Hvordan ville du ha dømt?

TENK deg at du er dommer i denne rettssaken, som fant sted i Østerrike:

En to år gammel pike lider av leukemi. Legen som behandler henne, vil gi henne blodoverføring. Av religiøse grunner motsetter foreldrene seg dette. Fra da av nekter legen å gi barnet noen form for medisinsk behandling. Barnet blir utskrevet fra sykehuset.

Foreldrene undersøker om det finnes noen annen form for behandling som deres lille datter kan få, men ikke lenge etter dør hun. De lokale myndigheter anklager foreldrene for drap. Saken kommer for retten. Påtalemyndigheten begjærer foreldrene straffet. Hvordan ville du ha dømt?

Les denne artikkelen og gjør deg kjent med saken før du avsier din dom.

Sykdommen og barnets død

I mai 1970 la Eduard og Veronika Walter, som bor i Steyr i Oberösterreich, merke til at deres to år gamle datter, Irene, var meget blek. De kontaktet straks en barnelege. Han mente at Irene ganske enkelt led av mangelfull ernæring. Ettersom hun ikke ble bedre, kontaktet foreldrene legen igjen i september. Det ble tatt en blodprøve av Irene, men noen blodsykdom ble ikke påvist.

En måned senere, i slutten av oktober, ble barnet sendt til det offentlige sentralsykehuset i Steyr. Da moren to dager senere kom for å besøke sin datter på sykehuset, ble det sagt til henne at Irene måtte få blodoverføring. Fru Walter sa at hun var et av Jehovas kristne vitner, og at hun satte seg imot at barnet fikk blod, fordi Bibelen påbyr at en skal avholde seg fra enhver form for blod. — Ap. gj. 15: 28, 29; 3 Mos. 17: 14.

Faren ble nå tilkalt og kom til sykehuset. Foreldrene sto fast for sitt standpunkt — de ville ikke tillate at barnet fikk blod. Legen erklærte da at han ikke ville ha noe mer med saken å gjøre.

Fra første stund var det altså tydelig at sykehuset ikke ville gi barnet ytterligere behandling hvis foreldrene ikke godtok en bestemt behandlingsmetode, nemlig blodoverføring. Samme kveld fikk ekteparet Walter lov til å ta barnet med seg hjem. De fikk overhodet ikke rede på om det fantes andre behandlingsmetoder.

De spurte flere ganger om det ikke var andre måter en kunne hjelpe barnet på enn å gi det blodoverføring. Legen sa imidlertid at det ikke var det. Foreldrene brakte Irene til en klinikk i Oberösterreich og deretter til to naturleger i Vest-Tyskland og Østerrike. Ingen kunne gjøre noe for piken. Den 5. november 1970 døde hun hjemme hos sine foreldre i Steyr.

Anklager som ble rettet mot foreldrene

Har du inntrykk av at foreldrene ønsket at deres datter skulle dø, eller at de bevisst forsøkte å ta livet av henne ved å sette seg imot at det bli gitt blodoverføring? Dr. Alfred Andel synes å ha oppfattet saken slik, for da han utarbeidet obduksjonsrapporten, skrev han følgende under punkt 12 i dødsattesten: «Ble nektet blodoverføring.» Punkt 12 har følgende overskrift: «Hvis døden er blitt forårsaket ved vold (selvmord, mord, drap, ulykke), gi da en detaljert beskrivelse av omstendighetene og dødsårsaken.»

Dagen etter meldte dr. Andel ifra om saken til det føderale politi i Steyr. Foreldrene måtte umiddelbart komme og forklare seg for den føderale avdeling for kriminaltekniske undersøkelser, og de framla da sitt religiøse syn på blodoverføring. De understreket også at legene ikke hadde kunnet garantere at barnet ble friskt, og da de var klar over at en blodoverføring også kan få alvorlige eller til og med dødelige følger, hadde også dette gjort sitt til at de satte seg imot at det ble gitt blodoverføring.

