som ligner på et palmetre. Det er klimaet og jordsmonnet som avgjør hvor raskt planten vokser, og hvor stor den blir. Bananplanten vokser best i et varmt, fuktig klima og trives i rik, sandblandet leirjord, som har god drenering. Veksten er raskest når temperaturen ikke kommer under 20 grader celsius over lengre tid.

Hvis man skal dyrke bananer, må man plante stiklinger, eller rotskudd, som skjæres av den underjordiske delen av stengelen på en voksen plante. Hullene skal være 30 centimeter dype, og det skal være fem meters avstand mellom dem. Etter tre—fire uker kommer de grønne skuddene til syne, og tett sammenrullede, grønne blad spirer fram og folder seg ut etter hvert som de vokser. Bananplanten vokser veldig raskt, omkring tre centimeter om dagen. Etter ti måneder er planten fullvoksen. Da er den mellom tre og seks meter høy og ligner en palme.

På en fullvoksen plante vokser det ut en stor knopp med purpurfargede blad. Så kommer det til syne klaser med små blomster. Det vokser bare én bunt med bananer på hver plante, men den veier mellom 30 og 50 kilo og har mellom 9 og 16 klaser. På hver klase, eller «hånd», er det mellom 10 og 20 bananer, eller «fingrer».

Bananene vokser først nedover mot bakken, så utover og oppover, og det er da de får den velkjente krummingen. Hvordan får bananene den nødvendige næring og beskyttelse i vekstperioden? Når tiden er inne, kommer en arbeider og fjerner knoppen, slik at bananene får all næringen fra planten. Så dekker han til frukten med en pose av polyetylenplast for å holde insekter borte. Ettersom bananene vokser nedenfra og oppover og blir svært tunge, binder man plantene fast til hverandre for å hindre at vinden eller vekten av frukten skal få dem til å velte. Dessuten blir et bånd med en bestemt farge festet til posen for å vise når frukten er klar til å høstes.

Hver dag sprøytes plantasjen fra fly, slik at bladene blir beskyttet mot de tre viktigste sykdommene. Den ene er panamasyken, som forårsakes av en sopp. Soppen tar knekken på noen planter, men de erstattes av motstandsdyktige planter. Den andre er makosyken, som skyldes bakterier. Den kontrolleres ved at man fjerner de plantene som er angrepet, og blomster som tiltrekker seg visse smittespredende insekter. Til slutt har vi sigatokasyken, som ødelegger bladene, men som ikke skader bananene hvis de sprøytes med kjemiske stoffer tidsnok. Bananene trenger mye vann, og det skaffes til veie ved overrisling og ved hjelp av kraftige vanningsmaskiner. I tillegg kan vi nevne at plantasjen holdes fri for gress og ugress.

Fra plantasjen og hjem til deg

Når fargen på merkebåndet viser at bananene er klare til innhøsting, måler man dem for å være sikker på at de har den rette størrelsen. Noe annet som er verdt å merke seg, er at bananene aldri får henge på planten til de er modne, selv ikke de som skal brukes lokalt. Hvorfor ikke? Fordi de i så fall ville miste smaken. Før man avgjør når en avling skal høstes, må man ta i betraktning hvor langt det er til bestemmelsesstedet, og hvilken form for transport som skal benyttes. Så skjærer arbeiderne ned buntene med macheter og sender dem til pakkeriet. Hva skjer forresten med bananplanten etter at den er høstet? Den blir hogd ned og blir til gjødsel for den nye planten som skal vokse i dens sted.

På pakkeriet vaskes bananene, og de som har fått støtmerker, plukkes bort. De blir spist av arbeiderne og deres familier. De små bananene brukes som smakstilsetninger og til spedbarnsmat. De beste pakkes i kartonger à 18 kilo og sendes til utlandet med tog og skip som har kjølerom.

På havnen kontrolleres kvaliteten av frukten, og temperaturen måles. Når bananene er skåret av planten, må de holdes grønne til de når fram til markedet. De er lett bedervelige, så de må høstes, fraktes og selges innenfor et tidsrom på mellom 10 og 20 dager. For å stoppe modningsprosessen holder man temperaturen nede på 12—13 grader celsius. Ved hjelp av moderne transport kan bananene sendes fra Mellom- og Sør-Amerika og helt til Canada og Europa uten problemer.

Praktisk verdi og næringsinnhold

Det finnes minst hundre forskjellige bananarter. Cavendish er den vanligste. Den eksporteres hovedsakelig til Europa, Canada og USA. Mindre arter, som har for tynt skall til at de kan eksporteres, finnes i overflod i Honduras, for eksempel den arten som er kjent som manzana (eple).

Bananbladene inneholder nyttige fibrer og brukes på forskjellige måter i tropiske land. Når man besøker en markedsplass, ser man ofte stabler av bananblad på gaten. De brukes som innpakning til varme tamales, en meget populær rett i en rekke land.

Honduranerne spiser gjerne plantain, en melbanan, som en del av et måltid. En herlig rett på Honduras’ nordkyst kalles machuca. Umodne melbananer moses i en morter og smakes til med krydder, og blandingen kokes i kokosolje sammen med krabbekjøtt.

I USA er det et forbruk på rundt 11 milliarder bananer i året. Det sendes også store mengder bananer til Canada og til Storbritannia og andre land i Europa. Hvilken næringsverdi har denne frukten? Den inneholder rikelig med A- og C-vitamin, karbohydrater, fosfor og kalium.

Bananen har så mange bruksområder! Den passer godt i snacks, frokostblandinger, fruktsalat, paier og kaker — og selvfølgelig i den berømte desserten som kalles banana split. Men neste gang du spiser en moden banan, kan du jo tenke på dens enestående kvaliteter. Denne frukten har sin egen innpakning. Den er rik på vitaminer og mineraler. Og den har sannsynligvis vært rundt halve jordkloden før den endte opp hjemme hos deg.