Jakten på pelsdyr — før og nå
Av «Våkn opp!»s korrespondent i Canada
OPP gjennom tidene har dyreskinn spilt en betydningsfull rolle i de fleste kultursamfunn, idet de har dekket ett eller flere av menneskenes viktigste behov. I Bibelens første bok sies det at Gud «gjorde kjortler av skinn» til Adam og Eva etter at de hadde vært ulydige, og før de ble drevet ut av sitt paradisiske hjem. (1 Mos. 3: 21) En har også brukt dyreskinn når en skulle skaffe seg ly for vær og vind. Dekket over tabernaklet, den transportable helligdom som israelittene bygde etter at de hadde dratt ut av Egypt i år 1513 f. Kr., var for eksempel laget av selskinn. — 2 Mos. 26: 14, NW.
Her i Canada så vel som i flere andre land var pelsjegeren og pelshandleren de første som utforsket og kartla landet og derved åpnet det for andre. Senere kom kvegoppdretteren og jordbrukeren.
Da de første européere kom til Nord-Amerika, var dette kontinentet langt rikere på vilt og pelsdyr enn noen annen del av jorden. På slettene vrimlet det av bøffelhjorder, og i skogene levde det elger, hjorter og bjørner. Tundraområdene i den nordlige delen av landet var hjemsted for store flokker av reinsdyr og moskusokser.
Det var i virkeligheten denne rikdom av pelsdyr som øvde den største tiltrekning på den hvite mann i dette nyoppdagede land. Etterspørselen etter pels var meget stor; det européiske marked var umettelig. På grunn av denne griske etterspørsel ble store bøffelhjorder og reinsdyrflokker hensynsløst drept bare for pelsens og tungens skyld. Flere dyrearter holdt nesten på å dø ut.
De første pelsjegere
Men før den hvite mann kom, var forholdene annerledes. Indianerne og eskimoene drev jakt for å få sine behov dekket. Dyrene ga dem føde, klær og ly. Disse første nordamerikanske pelsjegere var mestere i sitt spesielle yrke.
Indianeren var en dyktig pelsjeger fordi han hadde inngående kjennskap til det vilt han jaget. Like fra barndommen av gransket han dyrelivet omkring seg. Han lærte å kjenne alle dyrenes vaner og eiendommeligheter. Noen har kanskje den oppfatning at disse første pelsjegere var primitive, men i virkeligheten lærte de første hvite pelsjegere mange av knepene av indianerne.
Indianeren var meget dyktig til å bruke de materialer som var tilgjengelige. Både på landjorden, i vannet og i luften kunne han bruke en snare eller et nett av ugarvede lærremser. Han benyttet dessuten forskjellige feller, som enten drepte dyret eller fanget det levende. Fellen kunne bestå av en stokk eller en falldør som ble holdt oppe ved en gildre, og som falt ned når dyret kom nær gildren. Fellen kunne også ha fjær som drivkraft. Undertiden ble fellen utstyrt med en signalinnretning, for eksempel en bunt tørkede hjorteklauver, som raslet når et dyr hadde gått i fellen. Selv den største bjørn kunne fanges i en felle.
Jakten på pelsdyr blir god forretning
Den hvite mann ble snart klar over at det var penger å tjene på pelshandel. I 1670 ble Hudson’s Bay Company innregistrert; det hadde først fått navnet «Adventurers of England Trading into Hudson’s Bay» [Engelske eventyrere som driver handel ved Hudsonbukten]. Dette selskapet bygde fort og drev byttehandel med indianerne, som i bytte for sine vakre, myke dyrepelser fikk kulørte perler og ullstoff. I begynnelsen var det derfor indianerne som drev jakt på pelsdyr, mens den hvite mann var forhandleren.
At indianerne var dyktige pelsjegere, framgår av en rapport som er skrevet av historikeren Perrot. Han forteller at «Ojibwaindianerne fanget ikke mindre enn 2400 elg i sine feller på øya Manitoulin i løpet av vinteren 1670—71». Denne øya, som ligger i Huronsjøen, er omkring 3300 kvadratkilometer stor.
Jakten på pelsdyr i gammel tid
I gammel tid brukte pelsjegerne en indiansk kano som var laget av never, når de om sommeren skulle transportere forsyninger ut til sitt jaktområde, og når de om våren skulle bringe skinnene hjem. Om vinteren brukte de imidlertid også store sleder med hundespann. De hundene som ble brukt til denne transporten, var av en spesiell rase.
Indianerne oppdaget at en ved å krysse sledehunder med ulver kunne frambringe en mer robust hunderase. Det mest sårbare punkt på en hund er vanligvis potene. Når det dannet seg istapper i de lange hårene mellom hundens tær, kunne tærne begynne å hovne opp, slik at huden sprakk og det begynte å blø. De pelsjegere som arbeidet nordpå, hadde ofte med seg små mokasiner som de kunne binde om hundens poter hvis dette skulle skje. Ulven er ikke plaget av dette, og derfor var en ulvehund en langt bedre sledehund.