Politiet oversendte rapporten til påtalemyndigheten, som innhentet en uttalelse om Irene Walters død fra det rettsmedisinske institutt ved Paris Lodron universitet i Linz. I instituttets sakkyndige uttalelse, som var skrevet av professor Norbert Woelkart og overlege dr. Klaus Jarosch, het det:

«Prognosen for denne sykdommen er i virkeligheten dårlig selv med moderne behandlingsmetoder. Dette betyr altså at helbredelse ikke var mulig, idet den fundamentale lidelsen før eller siden ville ha medført døden.»

I den samme uttalelsen het det imidlertid videre at fordi foreldrene hadde satt seg imot at det ble gitt blodoverføringer, ble barnets levetid «ikke ubetydelig forkortet». Konklusjonen var at barnet døde av anemi som skyldtes leukemi og «mangel på tilfredsstillende medisinsk behandling».

Den 19. februar 1971 reiste påtalemyndigheten tiltale mot Eduard og Veronika Walter. Saken skulle føres for distriktsdomstolen i Steyr. Det ble hevdet at de ved å nekte sin datter blodoverføring hadde gjort seg skyldig i brudd på straffelovens paragraf 335. Det heter der:

«Enhver handling eller forsømmelse som den handlende på grunn av handlingens eller forsømmelsens naturlige — og for enhver åpenbare — konsekvenser eller på grunn av spesielt offentliggjorte forordninger, eller i kraft av sin stand, sitt embete, sitt yrke, sin levevei, sin beskjeftigelse eller sine spesielle livsforhold kan forstå vil medføre at menneskers liv, helse eller fysiske sikkerhet kan eller sannsynligvis vil komme i fare, skal, dersom en person blir forvoldt alvorlig skade, betraktes som et lovbrudd fra den skyldiges side og straffes med fengsel i opptil seks måneder eller med en bot på opptil 100 000 schilling (cirka 30 000 kroner) og med fengsel i opptil ett år dersom et menneskes død forvoldes.»

Tiltalen ble avsluttet med en henstilling om at sistnevnte straff måtte bli utmålt.

Spørsmål som må tas i betraktning

Hvilken oppfatning har du nå av saken? Er du enig i påtalemyndighetens anklage, og mener du at skyldspørsmålet er klarlagt? Gjorde foreldrene alt de kunne for å redde barnets liv? Var det sannsynlig at piken ville ha klart seg eller levd lenger hvis hun hadde fått blodoverføring? Var blodoverføring den beste og eneste rette form for behandling i dette tilfelle?

Gjorde legene på den annen side alt de kunne og burde gjøre, for å hjelpe barnet? La oss undersøke hva noen eksperter uttalte om dette.

Hvilken behandling er den riktige?

I den før omtalte sakkyndige uttalelsen het det: «Døde av anemi forårsaket av lymfatisk leukemi og mangel på tilfredsstillende medisinsk behandling.» Hvordan ville saken stille seg hvis det som anses for å være «tilfredsstillende» behandling, viste seg å innebære vise faremomenter? Som en rettferdig dommer måtte du ta dette i betraktning når du avsa din dom. Tenk nå over følgende:

Under den innledende etterforskning lot foreldrene retten få Monatsschrift für Kinderheilkunde (den tyske barnelegeforenings månedsskrift), årgang 118, nr. 1, januar 1970. Dette bladet gjenga de foredrag som var blitt holdt over emnet «Nye synspunkter angående leukemi hos barn» ved den tyske barnelegeforenings 67. konferanse, som ble holdt i Saarbrücken den 24. september 1969.

På side 2 sto det at det kan konstateres symptomer på sykdommen flere uker før innleggelse på sykehus er påkrevd. På sidene 4—12 ble det redegjort for de mest effektive behandlingsmetoder innen kjemoterapien og de resultater en har oppnådd ved hjelp av dem. Den 26 sider lange vitenskapelige redegjørelsen i dette tidsskriftet for barneleger ble oversendt det rettsmedisinske institutt ved Paris Lodron universitet i Linz til uttalelse.

