Hva er galt med kjernekraft?

VERDEN ble lamslått da de første atombombene ble sloppet over Hiroshima og Nagasaki og disse to byene ble fullstendig ødelagt. Men etter hvert som folk gradvis kom over sjokket, ble de beroliget med forsikringer om at kjerneenergi ikke bare er av det onde. Denne energien kunne også holdes under kontroll og være til nytte.

De første meldingene vakte til og med håp om at den energi som blir frigjort ved spalting av uran, kunne bli den endelige løsningen på energiproblemet. Selv om uran er dyrere enn kull og olje, inneholder det millioner av ganger mer energi og overskygger langt en hvilken som helst annen kraftkilde som menneskene noen gang har kjent. En ville ha så godt som ingen utgifter til brensel i kjernereaktorer. Når reaktoren var bygd og koblet til elektriske turbingeneratorer, ville prisen på den elektriske strømmen bli praktisk talt lik null!

Men dessverre! Ved nærmere ettertanke ble denne optimistiske drømmen om gratis elektrisk strøm snart slått i stykker. Det første en ble klar over, var at under én prosent av uranet (isotopet U-235) er i stand til å utløse kjedereaksjonen. Og for at en skal få en konsentrasjon som er høy nok til at uranet skal kunne anvendes som brensel i en kjernereaktor, må det skilles fra det tyngre isotopet (U-238). Dette er en vanskelig og kostbar prosess, og en god del av den energi som frigjøres fra U-235 når det blir brent, er allerede blitt brukt til å skille det ut.

Så lærte vi om neutronene, som sprer reaksjonen fra det brensel som brenner, til det ubrente brensel. De kan ikke sammenlignes med vanlige flammer som springer fra det ene kullstykket til det andre i en ovn. Ved fisjon eller spalting av atomkjerner vil de neutronene som frigjøres fra de spaltede atomkjernene, gjøre brenslet livsfarlig radioaktivt. Reaktoren og alt i og omkring den vil også være berørt av radioaktiv stråling. Hele reaktorsystemet må derfor være lukket og omsluttet av tykke stål- og betongvegger og betjenes ved hjelp av fjernstyring. Det som foregår inne i en kjernereaktor, er mer skremmende enn en voldsom brann, for det utvikles usynlige stråler som kan påføre oss dødelige skader uten at vi vet om det.

Å kontrollere selve forbrenningen er dessuten ikke helt ufarlig. En kjernereaktor er ikke en atombombe, men hvis ikke prosessen blir holdt under kontroll, er det fare for at reaktorkjernen kan smelte, og livsfarlige radioaktive stråler kan strømme ut i nabolaget. For å unngå dette er det nødvendig med omfattende og kostbare sikkerhetstiltak og stadig overvåking. Uranet blir dessuten ikke brent fullstendig til aske. Etter hvert som det brukes opp, fortærer spaltningsmaterialet flere og flere av de neutroner som blir frigjort, og dette kveler kjedereaksjonen. Lenge før uranet er brukt opp, må brenslet derfor tas ut og erstattes med nytt uran-235.

Å kvitte seg med avfallet er ikke like enkelt som å strø vanlig aske ut i hagen. Avfallet er uhyre radioaktivt og må oppbevares i sikre beholdere i lang tid etter at det er tatt ut. En del av avfallet kan holde seg radioaktivt i århundrer. Det er dessuten altfor mye av det til at det bare kan dumpes i kloakken eller endog i havet. Det er heller ikke trygt å grave det ned, ettersom grunnvannet kan bli forurenset av det. Inntil nå er det meste av det radioaktive avfallet blitt lagret på bestemte steder, hvor det føres kontroll med det, mens en venter på at en eller annen skal finne ut av hva en skal gjøre med det.

Hver eneste én av disse komplikasjonene øker omkostningene i betydelig grad, slik at før det i det hele tatt blir levert strøm til kraftnettet, er det meste av det beløp en har spart på grunn av «gratis» brensel, blitt oppbrukt. Til tross for disse ulempene har mange gått sterkt inn for en utnyttelse av kjernekraften, og den er blitt en del av den daglige kraftforsyning i mange land.

Noen økonomer sier at kjernekraft fortsatt ikke er så billig som kraft fra kull eller olje, og at den på det nåværende tidspunkt bare har vunnet innpass på grunn av subsidier fra offentlige myndigheter, en støtte som ikke blir debitert kraftselskapene. Det offentlige selskap som forsyner Chicago med elektrisk strøm, har imidlertid offentliggjort et regnskap som viser at kjernekraftverk sparer forbrukerne for millioner av dollar. De får allerede 42 prosent av den elektriske strømmen fra kjernekraft, og det foreligger planer om å øke dette til 65 prosent før 1985. Kjernekraft spiller en viktig rolle for mange lands nasjonaløkonomi.

Innvendinger mot kjernekraft

Bruken av kjernekraft har møtt større og større motstand. Noe som vekker oppriktig bekymring, er opphopingen av det radioaktive avfallet; ingen ønsker at dette avfallet skal lagres i nærheten av det stedet hvor de bor. Noen har også en nagende følelse av at et kjernekraftverk på en eller annen måte kan eksplodere og spre livsfarlig radioaktivitet over et område som er så stort at millioner av mennesker vil bli berørt. Det har aldri inntruffet en slik eksplosjon, men ingen kan heller garantere helt og fullt at det aldri vil skje.

