Livet blant Canadas arktiske folk

Av «Våkn opp!»s korrespondent i Canada

DE KALDE arktiske områder i Canada er fortsatt bebodd hovedsakelig av eskimoer. Det er en vanlig oppfatning at disse eskimoenes forfedre en gang i en fjern fortid krysset det smale Beringstredet og som de eneste innvånere slo seg ned i den aller nordligste delen av Nord-Amerika så langt østover som til Grønland.

Eskimoene kaller seg selv «innuit», som rett og slett betyr «mennesker» eller «folk». Det finnes nå omkring 50 000 eskimoer, og et stort antall av dem bor i den nordlige delen av Canada. De er et vennlig og gjestfritt folk som er kjent for sitt gode humør. De snakker alle det samme språk, selv om dialekten kan variere litt fra sted til sted.

Innuitene er vanligvis mindre enn deres hvite naboer i sør, og deres hudfarge er litt mørkere. På den annen side er de lysere enn de amerikanske indianerne, som de er i slekt med. Begge folkeslag hører til den mongolske rase. Eskimoene har glatt, svart hår, skråstilte øyne, høye kinnbein og brede ansikter. De ligner svært mye på orientalere.

Eskimoene er godt fysisk utrustet til å leve i et kaldt klima. Det at de for eksempel er små og kraftig bygd og har et rundt og fyldig ansikt, gjør at de holder varmen bedre enn en som er høy og tynn.

Inntil for omkring 70 år siden var eskimoene for en stor del overlatt til seg selv. Det er sant at mannskaper fra hvalbåtene i det 19. århundre slo seg ned blant dem i sommermånedene, og at oppdagelsesreisende og pelshandlere hadde kontakt med dem på et enda tidligere tidspunkt. Men det er først i dette århundre at eskimoene har kommet nærmere i kontakt med verden utenom. Særlig etter den annen verdenskrig har det skjedd store forandringer i deres levevis. Mange av dem lever helt annerledes enn deres foreldre og besteforeldre gjorde for forholdsvis kort tid siden.

Boliger av snø

En bolig laget av snø er i dag et sjeldent syn. Eskimoene bygger imidlertid fortsatt slike boliger, særlig små igloo’er for overnatting som en eskimo lager når han er ute for å inspisere sine feller. I løpet av en time kan han lage en slik snøhytte, som gir god beskyttelse mot den bitende, arktiske vinden. En mer permanent bolig tar det litt lengre tid å bygge, men den kan fullføres før natten faller på.

Det eneste redskap som trengs til byggingen, er en kniv med et langt blad til å skjære ut blokker av frossen snø med. Når hytten er ferdig, ser den ut som halvparten av en globus. Den er vanligvis mellom to og en halv og tre meter i diameter, avhengig av familiens størrelse. Høyden fra gulvet og til det høyeste punkt under taket er omkring to meter. Noen igloo’er har en gang som går halvveis rundt boligen på utsiden, slik at den virkelige inngangen er fullstendig skjermet mot vinden.

Familien sover på snøbrisker som er dekket med pilekvister og reinsdyrskinn. Undertiden fortsetter skinnet halvveis oppover veggen, idet kanten av det er festet mellom to lag snøblokker. Oppvarmingssystemet er enkelt. Eskimoene bruker en «kudlik», en lav, skållignende gjenstand som er hogd ut av stein. I denne brenner de sel- eller hvalolje. Det gir ikke så mye varme, men hvis forrådet av olje slipper opp, savner en straks denne varmekilden. Før i tiden kunne en energisk innuit bygge flere slike igloo’er i løpet av vinteren, særlig hvis det var nødvendig å flytte ofte på grunn av jakten.

Hvordan de opprettholder livet

Eskimoene har gjennom lange tider skaffet seg det de trenger til livets opphold, ved å gå på jakt og sette opp feller. Hvis jaktforholdene var dårlige ett sted, flyttet eskimoen med hele sin familie til et sted hvor det var større tilgang på dyr og fisk. En sønn ville gå med sin far på jakt og lære hvordan han skulle forsørge en familie. Hval, hvalross, sel, reinsdyr og isbjørn utgjorde en viktig del av kosten, men en jaktet også på mindre vilt, for eksempel fugler, og det ble drevet en god del fiske. Vanligvis ble kjøttet spist enten tørket, frosset eller rått.

Det har alltid vært eskimokvinnenes oppgave å ta seg av de huslige gjøremål og rense og berede skinnene og lage klær av dem. Den kunsten å gjøre skinnene myke, slik at en lett kan sy anorakker, hansker og støvler av dem, er en kunst som har gått i arv fra mor til datter i generasjoner.

I den korte tiden da vannet er isfritt, bruker eskimoene kajakker som de lager av selskinn. Disse kajakkene bruker de til fiske og som befordringsmidler. En kajakk er så lett at den kan bæres i én hånd, og den er laget av sterkt, vanntett skinn som er trukket over et lett treskjelett som er spisst i begge ender. Ved hjelp av en dobbeltbladet åre kan en ro denne lille båten og oppnå en ganske stor fart. Eskimoene lager også en større båt, en såkalt konebåt. Den kan romme mer enn én person og blir også laget ved at en trekker skinn over et skjelett av tre.

