På vei til eventyret

MANDAG 14. august 1972 ble to arabiske piker i Sarafand i Israel dømt til livsvarig fengsel for å ha vært med på å kapre et belgisk fly og tvinge det til å lande på Lodflyplassen i Israel. En av dommerne hadde stemt for dødsstraff.

Tre måneder tidligere, den 9. mai, da meldingen om kapringen ble sendt ut, ble dramaet på Lod-flyplassen beskrevet over radioen. Vi fulgte spent med.

Hvordan føles det å vite at en skal lande på den samme flyplassen senere samme dag? Vi var temmelig nervøse! Om noen minutter skulle vi gå om bord i et DC 9-fly som tilhørte British European Airlines, og dra fra Londons internasjonale flyplass til Israel. Hva ville skje når flyet kom fram? Vi var spent på det.

Fire medlemmer av den arabiske kommandoorganisasjonen «Svart september» hadde kapret et Boeing 707 som tilhørte flyselskapet Sabena, og truet med å sprenge det i luften og derved drepe alle om bord hvis ikke 100 terrorister som var medlemmer av arabiske geriljaorganisasjoner, ble løslatt.

Meldinger gikk ut på at det var store mengder sprengstoff i flyet, og at kaprerne hadde granater. Spenningen steg mens forhandlingene mellom araberne og generalløytnant David Elazar, sjefen for Israels væpnede styrker, pågikk ut over natten.

Vårt fly skulle ikke ankomme før sju timer senere. Innen da ville problemet helt sikkert være løst, tenkte vi for å berolige oss selv.

Sikkerhetstiltakene på flyplassen i London bidro ikke til å gjøre vår frykt mindre. Passasjerene ble gjennomlyst før de gikk om bord i flyet. Alt ble grundig undersøkt — bagasje, håndvesker, ja, til og med leppestifthylstre ble åpnet. Først da dette var gjort, fikk passasjerene gå om bord.

Passasjerene

For en blandet gruppe vi var! Kontrastene var påfallende! På et av de nye, komfortable setene satt en bronsebrun patriark i en vid kjortel og så ut av vinduet idet flyet raste bortover rullebanen med en hastighet på over 240 kilometer i timen. Det dypt furede ansiktet hans var omkranset av et hvitt hodetørkle som ble holdt på plass ved hjelp av et dobbelt flettet bånd. Idet han la det ene beinet over det andre, kom hans velbrukte sandaler med lærreimer til syne. Nå i overlydsflyenes tidsalder så han ut som et gjenferd fra fortiden. Den bibelske patriarken Abraham kan ha vært kledd omtrent slik da Jehova ga ham det løfte at hans ætt skulle arve landet.

Vår travelt opptatte flyvertinne var sannsynligvis ikke klar over at hun gjorde seg skyldig i «stilbrudd» da hun anviste to kvinner plass ved siden av denne mannen. De var amerikanske jøder og var på vei til Israel i fargesprakende buksedrakter. De førte en livlig samtale, og de dinglende armbåndene deres klirret i takt med gestene. Disse kvinnene var tross alt ganske vakre med sine høye kinnbein, sin buede nese, sitt gulbrune hår og sin stolte holdning.

Det var også barn med i flyet. En far strevde med å holde tre mørkøyde småbarn i ro under den lange turen, men det var tydelig at han var irritert. Her så vi den ufullkomne, menneskelige natur uten den tålmodighet som Jesus viste da han tok små barn i armene for å velsigne dem. — Mark. 10: 16.

Immigranter, turister, arabere, studenter, geistlige — vår passasjerliste ga i liten målestokk et godt bilde av hvor broket Israels befolkning er. Den består av en rekke minoriteter som har en bemerkelsesverdig ulik bakgrunn.

Hva trekker folk til landet?

Hva er det så som trekker folk fra hele verden til dette landet? Det kan ikke være et ønske om fred, for Israel er ikke et fredelig land. Landet befinner seg hele tiden på krigens rand og er for en stor del omgitt av fiender som har sverget på at de skal ødelegge det. Sauene i landet får fortsatt ligge på grønne enger og blir ledet til hvilens vann, slik salmisten David beskrev det, men i vår tid bærer hyrden et gevær.

I bibelsk tid fikk Moses befaling av Jehova om å sende noen menn for å utspeide landet før Israels barn tok det i besittelse. De fant at landet var rikt og produktivt. Men disse speiderne var ikke utstyrt med maskinpistoler. Når høyet i vår tid blir pakket i baller og landet igjen gir sin grøde, er det ofte piker iført falmede leiruniformer og med våpen i hånd som har overoppsynet med arbeidet. Nesten alle, både menn og kvinner, utfører militærtjeneste. Selv kvinner som automatisk blir fritatt fordi de tilhører ortodokse familier, trekker i mange tilfelle den slutning at det er deres plikt å forsvare landet, og melder seg til militærtjeneste.

Overalt i dette landet finner en ting som minner om krig. Ved Den galileiske sjø, hvor Jesus forkynte: «Salige er de fredsommelige; for de skal kalles Guds barn», står det pansrede traktorer; barna leker i nærheten av bunkere. Foreldrene har lært dem å høre etter når sirenene varsler fare.

På det fjellet hvor Jesus uttalte saligprisningene, er det et naturlig amfiteater hvor akustikken er så enestående at tusenvis av mennesker lett kan ha hørt Bergprekenen. Her er, det nå piggtrådgjerder som utgjør en dyster påminnelse om krig. Forholdsvis fredelig har det bare vært i dette området siden 1967, da israelerne seiret over araberne under seksdagerskrigen. I 19 år forut for denne krigen hadde geværer og bombekastere holdt befolkningen borte fra disse høydene.