Protestmarsjer og rettssaker forsinker byggingen av kjernekraftanlegg. For å gjøre motstanderne mildere stemt stiller de offentlige myndigheter stadig større krav som må oppfylles før nye kjernekraftanlegg kan godkjennes.

Frykten for en eksplosjon i et kjernekraftverk fikk ny næring i landsomfattende målestokk i USA i forbindelse med det uhell som inntraff med kjernereaktoren i nærheten av Harrisburg i Pennsylvania. En mistet kontrollen over reaktoren da noen ventiler og instrumenter som benyttes til å kontrollere kjølevannet i reaktorkjernen, ikke fungerte som de skulle. I flere dager hersket det stor usikkerhet med hensyn til hvorvidt reaktoren ville bli overopphetet og smelte, eller om den hydrogengass som samlet seg øverst i tanken, ville få den til å eksplodere. Den bygningen som omslutter reaktoren, var konstruert slik at den skulle kunne holde på det radioaktive stoffet i begge tilfelle. Men hvis den også sviktet, kunne det tenkes at tusener av mennesker i området ville dø. Mange av innbyggerne stolte ikke på myndighetenes forsikringer og flyttet bort fra området inntil krisen var over.

Faren ble til slutt avverget, og ingen ble utsatt for mer radioaktiv stråling enn den en utsettes for når en tar et røntgenbilde hos legen, men kraftverket gikk tapt. Det vil koste like mye å gjøre det rent og reparere det som å bygge et nytt.

Selv om faren ble overdrevet i mange pressemeldinger — en kommentator sa: «Vi mistet nesten Pennsylvania» — er det ingen tvil om at uhellet gav dem som er motstandere av kjernekraft, nye argumenter på hånden. Det ser ut til at det mer var følelser enn fornuft som lå bak kravet om å stenge kjernekraftanleggene. Når en sammenligner faren med andre farer som blir godtatt som en del av hverdagen, virker den nesten helt bagatellmessig.

Folk fortsetter for eksempel å kjøre bil hurtigere enn loven tillater, enda de vet at dette vil koste over 8000 mennesker livet (i USA) dette året. Noe som er enda verre, er at amerikanerne fortsetter å røke, sterkt tilskyndt av tobakksreklamen og støttet av subsidier fra det offentlige, til tross for at 80 000 som følge av dette vil dø av lungekreft i løpet av 1980.

I motsetning til dette var det ikke et eneste menneske som ble drept eller kom til skade under det verste uhell i kjernekraftens historie. Likevel er det noen som krever at alle kjernekraftverk skal stenges. Det at folk føler at en mulig skade som følge av den usynlige radioaktive strålingen kommer så snikende, bidrar uten tvil til de følelsesbetonte protestene. Denne følelsen er ikke desto mindre en reell faktor som myndighetene må regne med, og som vil få dem til å sette ned tempoet og kreve strengere sikkerhetstiltak. Resultatet av alt dette vil gjøre kjerneenergi enda mer kostbar.

Hvor lenge vil det være nok uran?

Noe annet som vil sinke utbyggingen av kjernekraftverk, er det faktum at forrådet av uran ikke er ubegrenset. Hvis De forente stater fordobler kapasiteten før 1985, slik det er planlagt, vil landet slippe opp for uran før år 2000.

Det finnes imidlertid en måte å strekke uranreservene på. Den er basert på det faktum at mens uran-235 blir brukt opp, blir uran-238 omdannet til plutonium. Dette kan skilles kjemisk fra brukt brensel, og det utgjør til og med en enda bedre energikilde enn uran-235. I reaktorer som bruker plutonium som brenselskilde, er det mulig å gjenvinne brenslet hurtigere enn det blir brukt opp, slik at nesten alt uranet til slutt blir tilgjengelig, i stedet for bare så lite som én prosent av det.

Men det knytter seg en fare til dette som henger som en illevarslende sky over alle nåværende og framtidige programmer. Det samme uran som brukes i kjernekraftverk, kan omdannes og brukes til fremstilling av atombomber. Myndighetene fører derfor streng kontroll med de kraftverk som skiller ut uran-235, og holder nøye regnskap med hvor produktet tar veien. Men når dette stoffet blir brukt i kjernereaktorer, er det mulig å samle sammen nok plutonium etter hvert til at en til slutt kan lage en atombombe. Det var nettopp dette som ble gjort i India, til stor forferdelse for kanadierne, som hjalp inderne med å bygge sin reaktor. Problemet vil bli enda større hvis det blir levert plutonium til brensel. Det er derfor noen politiske ledere som setter seg imot utviklingen av breeder-reaktoren.

Mange vitenskapsmenn har satt sitt håp til en annen måte å skaffe kjerneenergi på. Den er ikke basert på den energi som frigjøres ved at et atom spaltes i to lettere atomkjerner, men på den energi som frigjøres ved fusjon eller sammensmeltning av hydrogen-atomer til helium. Det er denne kjernefysiske prosessen som foregår i solen. I motsetning til forrådet av uran og kull, som er begrenset, er mengden av tilgjengelig hydrogen nesten ubegrenset. Ville så det at de ovennevnte planene ble realisert, resultere i at menneskenes energiproblemer ble løst for all framtid?

Et senere nummer av Våkn opp! vil inneholde en artikkel om dette emnet.