De første pelsjegere, både indianere og hvite, hadde med seg så lite vinterforråd som mulig når de reiste ut til sitt jaktområde. De hadde med seg et lager av mel sukker, salt, bakepulver, spekk og te. Det de ellers trengte av mat, skaffet de seg, etter hvert i det området de oppholdt seg i.
Opprinnelig var det ingen lovbestemte grenser for pelsjegernes jaktområde, men vanligvis respekterte de hverandres område. Når en pelsjeger hadde funnet et område som han mente var rikt på vilt, bygde han vanligvis en tømmerhytte på et sentralt sted og brukte den som utgangspunkt for sine turer. Det hendte ofte at han var borte fra hytten fire-fem dager om gangen. Han måtte da overnatte i et slags halvtaksskur som var laget av kvister, selv om temperaturen undertiden falt til minus 45 grader celsius. Den indianske pelsjeger tok vanligvis sin kone og sin familie med seg, ettersom det stort sett var kona som etterså og beredte skinnene.
Jakten på pelsdyr i dag
I dag er pelsjegerens liv helt annerledes. Dette skyldes særlig de moderne transportmidler. Før i tiden kunne det ta pelsjegeren flere uker eller måneder å hente forsyninger eller få transportert skinnene til handelsstasjonen, men nå kan dette gjøres i løpet av noen få timer ved hjelp av fly og en pilot som er kjent i ødemarken.
Den moderne pelsjeger oppholder seg vanligvis bare én eller to måneder i ødemarken. Det er dessuten mange pelsjegere som bor bare 40—50 kilometer fra sitt jaktområde. En pelsjeger som har en motorslede, behøver derfor bare å være borte fra sitt hjem i tre-fire dager om gangen. I dag kan han ved hjelp av en motorslede på én dag etterse likså mange feller som han før gjorde i løpet av en hel uke. Dette har gjort det mulig for pelsjegeren å ta seg av et større område. Det er sjelden en ser hundespann mer.
I den senere tid har pelsjegerne også bestrebet seg på å gjøre sine fangstmetoder så skånsomme som mulig, slik at ikke dyret skal lide unødig. En ny type feller som kalles «Conibar», blir nå brukt i stor utstrekning. De griper dyret om kroppen og dreper det øyeblikkelig. Det finnes også en type feller som settes opp ved en sjø eller en elv og er innrettet slik at dyret drukner straks etter at det er fanget.
Skinnene beredes for salg
Etter at dyret er fanget, er det fortsatt mye arbeid å gjøre før skinnet kan selges. For å få en høy pris for skinnet må pelsjegeren behandle det med den største dyktighet og omhu. La oss for eksempel se hva som skjer med et beverskinn.
Når dyret er flådd, må huden renses for fett og kjøtt. Dette gjøres ved at pelsjegeren spenner skinnet ut på en jevn flate og med en kniv begynner å fjerne det fett og kjøtt som sitter på buken; der lar det seg lett fjerne. Han arbeider seg deretter oppover, slik at det stykket han har renset, ligner en halvmåne. Når han er ferdig med den ene halvdel, begynner han forfra med den andre. Deretter krever det bare litt hardt arbeid å fjerne kjøttstykkene fra resten av skinnet.
Det tar omkring en time å skrape et skinn rent for kjøtt. Pelsjegeren må være meget forsiktig, ettersom fettflekker og huller reduserer skinnets verdi betraktelig.
Deretter bres skinnet ut og spennes fast på en plate eller en bøyle for å tørke. Hullene etter beinene blir enten sydd eller heftet sammen. Også når det gjelder dette, er det ytterst viktig å være omhyggelig. Skinnene bør ha et ensartet utseende, og de må ikke strekkes for mye i bredden, ettersom dette vil gå utover rygghårenes tetthet. Deretter blir skinnet tørket langsomt på et kjølig sted med god ventilasjon. Ved en temperatur på omkring ti grader tar det cirka fem dager før skinnene er tørre.
Skinnene kan nå selges. Først blir de sortert og inndelt i fire grupper etter kvalitet og utseende, og deretter blir de nøye gransket av oppkjøpere fra mange land. Prisen varierer etter skinnenes kvalitet så vel som tilbud og etterspørsel.
Kontroll med viltbestanden
Mange steder i Canada er det departementet for landbruk og skogbruk som bestemmer hvilke områder en kan sette opp feller i. Når det gjelder visse dyr, er det for eksempel bare tillatt å fange et bestemt antall i året innenfor hvert område. På denne måten unngår en at det blir noen nedgang i bestanden. For noen år siden var det fare for at beveren skulle dø ut, men nå vrimler det igjen av bevere i skogene nordpå. En slik kontroll hjelper også pelsjegeren til å være mer oppmerksom på og mer interessert i å bevare dyrebestanden, som er hans levebrød.
Det er sant at noen har misbrukt sitt herredømme over dyrene og helt eller delvis har utryddet visse dyrearter. Men hvis det blir ført tilbørlig kontroll med jakten på pelsdyr, vil menneskene fortsatt kunne få sitt behov for skinn dekket uten at dyrenes eksistens blir brakt i fare.