En eskimo er ofte svært avhengig av sin sledehund, huskien, en hunderase som har et tett, stritt ytre hårlag og et lag god underull nærmest skinnet, slik at den aldri blir «våt til skinnet». Disse hundene er blitt brukt til å trekke tre forskjellige slags sleder. Den største sleden kan være nesten sju meter lang. Denne sleden trekkes vanligvis av et spann på ni hunder, som undertiden blir spent for i vifteform eller to og to med en førerhund alene foran. En har også brukt toboggans, som har seilduk på sidene og to trestenger foran til å styre med. Disse blir trukket av mellom tre og fem hunder. En annen type slede er den såkalte kurvsleden. På sidene har denne sleden et slags rekkverk, som beskytter lasten og gir kjøreren noe å holde i.

Moderne forandringer

Selv om hundesleder fortsatt er i bruk, blir de mer og mer erstattet av den motoriserte toboggan. Den er det stor etterspørsel etter. Det er i virkeligheten mange eskimoer som gjør hva de kan, for å skaffe seg et slikt kjøretøy. Men dette er bare en av de ting som i vår tid har ført til større forandringer i eskimoenes levevis.

I stedet for å leve et nomadeliv i likhet med sine forfedre bor eskimoene nå ofte i tettbebyggelser sammen med hvite arbeidere og er beskjeftiget med slike ting som gruvearbeid, oljeboring, flyging i villmarken, og så videre. I stedet for å bo i igloo’er er det nå mange som bor i billige ferdighus som de kanadiske myndigheter skaffer til veie. Mange av disse husene er utstyrt med elektrisitet og har moderne sanitæranlegg og varmluftsystemer.

De fleste eskimoer skaffer seg imidlertid fortsatt det de trenger til livets opphold, ved å sette opp feller og gå på jakt. Men ettersom prisene på pelsverk varierer sterkt, har de kanadiske myndigheter oppfordret eskimoene til å supplere sine inntekter ved å lage forskjellige ting, for eksempel figurer av kleberstein, kunsttrykk på selskinn og den eskimoiske «Ookpik», en liten dukke med et morsomt utseende. Mange av innuitene har virkelig anlegg for slike ting.

For ikke så lenge siden var den undervisning de unge eskimoer fikk hovedsakelig begrenset til det deres foreldre lærte dem om det ansvar og de plikter som påhviler voksne mennesker. Så sent som for 25 år siden var det meget få vanlige skoler i Canadas arktiske strøk. Men nå finnes det nok skoler der til at alle barn i skolepliktig alder kan få en vanlig utdannelse.

Eskimoenes kost består fortsatt hovedsakelig av kjøtt og fisk, men nå omfatter den også mange andre fødemidler. Det er ikke så lenge siden matvarer måtte bestilles sørfra et år i forveien, og et skip ville da én gang i året komme med forsyninger av hermetiske og tørkede fødevarer i løpet av den korte tiden vannet var isfritt. Selv om størstedelen av forsyningene fortsatt kommer med skip, har en nesten hele året rundt forbindelse med verden sørpå ved hjelp av fly. Disse flyene kommer med post og ferske matvarer både to og tre ganger i uken, og de gjør også andre moderne bekvemmeligheter tilgjengelige for dem som bor i disse nordlige områder.

Det at eskimoene har fått adgang til slike matvarer og helsestellet er blitt bedre, har ført til at befolkningen har økt ganske raskt i løpet av de siste årene. Før i tiden var spebarnsdødeligheten blant eskimoene meget høy, ikke bare på grunn av sykdommer, men også fordi eskimoene drepte sine spebarn.

Barnemord var vanlig fordi en mor i dette landet hvor det hverken fantes grønnsaker eller veier, måtte amme sitt barn og bære det på ryggen overalt hvor hun gikk, helt til det var omkring tre år gammelt. Å måtte ta seg av enda et barn i denne tiden ville være mer enn hun kunne klare. Til tross for at eskimoene er kjent for å være meget glad i barn, betenkte de seg derfor ikke på å ta livet av et nyfødt barn, særlig ikke hvis det var en pike.

En annen forandring som har funnet sted i eskimoenes levevis, har med deres religion å gjøre. Før i tiden tilba de nesten alle naturfenomener. En himmelgud som ble kalt Sila, ble æret som et høyere vesen. Og en gudinne som ble kalt Sedna, ble tilbedt som den som hadde kontroll over tilgangen på seler. Men omkring midten av vårt århundre var nesten alle eskimoer i det minste i navnet blitt kristne som følge av protestantiske og katolske misjonærers forkynnelse.

I løpet av de siste årene er det imidlertid mange eskimoer som er blitt klar over at kristenhetens religionssamfunn er kristne bare i navnet. De har fått kjærlighet til Bibelen og respekt for den og tar nå imot det gode budskap om Guds rike som Jehovas vitner forkynner. Noen av dem tar også aktivt del i å hjelpe sine medmennesker, andre innuiter, til å få forståelse av Jehova Guds løfter om liv i hans rettferdige, nye ordning. Eskimoene foretrekker å bli kalt «innuit» («mennesker» eller «folk»), noe som er meget passende, for i Guds nye ordning vil menneskene ikke være atskilt i nasjonale grupper, men de vil være ett folk, Guds «folk», — Åpb. 21: 3, 4.