Instituttet kommenterte innholdet i en uttalelse på 35 linjer hvor det het at «nyere behandlingsmetoder i forbindelse med akutt leukemi har gjort det mulig for pasienter å leve vesentlig lenger med sykdommen». Det het videre: «Den tid et barn kan leve med sykdommen, er ved hjelp av moderne behandlingsmetoder blitt økt til gjennomsnittlig 13 måneder.» «En forventer at de vil kunne leve fem ganger så lenge som det som er vanlig» for barn med denne sykdommen.

Foreldrenes forsvarere innhentet også uttalelser fra eksperter. Professor H. Weicker, som leder instituttet for human genetikk ved Bonn universitet og er medutgiver av en håndbok for barneleger, har behandlet over 200 barn som har lidt av akutt leukemi, i løpet av 20 års praksis som barnelege. Professor Weicker skriver:

«Barn med akutt, udifferensiert leukemi vil gjennomsnittlig leve omkring tre måneder hvis de ikke får behandling fra det tidspunkt klare symptomer på leukemi forekommer første gang. Irene Walter hadde slike symptomer i mai eller juni (påfallende blekhet) og i juli (forstørret milt), selv om de ikke ble diagnostisert som leukemi. Normalt ville hun — uten behandling — ha levd til september eller oktober 1970; det varierer naturligvis noe fra individ til individ. Levetiden for barn med leukemi er ikke blitt forlenget eller er bare blitt ubetydelig forlenget etter at blodoverføringer ble tatt i bruk ved behandlingen. . . .

«Først etter at cortison ble tatt i bruk ved behandling av leukemi, har den forventede levetid etter sykdommens utbrudd økt til mellom seks og ni måneder i gjennomsnitt. Dette er grunnen til at den kombinerte cortison-cytostatica-terapien er fullstendig dominerende ved behandling av leukemi. . . . Når en vurderer sykdommens forløp på denne måten og tar i betraktning det vi vet om de sjanser barn med leukemi har til å overleve, kan en derfor ikke si at foreldrene i dette tilfelle forårsaket barnets død ved å sette seg imot blodoverføring. . . . Det er ikke tvil om at sjansene til å forlenge et slikt barns liv er blitt betydelig større etter at den kombinerte cortison-cytostatica-terapien ble innført, men det skyldes utelukkende denne terapien og ikke bruken av blodoverføringer, som har vært vanlig siden 1940-årene.»

Farer ved blodoverføringer

En annen sakkyndig som ble bedt om å uttale seg, var dr. F. W. Günther, som er overlege ved det kommunale sykehus i Wuppertal-Barmen i Vest-Tyskland. Han sa at han var «helt enig» i den uttalelsen av professor Weicker som er sitert ovenfor, og han hadde dessuten dette å tilføye:

«Som direktør for Wuppertal-Barmens barneklinikk, hvor vi behandler mellom fire og fem tusen pasienter i året, er jeg godt kjent med sykdomsbildet hos barn med leukemi. Jeg kjenner ikke et eneste tilfelle hvor et barn med leukemi har overlevd sykdommen. . . . De legene som behandlet Irene, anbefalte med rette foreldrene å tillate at hun fikk blodoverføring. Jeg vil imidlertid i denne forbindelse nevne at jeg selv har erfaring for at det kan oppstå alvorlige og til og med dødbringende komplikasjoner når pasienter med leukemi får blodoverføring.»

Retten bestemte at sakens dokumenter skulle sendes til overlegen for barneavdelingen ved Mödling hospital, dosent dr. Ruziczka, for at en skulle få enda en uttalelse fra eksperthold.

Dr. Ruziczka framholdt at det ville ha vært riktig å gi Irene Walter blodoverføring som behandling av anemi i tilknytning til leukemi. Men han påpekte også hvilke ulemper som er forbundet med blodoverføring, og at en slik behandling til og med kan få skjebnesvangre følger.