På veiene i nærheten av den syriske grensen er hele landskapet oversådd med små, røde triangler som forteller at det kan være skjulte farer i området. Disse og en og annen veltet stridsvogn minner om politisk hat og fiendskap.

Det var slike følelser som lå til grunn for kapringen av det flyet som nå sto på Lod-flyplassen. Representanter for Det internasjonale Røde Kors var også blitt tilkalt i et desperat forsøk på å komme til enighet i forhandlingene. Kaprerne, to menn og to piker, begynte å bli utålmodige. Livet til de 97 passasjerene om bord i Sabena-flyet sto på spill. De israelske myndighetene var imidlertid ikke til å rokke. De var fast besluttet på å vise at staten ikke ville tolerere flykapring og utpressing som et middel til å frigjøre fengslede geriljasoldater. Situasjonen var kritisk. Hva ville skje hvis terroristene sprengte flyet i luften og ødela rullebanen, som også vi skulle lande på?

Nei, de tusenvis av turister som hvert år besøker Israel, søker ikke et land hvor det hersker fred og ro. Som oftest ønsker de å studere fortiden og få større innsikt og styrke sin tro ved å besøke det land hvor religiøse dramaer i gammel tid utspant seg. Hva dette angår, svarer Det hellige land til forventningene, for det er herfra tre av verdens største religiøse retninger har utviklet seg — jødedommen, kristendommen og muhammedanismen — og her finner vi høyt skattede symboler og religiøse byggverk av alle slag om hverandre.

Tidligere tiders begivenheter blir levende

For de kristne er dette landet et skattkammer. Der finner de Nasaret, den byen hvor Jesus bodde som barn. Terrenget får oss til å huske at da Jesus kom tilbake hit for å forkynne, ble byens innbyggere, som var overbevist om at han bare var Josefs sønn, rasende og «førte ham ut på brynet av det fjell som deres by var bygd på, for å styrte ham ned». (Luk. 4: 29) Folk og esler deler fremdeles plassen i de trange gatene, akkurat som de gjorde på Jesu tid. Menn utøver fortsatt sitt gamle håndverk. En smed holder kanskje på med å smi en ljå. Den brønnen hvor Maria kanskje hentet vann, er en av de mest populære attraksjonene.

Bibelens beretning blir virkelig levende for en når en står på Tabor-fjellet og ser for seg Barak dra ned med 10 000 mann for å slå Siseras hær etter at Jehova hadde skapt forvirring i fiendens rekker. Gilboa-fjellet mellom Kison-bekken og Jordan-dalen står som et evig monument til minne om Sauls og hans tre sønners død. Og det som tidligere var den lille landsbyen Nain, minner oss om den lykke en enke følte da Jesus oppreiste hennes eneste sønn fra de døde.

I og omkring hovedstaden, Jerusalem, kan tilreisende bli minnet om tusenvis av års historie i løpet av få minutter. Her finner vi Oljeberget, Getsemane, Sions berg og Golgata. Her er den berømte Klagemuren og også Herodes’ palass. Det var her Kristus gråtende sa: «Jerusalem! Jerusalem! du som slår i hjel profetene, og steiner dem som er sendt til deg! hvor ofte jeg ville samle dine barn, liksom en høne samler sine kyllinger under sine vinger! Og I ville ikke. Se, eders hus skal lates eder øde.» — Matt. 23: 37, 38.

Og Jerusalem ble i sannhet ødelagt. Mange av jødene søkte tilflukt i Safad, en by som ble oppført etter ødeleggelsen. Et stort antall storker flyr regelmessig over denne byen når de trekker nordover gjennom Palestina fra sine overvintringsplasser i Afrika.

Her i Israel kan en gå på de samme veier som Jesus gikk på, studere østerlandske trekk blant en moderne stats innbyggere, se de tradisjonelle klesdrakter som jøder har båret i mange hundre år, og høre folk tale gresk, arabisk og hebraisk. Alt dette minner en om begivenheter fra fortiden og gjør det skrevne Ord mer levende for en. En føler ærefrykt i en tid da kynisme og tvil gjør seg gjeldende; behovet for tilbedelse blir sterkt framhevet.

Goethes ord kan i sannhet særlig anvendes på den historiske staten Israel: «Hvis du ønsker å forstå dikteren, så besøk hans land.» Det var derfor vi kom.

Ankomsten til Lod

Flyet vårt kretset over rullebanen i over en halv time. Det var en hektisk aktivitet der nede, og vi kunne ikke lande. Så fikk vi klarsignal. For en lettelse vi følte! Vi nærmet oss bakken. Der sto Sabena-flyet omgitt av lastebiler fra hæren.

Israelske soldater forkledd som flymekanikere hadde overtatt kontrollen over flyet. Da de stormet flyet, ble de to mannlige araberne drept, den ene kvinnelige kapreren såret og den andre tatt til fange. Passasjerene sprang, hoppet og rutsjet ut av flyet. De israelske myndigheter, som hadde nektet å gi etter av frykt for at det ville oppmuntre til flere slike aksjoner fra geriljastyrkenes side, gikk av med seieren. De to pikene ville nå få livsvarig fengsel.

Mens vi sto ute på fortauet og ventet på drosje, suste sykebilene forbi. Det så ut til at halve Israels befolkning hadde vært på flyplassen for å følge med i dramaet. Blant dem var Moshe Dayan.

Spenning, lettelse — det var med blandede følelser vi satte kursen for Haifa. Dramaet var over, og mulighetene til å besøke de steder som preget livet til patriarkene og kristendommens grunnleggere, selve eventyret, lå nå foran oss. — Innsendt.