Ekteparet Walter var fullt oppmerksom på de farer som er forbundet med blodoverføringer. De hadde lest brosjyren Blod, legevitenskap og Guds lov, som er utgitt av Selskapet Vakttårnet. Denne avhandlingen, som gir dokumenterte opplysninger om de forskjellige farer som er forbundet med blodoverføringer, ble innlemmet i sakens dokumenter.

Rettssaken

Den 27. oktober 1971 kom saken for retten i Steyr. En lege ved sykehuset i Steyr, dr. Johann Fritz, ble ført som vitne. Han uttalte at hensikten med den blodoverføringen som var blitt anbefalt, var å forbedre Irenes almentilstand, det vil si å få bort den påfallende blekheten, ikke å behandle henne for den sykdommen hun led av. Etter at de undersøkelser som ble foretatt i samarbeid med klinikken ved Innsbruck universitet, var blitt avsluttet, ville barnet ha blitt overført til et større behandlingssenter i Wien. (Barnet døde imidlertid cirka to og en halv uke etter at det var blitt innlagt på sykehus.) Den egentlige behandlingen ville så ha blitt gitt i Wien.

Aktor leste deretter opp tiltalebeslutningen, hvor foreldrene ble anklaget for å ha foranlediget et menneskes død. Han nedla påstand om straff.

Forsvarerne, dr. Heimo Puschner og dr. Hans Frieders fra Wien, hevdet at foreldrene hadde gjort mer for å redde barnet enn loven krevde at de skulle gjøre.

Hvordan ville du ha dømt i denne saken? Skaff deg et overblikk over saken ved å besvare følgende spørsmål på grunnlag av det du har lest:

Hva sto det i straffelovens paragraf 335, som foreldrene ble anklaget for å ha overtrådt? Hva uttalte de medisinske sakkyndige på begge sider? Hva gjorde foreldrene for å forlenge barnets liv?

Baser ikke hele ditt resonnement på at barnet ville ha dødd uansett. Ifølge loven er det også straffbart å forkorte et menneskes liv. På den annen side: Er det sikkert at barnet ville ha levd lenger hvis det hadde fått blodoverføring?

Har du avsagt din dom? Hvis du har det, kan du sammenligne den med den dom som ble avsagt i Walter-saken:

Dommen

Ekteparet Walter ble frikjent på følgende grunnlag:

1) De anklagede hadde skaffet seg tilstrekkelige opplysninger om virkningen av en blodoverføring og visste at det fantes andre behandlingsmetoder. De kunne derfor ikke, i lovens forstand, innse at de ville sette barnets liv i fare ved å sette seg imot at det fikk blodoverføring.

2) Sykehuset ville i virkeligheten ha måttet henvende seg til barnevernsnemnda for å få instrukser om den videre behandling av barnet. I betraktning av den risiko som forelå, kunne barnevernsnemnda godt ha respektert foreldrenes religiøse overbevisning og nektet sykehuset å foreta en tvungen blodoverføring.

3) De sakkyndige som retten henvendte seg til, påpekte ulempene ved blodoverføring. Foreldrenes standpunkt var derfor ikke ubegrunnet.

MERK: Omkring ti kjente, østerrikske spesialister, deriblant universitetslektorer, kirurger ved barneklinikker og direktører ved østerrikske universiteters barneklinikker, uttalte på forespørsel i forbindelse med denne rettssaken at de personlig var villige til å respektere Jehovas vitners religiøse standpunkt i spørsmålet om blod, og at de var villige til å gi all annen tenkelig medisinsk behandling for å hjelpe slike pasienter. Slike leger har en meget rosverdig innstilling, for de bestreber seg på å hjelpe sine medmennesker, og samtidig viser de respekt for kristne menneskers samvittighet, som er oppøvd i samsvar med Bibelens lære.